Ører på rett sted

GUDS STEMME: Hvor virkelig er muligheten til å høre Guds stemme? Og dermed ledes til modning? Peter Halldorf tar sats i den pussige bibelfortellingen om Jeremia og rekabittene.

Det må ha skapt stor oppstandelse da profeten gjorde sin entré på tempelplassen med et helt følge av nomader på slep. De merkverdige rekabittene var en religiøs kuriositet som ingen hadde unngått å legge merke til etter at de hadde flyttet innenfor murene. Et på samme tid reaksjonært og revolusjonært fellesskap som ved sin asketiske livsførsel minner Israel om sine egne pilegrimsrøtter.

Året er 601 f.Kr., og den babylonske feltherren Nebukadnesar, som fire år tidligere hadde beseiret den egyptiske hæren i det berømte slaget i Karkemisj, hadde opplevd et overraskende tilbakeslag på sin erobringskampanje i Det nære Østen.

En fremrykkende egyptisk hær hadde tvunget babylonerne til retrett, og kongen av Juda benyttet sjansen til å bytte side i drakampen mellom stormaktene.

Nebukadnesar, som befinner seg for langt unna til selv å kunne gripe inn mot den egenrådige kong Jojakim, sender i stedet kaldeiske og arameiske røverbander for å trakassere Juda. Rekabittene, som hadde levd i teltleirer ute på markene, ble tvunget til å flykte fra disse opprørsgruppene som skaper uro på den judeiske langsbygda.

Innenfor Jerusalems murer kunne de kjenne seg trygge.

Motstykke

Når profeten Jeremia nå tar rekabittene med seg inn i tempelet – på Herrens uttrykkelige ordre – skjer det noe som skulle gjøre dette nomadefolket til et på samme tid provoserende og håpefullt motstykke til Jerusalems befolkning.

Vel inne i et av tempelets kamre begynner profeten å skjenke vin fra den ene amforaen etter den andre. Begrene fylles til randen. Her skal det bli fest! Denne hendelsen i tempelet er en prøvestein, som opplagt legger stort press på rekabittene.

INN I TEMPELET: Når profeten Jeremia tar rekabittene med seg inn i tempelet – på Herrens uttrykkelige ordre – skjer det noe som skulle gjøre dette nomadefolket til et på samme tid provoserende og håpefullt motstykke til Jerusalems befolkning.

Hele klanen er samlet idet man viser dem en gjestfrihet som det neppe ville være høflig å avvise. Og det er ikke hvem som helst som inviterer. En profet med en slik anseelse som Jeremia hadde uten tvil høy status blant de fromme rekabittene.

Hvis gamle verdier skulle revurderes, måtte det være en respektert åndelig leder som sto i spissen for det! Men akkurat idet profeten skal heve det første begeret og oppmuntrer gjestene til å smake på vinen, svarer rekabittene:

– Vi drikker ikke vin.

Og når de forklarer hvorfor, viser det seg at det ikke er av moralske grunner. De avstår av lojalitet til sin forfader Jonadab, sønn av Rekab, som levde to og et halvt århundre tidligere. Rekabittenes svar, i form av en serie korte, fyndige bud, er fortellingens kjerne i Jeremia 35. De har fått en klar og tydelig «katekisme» av sine fedre, og den holder de seg til:

Dere skal ikke drikke vin.

Dere skal ikke bygge noe hus.

Dere skal ikke så noe korn.

Dere skal ikke plante eller eie noen vingård.

Dere skal bo i telt.

Kirken forventer at Gud snakker til oss hver gang vi leser i Bibelen.

—  Peter Halldorf

Budene er altså ikke moralske i den forstand at noe av det som regnes opp, skulle være galt i seg selv, men synes formulert for å hindre at dette folket skal tilpasse seg flertallssamfunnets politiske korrekthet. De motsetter seg et etablert liv med åkrer og vingårder, og velger i stedet å bo i telt og leve i flokk.

Rekabittene holder fast på en alternativ livsstil selv når de er blitt byboere og avfeies som sekttilhengere av mange rundt seg. Fortellingen verken kommenterer eller vurderer livsvalget deres. Spørsmålet om hvorvidt det er riktig eller galt å drikke vin eller å bygge hus, diskuteres ikke.

Merkelig eksempel

Denne historien – som fortelles i Jeremias bok, 35. kapittel – er i utgangspunktet en påminnelse om at en Gud som vil samle hele menneskehetens brokete familie, aldri kan være noen konformist. Rekabittene ligner nasireerne.

Som et tegn for folket hadde Gud kalt nasireerne til en streng livsstil, men ikke fordi alle burde leve som dem. Når Jeremias bok bruker de spartanske rekabittene som eksempel, er det også av helt andre grunner. Det forbilledlige var at de var så trofaste. Uansett hva andre mente, holdt de fast ved det deres fedre hadde sagt. Samtalen mellom Jeremia og rekabittene når sitt høydepunkt når de sier:

«Vi har vært lydige og har gjort alt det som vår far Jonadab påla oss.»

I vers åtte til ti gjentas det hebraiske verbet shema – hør – to ganger. Teologen Walter Brueggemann kommenterer:

«Rekabittene er et genuint lyttende fellesskap!»

Dette lyttende fellesskapet stilles så opp mot det politiske og religiøse lederskapet i Jerusalem:

«Men fedrene deres hørte ikke på meg.»

Det som understrekes er selve lyttingen – ikke hva budene som sådan innebar. Interessant i denne sammenhengen er det også at rekabittene ikke oppfatter det som om de har overtrådt budene de fikk fra sine fedre ved å flytte inn i byen.

Da hadde det vært poengløst å fremheve dem som forbilder. Tvert imot har de fortsatt å være trofaste mot sine idealer selv i et urbant miljø. Når man trekker konsekvensen av episoden i resten av det trettifemte kapitlet, er det enda en ting som fremheves: kunsten å lytte. Hvordan skapes en lyttende livsholdning?

Først lytte

Det hebraiske imperativet shema er det første ordet i de ti bud – dekalogen. Shema Yisrael, «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.» Johannesevangeliet innledes på en lignende måte: «I begynnelsen var ordet.» Det første Gud gjør, er å tale. Det første mennesket forventes å gjøre, er å lytte.

«Lytt, min sønn,» lyder prologen i Benedikts berømte klosterregel fra 500-tallet, som ble en veiviser for den europeiske sivilisasjonens fremvekst.

Og en av ørkenfedrene, Abba Mios, sier:

«Den som lytter, blir selv hørt. Hvis noen lytter til Gud, lytter Gud til hans ønsker.»

Profeten Jeremia forteller at det vil komme en ny tid, og «da skal ingen lenger undervise sin neste og sin bror».

Hos apostelen Johannes heter det at «dere trenger ikke opplæring fra noen».5 Lest gjennom vår kulturs linse kunne man tolke dette som at det nå er fritt frem for å være sin egen lærer.

En lyttende livsholdning utfordrer en av modernitetens mest rotfestede forestillinger: Ideen om det autonome mennesket, som skriver sin egen historie og som alltid får det siste ordet

—  Peter Halldorf

Men når Ånden blir gitt til menneskene og Toraen skrives i deres bryst, er det nettopp for at de skal veiledes av Guds stemme – ikke av sitt eget splittede hjerte. Jeremia vet av egen smertelig erfaring hvor mange stemmer som bor i oss:

«Hjertet er mer svikefullt enn noe annet.»6 Av samme grunn ber salmisten innstendig: «Ville dere bare høre hans røst i dag!»

En lyttende livsholdning utfordrer en av modernitetens mest rotfestede forestillinger: Ideen om det autonome mennesket, som skriver sin egen historie og som alltid får det siste ordet.

I et slikt lys fremstår kapittel 35 i Jeremias bok som et drama som meget snart kan vise seg å være skrevet for vår egen tid. Vi stilles her til syvende og sist overfor spørsmålet om det er mulig at livet kan være rotfestet i troen – at en som står over oss, skjenker oss både livet og livets mening. I så fall er lyttingen til denne noen den viktigste av alle åndelige øvelser.

La seg forme

Jeremia innleder sitt sammendrag av hva som har hendt så langt med et spørsmål rettet til Jerusalems innbygger:

«Vil dere ikke ta imot lærdom og høre på mine ord?»

Eller som andre oversettelser formulerer Jeremia 35,13: Vil dere aldri ta imot veiledning og lytte til mine ord? Det første hebraiske verbet i denne setningen, musar, henspiller på en type disiplin der man lar seg korrigere og forme.

Vi hører harmen: Skal disse menneskene aldri la seg føre til modenhet?

—  Peter Halldorf

Men det forutsetter en genuin vilje til å lytte. Åndelig veiledning innebærer en fostring som bygger på viljen til å lytte til en annen enn seg selv. I spørsmålet hører vi både utålmodighet og harme: Skal disse menneskene aldri la seg føre til modenhet, så de blir kjent med sin virkelige identitet? Hele den profetiske tradisjonen i Israel er som en forsterkning av Toraens oppfordring: Shema!

«Morgen etter morgen vekker han mitt øre så jeg kan høre på disiplers vis», sier profeten Jesaja. Profetenes oppdrag er å gjøre Israel til et lyttende folk igjen, særlig når det gjelder det første budet.

«Profeten Jesaja» av Antonio Balestra (1666–1740)

Deres budskap innebærer et oppgjør med enhver forestilling om uavhengighet, illusjonen om at frihet skullle bestå i å være seg selv nok. Derfor er det nå et fremmed folk som blir et profetisk tegn for det utvalgte folket:

«Sønnene til Jonadab, sønn av Rekab, har holdt det budet som deres far ga dem, men dette folket ville ikke høre på meg.»

De nekter å lytte, og det ender med at de mister landet. «For de hørte ikke da jeg talte til dem, og svarte ikke da jeg ropte på dem.»

Med disse ordene forklares Jerusalems undergang og folkets eksil. Men om rekabittene sier Herren:

«og derfor, sier Herren over hærskarene, Israels Gud, skal Jonadab, sønn av Rekab, aldri mangle menn som står for mitt ansikt.»

Og dette har én eneste grunn: De lyttet til sine fedres bud og levde etter dem, selv om de nettopp derfor kom til å bli stående utenfor.

Ikke en bok

Hvor virkelig er Gud? Og hvor virkelig er muligheten til å høre Guds stemme? Bibelen er det naturlige stedet å søke svaret. Men for å få del i dens visdom er det ikke nok å lese den rett opp og ned. Allerede i Israel øvde man Vi hører harmen: Skal disse menneskene aldri la seg føre til modenhet? Å leve er å lytte seg opp til å lytte til de hellige tekstene så de fikk ny relevans.

Denne praksisen har kirken overtatt. Vi forventer et levende ord, at Gud snakker til oss, hver gang vi leser i Bibelen. Derfor avsluttes tekstlesningene i gudstjenesten med ordene «Slik lyder Herrens ord», som besvares av menigheten med «Gud være lovet!». Om vår relasjon til Bibelen skal bli levende og fruktbar må vi unngå å se den som et objekt vi skal forstå, og i stedet nærme oss den som et subjekt som kan snakke til oss og utfordre oss. Bibelen er noen, snarere enn noe. Vårt forhold til Bibelen forandres dramatisk når vi nærmer oss den som en person, ikke som en bok.

Da innser vi at det er like viktig hvordan vi leser som at vi leser. Og at lesningen, om den skal stimulere oss til genuin lytting, krever stillhet og forberedelse. Ikke bare ytre stillhet, selv om den er nødvendig, men også den indre stillheten som i seg selv er kommunion. Gud er alltid nær – «Herre, du er nær, alle dine bud er sannhet» – men ofte er vi så atspredt at vi ikke oppfatter at vi blir snakket til.

Bibelen er ikke en bok om hendelser. Den er selv hendelsen. Hvis vi åpner Bibelen som om den var en bok, er det en stor risiko for at den forblir taus.

Men når vi tar steget inn i hendelsen, hører vi ropet i stemmen. Vi leser ikke lenger som observatører, eller for å diskutere et bibelvers, men for å lytte til en som snakker til oss. Oppmerksom lytting får Guds nærvær i Bibelen til å vibrere. Vi trekkes inn i temaet. Vi hører, blir snakket til, fylles av forundring. Den radikale undring er like viktig for fornemmelsen av Guds nærvær, som et skarpt intellekt er for løsningen av et logisk problem.

– Skyene vil avgjøre menneskehetens skjebne – om klimaet er en eksistensiell trussel, eller noe ubeleilig som vi vil klare å leve med, mener klimaforsker Timothy Palmer ved Universitetet i Oxford. Her skyer og vakker soloppgang over Ekebergåsen i Oslo. Illustrasjonsfoto: Erik Johansen / NTB

Langt viktigere enn teorier om Bibelens guddommelige opphav er Guds nærvær i Bibelen. Når vi fornemmer dette nærværet, tviler vi ikke på opprinnelsen. Torah min hashamayim, sier rabbinerne; Bibelen er fra himmelen. Først når vi for alvor lytter til Ordet, forstår vi hva det betyr at hashamayim min hatorah – himmelen er fra Bibelen. Er det rart at salmedikteren utbryter: «Ville dere bare høre hans røst i dag!»

Overalt hvor et menneske lever med øret vendt mot Bibelen, formidles det en duft av himmelen på jorden.

Ytre til indre

Det er denne holdningen til Bibelen som gjør lesningen under gudstjenesten til en sakramental hendelse. Hver gang Bibelen leses i liturgien, skjer det samme som i synagogen i Nasaret:

«'I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.’»

Det setter Bibelen side om side med eukaristien. I likhet med nattverden er Bibelen sakramental helt ned til sin struktur. Den har en ytterside og en innside.

Er det mulig at en som står over oss gir oss både livet og dets mening?

—  Peter Halldorf

Møtet med det levende Ordet forutsetter at vi beveger oss fra den ytre betydningen til den indre meningen. Kirkefedrene hadde mange uttrykk for dette: å gå fra bokstaven til ånden, å fjerne skallet for å nå kjernen, å søke frukten i løvet.

Det betyr ikke at vi avviser den ytre, åpenbare betydningen for å skape en ny og annen mening, men at vi trenger inn i tekstens eget dyp og oppdager hvordan den alltid utgjør et potensial til kommunion: Her venter et virkelig møte med den som taler til oss. Denne overbevisningen skriver seg fra at selv bokstaven er inspirert, siden det er den som skjuler skatten. Men for den kristne handler det fremfor alt om å lese og utlegge Skriften i lys av den oppstandne Kristus.

Om Bibelen kan være «nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd», som det heter i Paulus’ andre brev til Timoteus, er det ikke fordi den gir oss moralsk eller etisk veiledning. Det skjer fremfor alt ved at den lar oss gå inn i en relasjon til en som former våre liv. Vi må nærme oss Bibelen av kjærlighet, ikke for å søke tryggheten i bokstaven. Som den belgiske presten Egied van Broeckhoven uttrykker det:

«Den som ikke våger seg på kjærligheten og ikke på Gud, kaster seg over bokstaven.»

Fortellingen med de avvikende rekabittene som hovedaktører blir en historie som utfordrer hele forestillingen om autonomi, som er blitt så fremherskende i vår egen tid gjennom moderniteten. Denne nærmest patologiske troen på selvstendighet, som har gjort at individualismens etikk har erobret verden, har sine dype røtter i de rystelser som endret Europa på 1700- og 1800-tallet.

Den uforbeholdne lytting er det som på Bibelens språk kalles ydmykhet

—  Peter Halldorf
DEN FRANSKE REVOLUSJONEN: Bak den politiske utviklingen som førte til den franske revolusjonen og fremveksten av den industrielle kapitalismen fantes det filosofiske strømninger som legitimerte et liv i luksus og lettsindighet.

Bak den politiske utviklingen som førte til den franske revolusjonen og fremveksten av den industrielle kapitalismen fantes det filosofiske strømninger som legitimerte et liv i luksus og lettsindighet. Ideen om mennesket som et ikke bare fritt, men selvgående vesen, som er sin egen lykkes smed og styrer sin skjebne gjennom eget initiativ, har siden blitt en stadig sterkere del av vår kultur og blitt stadig mer universell. Til dette bidrar den gigantiske folkevandringen ut i cyberspace, som i løpet av de siste tiårene dramatisk har forandret tidligere forestillinger om tid, rom, kunnskap, verden, identiteter og sosiale relasjoner.

Oppfordringen til å lytte

Den indiske forfatteren Pankaj Mishra er blant dem som på den mest overbevisende måten har vist hvordan det vi kaller modernitet er et idéklima der menneskets frihet oppfattes som å bestå i gjøre det man vil – aldri å gjøre det man ikke vil.

«En fri vilje som velger å ikke velge seg selv, har ikke vært del av den moderne verdens design siden de dager Descarter forkynte: ‘Jeg tenker, derfor er jeg’», skriver Mishra i sin bok Age of Anger – A History of the Present (2017). Han skildrer hvordan moderinitetens landskap har spredd seg ut fra det vestlige Europa, videre til Russland og deretter stadig lenger østover.

Den som ikke våger seg på kjærligheten ... kaster seg over bokstaven


—  Egied van Broeckhoven

«Etter at vi til å begynne med ble eksponert for moderniteten gjennom europeisk imperialisme, ser vi nå at store deler av Afrika og Asia styrter stadig dypere ned i Vestens egne skjebnesvangre opplevelse av nettopp denne moderniteten.» I denne utviklingen er ikke kirken noen frisone. Tanken på at livet er en gave, gitt av noen som søker oss og forventer et gjensvar, skyves subtilt til side.

Det hebraiske imperativet shema – oppfordringen til å lytte, ikke minst til de krav Guds rettferdighet stiller – blir dermed en oppfordring til å bryte med modernitetens credo: troen på at vi realiserer oss selv ved å lytte bare til vår egen stemme. Når denne overdøver ropet fra de utsatte, løfter Gud frem et uanselig og i manges øyne lattervekkende folk. Ved at de så sta har holdt fast på sin eksentriske livsstil, blir de et profetisk tegn.

Rekabittene er en metafor for de fattige i ånden. De har lite å tape, enda mindre å vinne. De tilhører ikke det utvalgte folket, men gjennom sin uforbeholdne lytting – en livsholdning som i Bibelens språk kalles ydmykhet – vinner de Guds tillit.

Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Religion