Det er vår 2011. Om ikke selve helvete har brutt løs blant evangelikale kristne i USA, så har i alle fall en opprivende helvetesdebatt gjort det. Vil virkelig en god og kjærlig Gud dømme mennesker til evig fortapelse?
Den verdenskjente pastoren Rob Bell står i sentrum av begivenhetene. I megakirken Mars Hill Bible Church i Michigan samler han opp mot 10.000 mennesker til gudstjeneste hver søndag. Nå har han skrevet boken Love Wins, som utfordrer kirkens lære om fortapelse og evig pine. Boken blir en bestselger. Time Magazine inkluderer Rob Bell på listen over verdens hundre mest innflytelsesrike personer. Kritikken hagler.
– Jeg tror mannen er en falsk lærer, en kjetter, sier evangelist Franklin Graham i et intervju med TV-kanalen Fox News.
Teologen John Piper nøyer seg med en enkel twittermelding: «Farvel, Rob Bell», skriver han – allerede før boken finnes i butikkhyllene.
LES OGSÅ: Vender ryggen til fortapelsen
Debatt
Også i Norge fikk Love Wins oppmerksomhet i debattspaltene.
– Visste du at debatten nådde Norge?
– For en ære å vite at vi startet en diskusjon så langt unna, sier Bell, og ler så høyt at det spraker på telefonlinjen.
Han har nettopp sluppet sønnen sin av på universitetet og blir intervjuet over høyttaler i bilen, mens han kjører for å hente datteren sin på sommerleir et sted utenfor Los Angeles. Der bor han sammen med ektefellen Kristen, to sønner på 21 og 19 og datteren på 10.
– At debatten nådde Norge forteller meg at det finnes en grunnleggende, menneskelig lengsel etter å leve livet sitt til det fulle. Hvis det finnes systemer, enten de er politiske, økonomiske eller religiøse, som undertrykker mennesker og gir destruktive tenkemåter, så vet vi instinktivt at dette ikke er godt og sant, sier Bell.
LES OGSÅ: Biskopene tør ikke avlyse fortapelsen
Fremoverlent
Disse lengslene og instinktene henger sammen med det store bildet, mener Bell. For milliarder av år siden begynte universets eksistens fra et uendelig lite punkt. Siden har det utvidet seg og gått én bestemt retning, sier han.
Fremover.
Det samme gjelder Rob Bell.
– Det viktigste spørsmålet jeg stiller meg selv er alltid: Hva er neste steg? Det er et enkelt spørsmål med stor kompleksitet som holder meg i nuet, sier Bell.
Etter helvetesdebatten i 2011 var tiden inne for noe nytt. Bell forlot kirken han selv startet, men fortsatte arbeidet sitt. Siden den gang har han publisert en rekke bøker og reist på flere turneer, blant annet med foredraget «Everything is spiritual» som han skal holde under Olavsfest i Trondheim 29. juli. Her stiller han store spørsmål som «Hvem er vi?», «Hvor er vi på vei?», «Hva handler alt om?».
Han snakker nesten aldri i kirker eller religiøse rom. Foredragene holdes på klubber og teatre. Forskjellen på det nåværende publikummet hans og «de religiøse folkene», som han selv kaller dem, er en grunnleggende åpenhet for nye ideer, mener han. Men han er skeptisk til å trekke skarpe skillelinjer mellom «ateister» og «troende».
– Den inndelingen er latterlig. Spørsmålet er: Hva slags univers lever vi i? Dette er ikke en religiøs diskusjon, men handler om hvordan vi ser på dette stedet vi kaller «hjem», sier Bell.

Hjem
Ja, hva er dette stedet vi kaller hjem? Bell vil unngå svar som leder til motsetninger mellom «oss» og «dem», der «vår stamme» og «vår gud» er best og andre grupper må motarbeides.
Bells fortelling om tilværelsen går som følger: I 13,8 milliarder år har universet beveget seg mot mer kompleksitet, mer dybde og større enhet. Vi mennesker både gjør og burde gjøre det samme.
Det er derfor vi kan se tilbake på noe som tidligere var helt normalt, slik som slaveri og barneofringer, og instinktivt si: «Takk Gud for at vi har gått videre». Samtidig kan man fornemme at det fremdeles er noe ved menneskers væremåte som bør skrinlegges for godt.
Rasisme, for eksempel.
– Det er ikke bare umoralsk og galt, men det går motsatt vei av hva universet har gjort, sier Bell i foredraget sitt.
LES OGSÅ: Avlyste pave Frans helvete?
Alt er åndelig
Universet vi kaller «hjem» er ikke livløst og vilkårlig. Det er fylt med ånd og har en retning, mener Bell.
– Det er en dybde til alt liv. Politikk, økonomi eller relasjoner – alt dette er åndelig. Jeg deler ikke verden opp i kategorier som hellig og sekulær, men ser alt som en gave. Det er hva vi gjør med gaven som betyr noe.
Sånn sett inviterer universet mennesker til å delta, til å stille seg på linje med bevegelsen mot mer åpenhet, enhet og inkludering.
– I vanskeligheter har vi en invitasjon. Vi kan enten gi opp, og dermed bli mindre. Eller vi kan la smerten åpne oss opp for ny helhet og nytt liv. Alle livets øyeblikk med glede, fred og tilknytning til andre er en utvidelse der vi åpner oss og inkluderer noe som ikke før var inkludert. Det er en god ting og universet har gjort dette hele tiden.
– Slik jeg forstår vitenskapens prognoser skal ikke universet utvide seg for alltid, men det vil ende i ødeleggelse og død. Så hvis vi skal se til universet for å lære noe, vil det ikke egentlig lære oss at alt ender i død?
– Det vil ekspandere til et punkt der det ikke utvider seg mer. Men vi vet også at tid er en illusjon, at fortid, nåtid og fremtid er konstruksjoner, og ideen om at verden vil ende på et punkt impliserer tid. Haha! Jeg tror vi bare så vidt har begynt å skrape overflaten på alle overraskelsene som kommer, sier Bell.

---
Rob Bell
- Født i 1970.
- I 1999 grunnla han Mars Hill Bible Church i Michigan.
- Var pastor for menigheten frem til 2011. Siden har han arbeidet som forfatter og foredragsholder.
- Besøker Norge under Olavsfest 2019 fra 28. juli til 3. august.
---
Synet på Gud
Fra barndommen kan han huske naturfagtimene på skolen. Her var verden et lukket system der ingenting annet fantes enn det man kunne se rundt seg. Det var en flat og todimensjonal verden.
– Jeg kunne fornemme at den materielle verden hadde en dybde, at livets mysterier ikke passet inn i den avgrensede, moderne verden jeg levde i, forteller Bell.
Det var ikke kirkens religiøse system, men fortellingene som grep ham. Som Jesu liknelse om sønnen som forlot hjemmet sitt og faren som ønsket ham velkommen igjen.
– Fortellingene insisterte på at det fantes noe uendelig. At det er noe mer som foregår her, at den fysiske verden er full av energi, levende på en måte som vanskelig kan forklares, sier Bell.
Bildene fra Jesus-fortellingene hadde en effekt på ham. Som et frø som ble plantet. Det forble ved ham gjennom ulike deler av livet, gjennom undring, spørsmål og tvil.
– Hvordan har synet ditt på Gud forandret seg?
– Hvor mye tid har du? Vel. Som mange andre ble jeg oppdratt i et miljø der bildet av Gud var som et supervesen som eksisterte et annet sted og grep inn i vår verden fra tid til annen, forteller Bell.
Å forstå Gud som adskilt fra skaperverket er problematisk, mener han. Det gjør at man må spørre: Eksisterer Gud eller ikke? Er han egentlig involvert i verden?
– Da kan man tenke seg at denne verden er fri til å fortsette som en verden uavhengig av Gud. Det er mer interessant for meg å tenke at vi på et eller annet nivå er i Gud, at Gud er selve kilden, men også retningen dit alt er på vei.
Navnet «Gud» er i grunnen ikke så viktig. Noen ganger er det mer problematisk, siden folk kan assosiere det med ting som anti-vitenskap, anti-homofili, anti-inkludering, mener Bell.
– Noen bruker heller ordet «kilde», andre bruker ordet «ånd» når de setter ord på det uendelige. Fint. Kall det hva du vil, tenker jeg.
Bell vil likevel argumentere for at «den ytterste virkelighet», som noen kaller Gud, har noen grunnleggende egenskaper. Den er for eksempel personlig, relasjonell og kjærlig.
– Treenigheten fascinerer meg. Jeg tiltrekkes veldig av ideen om at universet grunnleggende er relasjonelt. Medlemmene av treenigheten kretser rundt hverandre i kjærlighet og tjeneste, og vi mennesker inviteres til å kretse rundt hverandre på samme måte. Du kan kalle det en doktrine, men for et livløst ord for noe som beskriver den dynamiske flyten i universet og menneskers hjerte.
Jeg prøvde aldri å bevise for religiøse mennesker at jeg er religiøs nok.
— Rob Bell
Megakirkepastor
28 år gammel var Bell ferdig utdannet teolog ved Fuller Theological Seminary og ville tenke nytt om kirke. Istedenfor å bruke resten av livet på å spørre seg «hva om?», hoppet han i det og startet Mars Hill Bible Church i 1999.
I 2005 hadde de 11.000 gudstjenestebesøkende hver søndag.
– Det var sjokkerende at kirken eksploderte som den gjorde, men også bekreftende. Enten er jeg gal, eller så er det mange folk som meg, tenkte jeg.
Som det 13,8 milliarder år gamle universet måtte Bell videre. I Love Wins utfordret han kirken til det samme: Å gå videre fra den klassiske forståelsen av fortapelsen, en tilstand av evig pine for de som ikke tror.
– Ble du overrasket over reaksjonene?
– Jeg hadde en prekenserie ti år tidligere der jeg snakket om likestilling for kvinner, at de burde være fri til å være hvem de skal være, enten det er ledere, lærere, guruer eller presidenter. En gruppe mennesker ble så opprørt at de ville fjerne meg fra kirken jeg selv startet. Jeg oppdaget at religiøse mennesker som tror de forsvarer Gud kan si alle mulige ting. Så på et nivå var ingenting nytt, sier Bell.
Likevel var det smertefullt å bli anklaget for å ha farlige meninger.
– Det er tungt å bære uansett hvor tykk hud du har eller hvor overbevist du er om behovet for å si det som trengs. Men jeg prøvde aldri å bevise for religiøse mennesker at jeg er religiøs nok.
– Hva var det vanskeligste?
– Jeg snakket med folk som hadde vokst opp i en verden der de ble fortalt at Gud vil torturere milliarder av mennesker, og at de selv kunne bli blant disse dersom de ikke sa, gjorde eller trodde rett. Jeg har møtt mennesker med selvmordstanker som knytter problemene sine til troen de ble gitt i oppveksten. Likevel mente folk at mitt budskap var det farlige.
Universalisme
I boken presenterte Bell ulike syn på fortapelsen. Mange kritikere tolket det som at Bell favoriserte såkalt «universalisme», altså troen på at alle mennesker vil forenes med Gud etter sin død uansett hva.
– Vil du beskrive deg selv som universalist?
– Du vet at noen har misforstått poenget når det ordet blir diskusjonen. Jeg tror ingen vet hva det betyr.
– Hva er problemet med det ordet?
– Det er bare et annet ord for at religiøse folk misforstår poenget, sier Bell og ler.
Selv er han skeptisk til å bygge store systemer rundt livet etter døden, siden ingen kan returnere til livet for å gi rapport om det.
– De samme folkene som hevder å ta Jesus mest på alvor insisterer mest på at Gud skal torturere milliarder av mennesker for alltid. Da krympes Jesus ned til en høvding for deres egen gruppe. Det er stammetenking som har gått amok, maskert som ortodoksi, sier Bell.
Når Jesus i Bibelen snakker om helvetet handler det ikke om livet etter døden, men om det helvete som finnes på jorden allerede nå, mener Bell.
– I livet her og nå har du hungersnød, sykdommer, fattigdom og krig. Det du kan være sikker på, er at Jesus kaller oss til å være et folk som bringer himmel til jord og lindrer det nåværende helvete på jorden, sier Bell.
Bilder på Gud
Som pastor lagde Rob Bell en filmserie med tittelen Nooma (2002–2009), der andaktspoenger ble illustrert med hverdagslige situasjoner. I en av filmene skal Bell krysse en skog med sin ett år gamle sønn når et uvær bryter løs. Bell reflekterer over hvordan stormen må se ut fra sønnens perspektiv. Sønnen ser ingenting annet enn regn, lyn og torden – det er hele hans realitet, forteller Bell. Men det sønnen ikke innser, er at faren vil gjøre alt for å få ham hjem igjen.
– Jeg husker at jeg så dette, og det fortalte meg om at Gud bærer mennesker gjennom stormer i livet. Kunne du sagt det samme om Gud i dag?
– Det er et vidunderlig bilde. Jeg ser ikke Gud som en «han». Men bilder av mødre og fedre som viser omsorg for barna sine berører meg dypt. Vi snakker om det uendelige, og alt du har er bilder og metaforer fra det du har erfart. Når vi snakker om Gud plasserer vi vår erfaring ved siden av konseptet Gud og sier: «Jeg tror det er som dette.»
For Bell er det særlig et bilde fra fortellingene om Jesus som har vært med ham hele livet. I Jesu liknelse om sønnen som kom hjem reagerer storebroren på at den yngste sønnen ønskes velkommen. Faren svarer: «Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt».
– Av alle linjene Jesus kunne putte på farens lepper bruker han denne. Den har aldri forlatt meg. Å bygge livet sitt rundt denne setningen vil forme deg. Du blir sannsynligvis mer sjenerøs, gjestfri og tålmodig. Du blir mindre troende til å bombe naboen din, og mer tilbøyelig til å tilgi.
Det har nesten kosmologiske dimensjoner, mener Bell. Hva om selve universet har den samme gjestfriheten og sjenerøsiteten som faren i fortellingen uttrykker?
– Hvis du tenker på universet som det, så er du hjemme. For et ekstraordinært, mirakuløst hjem!