Denne saken ble først publisert 28. juli 2022.
37-åringen bor et steinkast fra de vakre sanddynene på Jæren. Han trenger aldri sjekke værmeldingen. Bølgehøyden synes godt fra panoramavinduene i den lille leiligheten, der et skamfert surfebrett står godt synlig i stua. Tanngarden til en hvithai kan avleses i treverket.
– Den kunne drept meg. Derfor lar jeg brettet være en synlig påminnelse. Om hvor heldig jeg er. Om hvordan Gud kan gripe inn. Og om hva jeg skal bruke livet mitt til, sier Shannon med et alvorlig smil.
Nå lærer han nordmenn å surfe. Og han lar ikke anledningen gå fra seg til å fortelle hvordan Gud reddet livet hans – og endret det fullstendig.
Angrep nedenfra
Shannon vokste opp i Sør-Afrika. Som trettenåring ble han og broren etterlatt på en strand da faren dro på jobben. De fikk et surfebrett, litt brød og noen bananer. Faren sa: «Gutter, jeg må jobbe. Ses når jeg er tilbake».
De to brødrene surfet fra sju om morgenen til sju om kvelden. Ikke bare den dagen. Men hver dag.
– Jeg ble helt avhengig av det, med en gang.
[ Pilegrimer er ikke kjent for å gjøre det motsatte av Jesus. Men nettopp det reddet Hanne Berg. ]
To år senere går surfingen fra å være bare moro til å bli livsfarlig. Det skjer på Nahoon Reef den 17. juli 2000. Det er så mye sardiner i vannet at mange av surferne drar til en annen strand. De vet at haier gjerne jager sardinene. Men Shannon, broren hans og noen til lar seg ikke skremme. De setter i gang å surfe på revet hvor de kan få så mye som 400 meter lange flukter på brettet.
Etter halvannen time skjer det. Shannon sitter på brettet og padler mot en bølge. Plutselig blir han angrepet nedenfra, uten å forstå helt hva som skjer. Broren er øyenvitne og kan hjelpe til med å rekonstruere etterpå. Episoden ble også filmet fra land, og den finnes på YouTube.
---
Vendepunktet: Shannon Ainslie
- Alder: 37
- Bosted: Ræge på Jæren
- Familie: Singel
- Hobbyer: Snøbrett, fjellturer og trening
- Yrke: Landslagstrener i surfing og surfeskole for vanlige folk gjennom surfcoach.no
- Aktuell: Kommer med selvbiografien The Child of the wild coast.
---
Ekstremt hjelpeløs
To fire meter lange hvithaier angrep fra hver sin side. Den ene bet brettet og Shannons høyre hånd. Han ble kastet opp i luften, slik at den andre haien bommet på ham.
– Jeg så inn i tanngarden og de runde, mørke øynene. Haien så veldig forvirret ut. Den ble nok litt skadet selv av å treffe metallfinnen på surfebrettet.
De andre surferne padler frenetisk mot stranda. Shannon får tak i brettet sitt og slenger seg opp på det. Han ser at det fosser blod ut av den ene hånda, og at fingrene bare henger og slenger.
– Jeg var kjemperedd. Jeg hadde hørt historier om hvordan haier kommer tilbake for å fullføre angrepet sitt. Jeg tenkte at livet mitt var ferdig. Jeg var bare 15 år gammel. Jeg følte meg ekstremt hjelpeløs. Derfor begynte jeg å be til Gud, selv om jeg aldri hadde tatt Gud på alvor før. Men nå var det siste utvei. Plutselig kjente jeg angsten forsvinne, jeg kjente ro inni meg – og så ble jeg fanget av en stor bølge som bar meg helt inn til stranda.
Den mentale haien
På sykehuset fortsatte Shannon å be. Nå som han hadde opplevd at Gud eksisterte, ville han be om hjelp på andre områder også.
– Jeg var en aggressiv og deprimert gutt, en som var sterkt preget av at foreldrene mine skilte lag da jeg var ti. Jeg hadde dårlig selvkontroll, jeg var utagerende og suicidal. Jeg hadde ingen venner, for ingen orket å holde ut med meg.
Gud reddet meg fra den mentale haien inni meg.
— Shannon Ainslie
Shannon sier uten å blunke at fra denne dagen endret alt seg. Sinnet og bitterheten forsvant. Det ble erstattet av takknemlighet og glede.
– Jeg kjente at Gud hadde gitt meg en ny sjanse. En sjanse til å bruke livet til noe bra. Til å hjelpe andre. Så Gud reddet meg ikke bare fra haien, men også fra den mentale haien inni meg.
[ Da kona til Gunnar Totland ble syk, begynte forleggerens jobb å minne om Jobs bok. ]
Vil være som Jesus
Shannon Ainslie kom ut av sykehuset med 30 sting, et par store arr og en overbevisning om at han hadde fått en oppgave i livet. Han dro på bibelskole og begynte å gi gratis surfeleksjoner til barn. En av disse har siden vunnet verdenscupen, en annen har tatt sølv i OL.
– Jeg fikk et kall om å bruke surfing som et verktøy for Gud. Det har jeg holdt på med fram til nå, smiler han.
Han dro til Norge da han ble sliten av å forholde seg til all kriminaliteten i det sørafrikanske samfunnet. Det kjentes farlig å bo der. En surfer han kom i kontakt med anbefalte ham et trygt sted langt mot nord. Det førte ham til Lofoten, der han hadde surfeskole i flere år, før han kom til Jæren.
– Jeg vil gjerne kombinere surfeinstruksjon med forkynnelse her i Norge også. Men det har vært vanskelig. Nordmenn er ikke så åpne for kristendom eller åndelighet. Så jeg har lært meg å dele troen min på andre måter. Men jeg deler den nesten daglig likevel. Mange vil høre historien om haiangrepet, og det gir meg åpningen til å fortelle. En personlig historie kan ingen avvise.
– Hva vil du formidle?
– Jeg vil være slik Jesus var. Jeg vil være et øre for de som trenger noen som lytter. Være et redskap for de som trenger hjelp. Jeg vil gjerne be med folk og lese Bibelen. Men det viktigste er å leve med integritet, sånn at troen synes gjennom livet jeg fører.
– Hvordan bruker du surfingen som døråpner?
– Når du surfer, så kan to ting skje. Bølgen kan gi deg juling, eller du kan mestre bølgen. Det er veldig belønnende. Det ligner på livet. Du får noen trøkker, alle får det. De kan enten slå deg ned eller du kan mestre utfordringen som kommer. Man får en ydmykhet og en ærefrykt for hvor liten man er. I den settingen er det lett å snakke om tro.
Kulturkrasj
Som landslagstrener i Norge har Shannon fått en oppgave som ligner den norske skitrenere får når de drar til eksotiske land for å lære bort kunsten å gå på ski.
– Nordmenn er ikke født på et surfebrett, for å si det sånn. De fleste starter altfor seint til å få inn motorikken. Når vi deltar i VM, kjemper vi for å unngå sisteplass, gliser han.
Shannon anslår at rundt 7.000 nordmenn surfer, et tall han baserer på hvor mange som har eget utstyr. Lofoten og Jæren er de største arenaen. Men mange drar til varmere land, noe som får sørafrikaneren til å riste på hodet:
– Nordmenn sier hele tiden at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Men dere har ikke tatt med dere den holdningen inn i surfingen, for der er det mange som klager over at det er altfor mye jobb å ta på seg en våtdrakt.
Bare en surfer, kjenner følelsen.
— Shannon Ainslie
Shannon ler. Han mener surfing er kultur. Men at den norske kulturen mangler rollemodeller. Han vil selv være en sånn. Men han tenker at han er 20 år for gammel til å være rollemodell for barn.
– Norge har en lang og fantastisk kyst. Men dere bruker den mindre enn folk gjør i Sør-Afrika. Nordmenn som surfer er fortsatt en liten subkultur, det er folk som bor i bilen sin og som kjører rundt og jakter på bølgene. De har gjerne brutt litt med samfunnet, har ofret fast jobb og familieliv.
– Har du også?
– Jeg har aldri følt noe kall om å tjene mye penger. Hehehe. Jeg kunne tenkt meg å ha en normal jobb, men jeg klarer ikke å forlate surfingen. Hvis jeg møter en kvinne som vil ha meg med på et mer etablert liv, så er jeg ikke fremmed for det. Men de flotte kvinnene som har dukket opp hittil, har ikke delt troen min.
Kongefølelsen
For å komme i gang med surfing bør man ta kontakt med en surfeinstruktør, mener den norske landslagstreneren. Da lærer man teknikken mye fortere. Og man unngår farlige situasjoner.
– Alle kan starte med denne sporten. Til og med folk med lammelser. De kan ligge på brettet, påpeker Shannon.
Han er rask til å fastslå at surfing er den mest avhengighetsskapende sporten som finnes. Han siterer et slagord som sirkulerer i surfemiljøet: Only a surfer knows the feeling.
– Følelsen er så konge at vi er villige til å gjøre veldig mye for å få surfet. Det var nok grunnen til at jeg trosset redselen den dagen jeg ble angrepet av hai. Samtidig er jo risikoen også med på å sprite opp adrenalinet, for uten risiko er det jo ingen belønning.
– Hvor nær var du å bli drept?
– Oddsen var dårlig, for å si det sånn. En hvithai på fire meter kan lett svelge et menneske. Jeg skulle ikke vært her. Og når jeg er her, skulle jeg manglet en arm eller et bein. Den erkjennelsen gjør at jeg vil bruke kroppen min til å tilbe Gud. For meg er tilbedelse like mye å danse i bølgene som å synge i kirken. Jeg mener kirken burde være like opptatt av vår fysiske og mentale helse, som av den åndelige. Først når vi tenker og føler sunt, er vi åndelig sunne.
