Musikken og sangen dundrer ut av svære høyttalere i bydelen Mea Shearim i Jerusalem. En bakgård er bygd om til en overbygd plass, delt av et provisorisk gjerde. En tynn duk henger over. Rett ved høyttalerne sitter prinsesser, små rabbinere,­ barn med løsskjegg, til og med saudi-arabiske sheiker og følger med. De karnevalskledde barna, flest jenter, ser gjennom duken som skiller dem fra det som skjer på den andre siden. Bak barna står mødrene tett i tett, alvorlige i blikket. De følger også med på der mennene er samlet. De er mange flere, og ikke stille. De er langt fra edru.

Slik skal det være her under feiringen av den jødiske festen Purim.

Vi er i sentrum for motstanden mot en sekulær regjering i Israel. De ultraortodokse som bor i Mea Shearim lever på siden av det israelske samfunnet. Her bor ultraortodokse jøder (også kalt haredim). De fleste er hasidiske jøder, en retning som oppsto i Øst-Europa på 1700-tallet.

Noen vil stemme i valget 9. april, men de fleste gjør det ikke. Det kommer an på hva rabbineren­ deres sier de skal gjøre.

Snurrer seg svimmel

På tribunene står og sjangler mennene.­ På et gulv midt på snurrer noen rundt seg selv til de faller om. De danser og synger, skråler og drikker rødvin fra flaska. En hiver seg over gelenderet og kaster opp vinen. Flere kommer til for å gi ham vann.

Alt blir snudd opp ned dette døgnet.

– En gang i året har du lov til å bli full. Reglene sier vi skal fest og drikke denne dagen. Det tar vi bokstavelig. Noen mistolker det selvsagt, for det åpner en dør. Men de skal ikke bli for påvirket, da har de misforstått poenget, sier rabbineren Shimon Hurwitz. Han og kona Rachel bor i Mea Shearim, en av de eldste jødiske bydelene i byen, fra 1874.

Tekkelig

I gatene bak den hjemmelagde festplassen i Mea Shearim lever de som i en annen tid. På store skilt over inngangen til en av gatene er meldingen tydelig: «Grupper som går gjennom vårt nabolag fornærmer beboerne: Vær så snill, stopp. Til kvinner og jenter, vi ber dere innstendig om å ikke gå gjennom her kledd uærbødig. Tekkelige klær inkluderer: Kneppet bluse med lange ermer, langt skjørt, ingen stramme klær».

Jeg blir stoppet av en gammel mann som mener jeg ikke har kledd meg tekkelig nok. – Not good enough, sier han og peker på buksene, selv om jakken min rekker til knærne og er kneppet igjen.

Gatene i bydelen gjenspeiler den lave levestandarden. Mye søppel og slitte, triste bygninger. Menn­ene, særlig de unge, går veldig fort, som om de må rekke noe. De er svartkledde med store ­hatter, kippa og de karakteristiske sidelokkene. Arbeidsløsheten blant mennene er stor, halvparten av dem jobber ikke, mens 76 prosent av kvinnene gjør det.

Reglene sier vi skal feste og drikke denne dagen. Det tar vi bokstavelig.

—   Rabbiner Shimon Hurwitz

Parykk

Kvinnene er kledd som skiltet beskriver, gjerne med en vest eller jakke over blusen. Håret er tildekket, men mange bruker parykk, for å overholde kravet om å dekke til håret. De får mange barn – over syv hver i gjennomsnitt.

De lever strengt etter jødedommens religiøse lover, forbud og påbud. De skiller seg helt ut fra sekulære jøder – og fra andre religiøse israelere. Mange i Israel ser på dem som snyltere, som ­lever på støtte fra staten. I en under­søkelse i 2018 svarte­ hele 77 prosent av de spurte i Israel at spenningene mellom de sekulære og ultraortodokse­ jødene er den største konflikten i landet. De er unntatt fra militærtjeneste, og mennene studerer toraen og andre religiøse skrifter, mange av dem hele livet. De som jobber tjener lite. Barna går på egne skoler. Det er lite bruk av internett, TV og aviser. I dag er det nesten 50.000 fulltidsstudenter ved ortodokse og ultraortodokse skoler, kalt jeshivaer.

Så når den ultraortodokse befolkningen øker i Israel, øker samtidig skattetrykket – og militærbelastningen på resten.

Åpen dør

– Velkommen! Kom inn, vil dere ha noe å spise? Drikke, kanskje? Sett dere ned? ­Rachel Hurwitz åpner døren til leiligheten, med et stort smil. Vi har avtalt med mannen, rabbineren Shimon Hurwitz, men det vet ikke Rachel. At hun ikke aner hvem vi er affiserer henne ikke et øyeblikk, døren blir åpnet på vidt gap.

– Vi aksepterer alle i vårt hjem. Mannen min jobber med mange typer folk, og alle slags folk kommer hit hjem til oss, sier hun og viser oss inn i et rom med overfylt spisebord og en vegg med religiøse bøker og skrifter fra gulv til tak.

---

Purim

• Hendelsene som beskrives i Esters bok danner bakgrunnen for den jødiske festen purim. I synagogen leses teksten fra en egen ­pergamentrull, ofte rikt dekorert, både i forbindelse med kveldsgudstjenesten og morgengudstjenesten på denne dagen. Boken forteller historien om hvordan jødene i Persia ble reddet fra en planlagt utryddelse. Esters bok er den eneste bibelske boken som hverken nevner Gud eller Toraen, og teksten nevner heller ingen form for bønn eller andre jødiske skikker, med unntak av faste. På grunn av bokens sekulære karakter var det lenge motstand mot å inkludere Esters bok i de jødiske og kristne hellige skrifter. Kilde: SNL

---

– Hvorfor ikke feire lenge, det er jo så fint! Dere så det vel i gatene? Alle som går rundt med de nydelige fatene med mat til hverandre. Alle gjør det, rabbinere, studenter, barn og foreldre. Det er sånn vi feirer, vi skal gi hverandre gaver. Se denne­ kaka, sier hun og peker på et cellofanpakket kakefat. Det er fra svigerdatteren. På bordet står også flasker med grapefrukt-juice, som er et alternativ til vinen.

Purim er en gledesfeiring, og alle skal høre fortellingen om Ester bli lest. Barna kler seg ut, og favoritten er dronning Ester og Mordekai, Esters fosterfar. Haman var rådgiveren til kongen, som vil drepe alle jødene. Ikke like mange kler seg ut som ham.

Talmud

– De religiøse feirer ganske likt over hele landet, sier Shimon Hurwitz. Han tar ut en bind fra ­Talmud fra bokhylla. Talmud er jødedommens viktigste skriftsamling ved siden av den hebraiske bibel.

– Alt står her. Alle som kan denne boka, gjør det samme. Det er sånn vi lever livet, vi følger boka, sier han.

De som kan, skal drikke til de ikke kan høre forskjell på ­navnene Haman og Mordekai, heter det, at man ikke skiller det gode fra det onde. – Hassidi-jødene tar det helt ut, sier rabbineren. Spesielt de unge mennene. Her er de entusiastiske i det å være jødisk, smiler han. Han forklarer at ­nivået på rusen skal være behagelig, litt som å røyke marihuana – du blir ikke sinna eller gal. Du skal bli veldig glad og alt skal være fantastisk.

– Men de unge mennene, de forstår ikke alltid det, og går for langt noen ganger.

– Noen ganger, gjentar Rachel.

Jeg blir stoppet av en gammel mann som mener jeg ikke har kledd meg tekkelig nok. – Not good enough, sier han og peker på buksene, selv om jakken min rekker til knærne og er kneppet igjen.

Rabbineren foretrekker å kalle nabolaget de bor i for «Tora-observant» heller enn ultraortodoks.

– Ortodoks impliserer at du er rigid, uopplyst, gamle meninger ... men tora-observant – det er relevant for vår hverdag, sier han.

– Nabolaget framstår ganske fattig?

– Vi har et valg. Skal du fokusere på kroppen eller­ på sjelen? Når du velger sjelen, har du mindre tid til å kle deg pent og pynte kroppen. Du trenger ikke et fint hus. Noen spurte meg: Hvorfor flytter du ikke til noe større? Dette er bra, svarte jeg. Hva trenger vi større plass for? Alle higer etter noe bedre hele tiden. Men her i Mea Shearim er det ikke så mange ­biler, det er helt stille på sabbaten, vi liker det sånn.

Kona Rachel mener­ at landet er delt i høyre og venstre, mens de religiøse ­partienes agenda er noe helt annet.

Politikken

– Det er religion som er ­viktigst. Den jødiske identiteten,­ sier hun.

Derfor står valget på tirsdag mellom United ­Torah Judaism eller Shas. De ultraortodokse partiene er begge i Benjamin Netanya­hus koalisjonsregjering.­ For ekteparet er sikkerhet viktig, men det er enda viktigere å «ikke være antireligiøst». Det har statsministeren skjønt, mener de begge. Partier i sentrum eller til venstre er helt utelukket. Det er uansett viktig å stemme ved valget for henne.

– Folk som oss, vi stemmer. Mange kaller oss moderate, men vi vil gjøre noe, så vi kan få innflytelse, sier Rachel.

---

Haredim

• Ultraortodokse jøder (haredim) søker å leve mest mulig kompromissløst i overensstemmelse med den ­rabbinske, religiøse loven (halakha). De bor oftest i egne bydeler, som Mea Shearim i ­Jerusalem og Bnei Brak utenfor Tel Aviv. De sender sine barn til egne skoler og praktiserer streng kjønnssegregering. Ortodokse og ultraortodokse jøder var i utgangspunktet motstandere av opprettelsen av staten Israel, som de mente brøt med den guddommelige plan; at en jødisk stat først skulle opprettes med Messias' komme.

---

– For hva betyr moderat?

Hun legger til at hennes rabbinere oppfordrer folk til å stemme 9. april. Men rabbineren til naboen er imot. Og da stemmer ikke naboen. Det er mange grupper hasidiske jøder her, som er som naboen, forklarer hun. Det går tilbake til Ukraina, Polen og Ungarn – og de visste ikke om hverandre i særlig grad. Hver gruppe hadde sin rabbi.

– Sånn er det, supplerer ektemannen. For mange er det slik: Sier rabbineren «stem», så stemmer de. Og det motsatte.

Den pensjonerte engelsklæreren Rachel føler sterk tilhørighet til samfunnet i Mea Shearim.

– Vår «level of observance» er den samme – vi følger religionens bud like strengt.

– Hva betyr det?

– At jeg dekker håret mitt, for eksempel. At vi gjør det samme på sabbaten, at jeg kler meg som de andre gjør.

Rachel Hurwitz har ikke parykk når vi kommer på besøk. I sitt eget hjem, nei, det er ikke aktuelt. Når fotografen skal ta bilder, tar hun den på.

– Du kan velge hvordan du dekker håret. Mitt barne­barn er parykkdesigner, hun tester dem ut på meg.

– Vil du kalle deg moderat fordi du stemmer ved valg?

– Interessant spørsmål – for hva betyr moderat? Vi legger ulike tolkninger inn i adjektivene vi bruker. Jeg synes jeg lever strengt. Men jeg bruker sminke, så andre vil si at jeg ikke gjør det.

Ser vilje til endring

Det ultraortodokse miljøet er i ferd med å åpne seg, mener israelsk ­politiker.

Michal Zernowitski (37) er den første ultraortodokse kvinnen som stiller til valg – for det israelske Arbeiderpartiet. Hun ­engasjerer seg spesielt for kvinners og ­arbeideres rettigheter. Særlig ultraortodokse kvinner blir grovt utnyttet i arbeidsmarkedet, ­mener hun. Denne gruppen er blant de lavest lønnede i Israel.

Ikke matte

Manglende utdanning er en ­viktig årsak. Matematikk og samfunnsfag er ofte ­neglisjerte fag i Israels private, ultraortodokse skolesystem. Et av Zernowitskis hovedmål er derfor å få flere barn inn i det offentlige skolesystemet, og hun mener at stadig flere foreldre er interessert.

– Det har skjedd en revolusjon i det ultraortodokse miljøet de siste årene, sier hun til avisa Haaretz.

– Mange flere enn dere tror er interessert i å bli integrert i det israelske samfunnet.

Hennes egen politiske snuoperasjon til ­venstresiden skjedde da hun var i 20-årene.

– Det begynte virkelig å plage meg at det bor millioner av palestinere uten reell status i områder vi kontrollerer.

Øker raskt

«Israels framtid ser mye ut som et besøk på busstasjonen i Jerusalem: Overfylt og veldig religiøs.» Slik beskrev avisa Jerusalem Post framtida i Israel. I 2017 kom tall som sa at befolkningen i landet er fordoblet om rundt 40 år. Nesten tre av ti vil da være ultraortodokse. De øker nemlig med fire prosent hvert år. ­Resten av den israelske befolkningen øker med to prosent.

Gilad Malach er direktør for Ultra-Orthodox Society Program ved Israel Democracy Institute. Han mener det er mer oppmerksomhet om denne gruppa nå, og flere av mennene er i arbeid.

– Det som må til er at man legger til rette for at de kan delta i militæret, på universitetet og på sekulære arbeidsplasser, sier han til Vårt Land.

Tilrettelegging betyr for eksempel å adskille­ menn og kvinner, kurs for å komme inn i ­arbeidslivet, og egne avdelinger i militæret.

Kjepper i hjulene

– Hvis det skjer, kommer flere til å ville jobbe på vanlige steder. Det er utfordrende for dem også; den ene dagen er de i sitt lukkede samfunn, den andre i en for dem helt annen verden.

Malach mener det er de ultraortodokse, ­politiske ledere som stikker kjepper i hjulene. De vil ha det som det alltid har vært: Menn skal studere religion. Partiene støtter ikke høyere utdannelse og er svært moralsk konservative. Derfor støtter de ikke tilretteleggingstiltak for velgergruppen sin, sier Malach.

Men han er likevel optimistisk. I 2003 var det bare en tredjedel av de ultraortodokse mennene som var i lønnet arbeid. Nå er det halvparten:

– Utfordringen for den nye regjeringen vil bli å finne en måte å fortsette integreringen, for det er avgjørende for at staten Israel skal vokse økonomisk.

Denne artikkelen ble først publisert påsken 2019 på vårtland.no