En tro som åpner for livet

Da hun som student flyttet over fra Menighetsfakultetet til Universitetets teologiske fakultet, ble hun sett. Nå skal Aud Tønnessen gi fra seg ansvaret som dekan. Det blir ikke bare lett.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Prestens datter sitter i kirkebenken og blar i den svarte, lille Landstads reviderte salmebok for å få tida til å gå.

Det er dette minnet Aud Valborg Tønnessen for seg når hun skal prøve å rulle ut troen i sitt liv. Hun hørte til der, i kirkebenken og kirken, og det var trygt og stabilt.

Da hun var tolv år, flyttet familien fra Stavanger og inn i den store prestegården på Tveit i Kristiansand. I den ene enden var det prestebolig, i den andre var prestekontoret. Dit kunne folk komme på døra og be om hjelp. Til jul delte faren ut penger. Hun var med sin far rundt, til andre gudstjenestesteder eller aldershjemmet julaften. Innbakt i prestegården lå både et sosialt og åndelig ansvar i lokalsamfunnet.

Men det var også på Tveit at en uro kom inn i bildet. Der dro hun på påskeleir sammen med venninner, og møtte de kristne organisasjonene.

– Møtet med organisasjonene var veldig fremmed for meg. Det har jeg aldri knekt koden på.

Hun fikk en følelse av at det ikke var godt nok å gå i kirka på søndager. I ungdomsårene merket hun at miljøer som Frikirken og Misjonsforbundet, nå Misjonskirken, stod sterkt. Selv kunne Tønnessen kjenne at hun stod litt på utsiden, og noe sårt. Det ble litt grubling.

– Men det har for så vidt trigget den faglige interessen. Det har vært spennende å prøve å forstå det.

Aud Valborg Tønnessen. Professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Dekanen

Det teologiske fakultet (TF) holder til i et lavt bygg ved Universitetet i Oslo (UiO). Kollega Amina Selimovic har kontor på skrå overfor dekanen, og sier at hun kan lage kaffe. Hun kommer inn med en rund, romslig og gullkantet kopp. Tønnessen tilbyr vann fra sitt lager med vann på flaske som har stått der etter en disputas.

Om noen timer venter julemiddagen som universitetets rektor har for dekanmøtet. Det blir hennes siste.

Dekanene fra hvert fakultet og direktørene for museene og universitetsbiblioteket er universitetets ledergruppe. Der har Tønnessen møtt i åtte år. To fireårsperioder som dekan er maks. Nå tar Anders Runesson over tømmene.

– Noe av det aller gøyeste er å være en del av dekanfellesskapet, med kjempefine dekaner og direktører i et tverrfaglig, tverrfakultært miljø. De som overtar, er heldige.

---

Aud Valborg Tønnessen

  • Dekan og professor ved Det teologiske fakultet (TF), Universitetet i Oslo. Har jobbet særlig med nyere norsk kirkehistorie og diakonihistorie.
  • 58 år, bor i Oslo, oppvokst i Stavanger og Kristiansand, gift og har to voksne barn.
  • Trer av som dekan ved årsskiftet etter to perioder. Var studiedekan i fem år før det.

---

I sine to perioder har Tønnessen investert i fellesskapet der, og ser på det som hovedoppgaven til en dekan.

– Det er noen ting det skal bli deilig å slippe. Men det er litt vemodig.

Tønnessen snakker med glød om å være et teologisk fakultet som del av et universitet.

For tolv år siden var Aksel Braanen Sterri leder for Studentparlamentet på UiO. Han tok til orde for å legge ned TF. Et fag som er «læren om Gud» var ikke forenlig med vitenskapelige idealer, mente han. På den tiden var Trygve Wyller dekan, og Tønnessen studiedekan. Hun husker debatten godt.

Studentparlamentet stemte forslaget ned. Hadde det fått flertall, ville universitetets styre fått spørsmålet på sitt bord.

– Hvis vi skulle unnta tros- og livssynsfeltet fra samfunnsoppdraget vårt, ville universitetet tapt fryktelig mye. Vi må tilrettelegge for at vi ikke blir et lukket fakultet der bare noen få kan studere. Derfor har det vært viktig for meg å løfte fram hvordan vi bidrar, inn i kirken, i samfunnet, på universitetet og at vi møter den faglige og akademiske standarden som gjelder på universitetet, slik at det ikke trenger å være noen uro.

Tønnessen mener det er en kvalitet at UiO er et breddeuniversitet med et teologisk fakultet. Særlig eldre universiteter i Europa har både ett og flere teologiske fakulteter.

– Jeg tenker at det er en kulturell kapital å ha den faglige bredden som ingen andre universiteter i Norge har.

Aud Valborg Tønnessen. Professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Selvlysende prestedatter

I Stavanger bodde prestefamilien nokså anonymt, på Slåtthaug, der det også bodde mange oljearbeidere. Å komme til Tveit i Kristiansand var annerledes. Det var et mye mindre sted.

– Der var jeg prestedatter. Alle visste hvem jeg var før jeg visste hvem noen var, og alle hilste. Det var en følelse av å være sånn selvlysende.

– Noen prestedøtre sier at de må stå til ansvar for alt i Bibelen, fordi de er datteren til presten. Det slapp du kanskje på Tveit?

– Det er alltid noen som vil prøve seg på prestens barn. Jeg tror jeg var ganske god til å slå tilbake, og svare frekt. Det tror jeg man trenger. Jeg var ikke bare grei, men jeg fikk gode venner der, og mye var bra.

Misjonssambandet og Frikirken stod sterkt. I Stavanger hadde Tønnessen gått på kino. På Tveit var det noen som ikke fikk lov. Men så gikk prestens datter på kinoen, i en gammel soldatheim, og da ble det lov.

– Jeg tror ikke vi var spesielt radikale ellers, men det husker jeg var en sånn sak.

Aud Valborg Tønnessen. Professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Fra MF til TF

Tønnessen var ikke sikker på hva hun ville etter videregående. Hun så for seg å ta noen fag og bli lærer.

– Jeg syntes religion var interessant, og historie og tysk.

Hennes sju år eldre søster hadde tatt kristendom grunnfag på universitetet, og anbefalte UiO. Det ble likevel til at lillesøsteren begynte på kristendom på MF vitenskapelig høyskole. Hun tok grunnfag, mellomfag og ville over til teologistudiet. Men overgangen ble ikke helt som forventet.

Denne uendelige verdien knyttet til livet, og til natur, som jeg har sett etter hvert – der kan teologi og tro spille en stor rolle

Blant prestestudentene møtte hun kvinneprestmotstandere på egen alder. Hun trodde det tilhørte sin fars generasjon. Hun kunne også kjenne igjen følelsen av at det ikke er godt nok å bare gå i kirken.

– Men kvinneprestmotstanden var ikke det avgjørende. Det var mer at jeg så at studiet var lagt opp annerledes på TF. MF hadde skoleeksamen der du ble prøvd i pensum, og med liten mulighet til selvstendig kritisk tenkning. På TF skrev du oppgaver, måtte velge mer selv og ta mer ansvar. Det syntes jeg var gøyere og tenkte: Oi, finnes dette!

En hel gruppe studenter byttet.

– For meg var det befriende å komme til TF og møte et helt annet miljø. Her var det andre typer lærere, og jeg følte at jeg ble sett.

Overgangen krevde at hun tok opptaksprøve i kirkehistorie, noe hun virkelig fattet interesse for.

– Da forstod jeg disse organisasjonene, vet du!

Aud Valborg Tønnessen. Professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

---

4 raske

  • Gud er: Overskridende.
  • Jeg kan ikke leve uten: Det er jo mye. Kjærlighet. I det ligger å bli sett, hørt, høre til, familie og relasjoner.
  • Boka alle må lese: Foruten Bibelen, Edmund de Waals Haren med øyne av rav. Den følger den jødiske Ephrussi-familien fra Odessa i Ukraina til Paris og Wien og videre, men først og fremst i Paris og Wien, hvor det biografiske bindeleddet blir en samling japanske netsuker. Det er en fascinerende måte å skrive biografi på, en fortelling om Europa fra slutten av 1700-tallet frem til i dag, og en saga over en innflytelsesrik jødisk familie med forgreninger i mange land.
  • På min gravstein skal det stå: Savnet.

---

I bevegelse

Tønnessen blir beskrevet som lite fasttømret, åpen og fri i tankene. I åtte år har hun deltatt på Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste representative organ. I spørsmålene om kirkelig organisering har hun vært på linje med delegater hun i andre debatter før har vært uenig med, og som antagelig vil regne seg som konservative.

– Jeg føler jeg har fått gode venner i et annet miljø. Det har vært en fin ting med å være på Kirkemøtet, at grensene krysses.

Hun opplever at spørsmål om klimakrise og bærekraft har satt i spill en del av de teologiske tankene.

– Hva betyr frelse i forhold til menneske og natur? Er det mennesket som frelses gjennom en individuell tro? Hva med naturen og opprettholdelsen av den? Der tenker jeg at det skjer noe. Vi utfordres av vår sammenheng og de diskusjonene som går.

Også samisk teologi og etterlysningen fra forsker og teolog Tore Johnsen om å avkolonisere teologien, er noe Tønnessen tror kan gjøre noe med tradisjonell protestantisk teologi.

Hun har flere spørsmål til Johnsens analyse av for eksempel Grundtvigs tanker om «menneske først, kristen så». Johnsen mener grundtvigiansk teologi ga et bakteppe for rasebasert fornorskingspolitikk.

– Den grundtvigianske teologien kan være preget av de nasjonale krigene som Danmark stod i, og som gjorde at den fikk særlig gjennomslag, fordi den bygde opp under en identitet knyttet til nasjonalromantikk og tilhørighet. Jeg synes det er bra at Tore Johnsen pirker i det.

Selv har Tønnessen skrevet bok om Kirkens Nødhjelp og bistand, tro og politikk. Hun mener bistand og misjon kan ha overført gudsforestillinger og syndsbegreper fra en vestlig, nordlig kontekst til sør uten å ta hensyn til hva som lå i kulturen fra før.

– Troen på en fedrekult som fantes i afrikanske land, kan du kjenne igjen i det samiske også, at det er områder, trær og fjell som er hellige. Det har nok av en del blitt sett som et hinder for en moderne og effektiv utnytting av jordas ressurser. Da kan man tenke at kristendommen i en viss forstand ble instrumentell, i det sosiologen Peter Burger ville sagt var en avmytologisering eller avfortrylling av verden.

Noe overskridende

Selv synes hun det er vanskelig å forestille seg livet etter døden.

– Jeg har jo studert teologi og lest Bibelen, men synes det er vanskelig å vite hvilke bilder det er. Der kommer jeg til kort. Jeg tror jeg hviler i at det er en håpsfortelling om at livet er mer enn dette.

– Hvordan forholder du deg til å ha teologi som fag og samtidig ha en tro?

– Jeg er ganske rasjonell og saklig. Min tro er veldig knyttet til gudstjenesteliv, og etter hvert ikke så grublete. Den ligger i ritualene, å være del av et fellesskap og at dette fellesskapet er mye mer enn mitt liv og hva jeg kan nå over.

Og så er hun veldig glad i salmer.

– Lenge savnet jeg flere av Landstads salmer, fordi mange av dem forsvant i den nye. Jeg var så fortrolig med dem, og de var så integrert i meg. Vi har fantastiske salmer. Det er kanskje der vi har et utforskende språk i det protestantiske, som er mye mer enn det rasjonelle.

I tenårene prøvde hun å forstå nattverd eller hva det gjør med henne. Det er ikke det hun funderer på nå.

– Jeg tror på dette litt overskridende, og at man lever ikke bare for seg selv. Det kirkelige fellesskapet har en begynnelse før meg og en evighetshorisont. Det gjør mitt lille liv, som jeg er veldig opptatt av, større.

Da blir bibelske tekster, salmene, den kirkelige historien og tradisjonen noe Tønnessen gleder seg over og synes er spennende.

– Denne uendelige verdien knyttet til livet, og til natur, som jeg har sett etter hvert – der kan teologi og tro spille en stor rolle.

Det handler om å ikke bare ta for gitt det vi får.

– Den tenkningen om livet som en gave og skatt man forvalter, er på mange måter en livsstil, selv om min livsstil er så sekulær og alminnelig. Og det er godt, det kan jeg hvile i.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Religion