De malte frem oppbruddstimen

«Vi skal ta avskjed med en verden før den bryter sammen.»
Det var forfatteren Hugo von Hofmannsthal som skrev det i 1905.
Han kunne ikke fått mer rett. Tretten år senere, i 1918, kom vendepunktet. 1. verdenskrig hadde krevd millioner av menneskeliv. Da freden kom – i hvert fall for en periode – falt også de gamle keiserdømmene i Østerrike-Ungarn og Tyskland. Europakartet var ikke til å kjenne igjen.
Også i kunsten var dette slutten på en æra. På få måneder døde fire av de største kunstnere fra en bevegelse som er blitt kjent som Die Wiener Moderne. På hver sin måte varslet de fire om hvilke samfunnsomveltningene som lå i vente.

Motsetninger

Wien var hovedstaden i Østerrike-Ungarn, og hadde i mange århundrer vært hovedsetet for Habsburgerfamiliens makt. Keiser Franz Josef II satt på tronen og var siste bastion for verden slik man kjente den. Men fra gatene runget kravet om forandring. i likhet med i andre europeiske storbyene hadde folketallet her eksplodert siden slutten av 1800-tallet. Her var nå marxister og kristensosialister. Her var et borgerskap med sterkt jødisk innslag, og her poppet det opp studentforeninger der antisemittismen fikk ulme. Her var ikke minst en kulturscene av de sjeldne. Den utspilte seg i salongene, på kafeene, i operaen og i teateret. Det rådet en «kunstfanatisme», skal vi tro beskrivelsene til forfatteren Stefan Zweig.
Dekandanse? Uvisst. Kanskje var det måten å takle det på, at dette var en verden som man ante – men ikke nødvendigvis ville innse – at var i ferd med å forgå? Dermed levde nostalgi og fremtidstro, skjønnhet og bestialitet side om side i litteraturen, musikken og billedkunsten.
Det gjaldt ikke minst i maleriene til to av de som man i år markerer at det er hundre år siden gikk bort: Gustav Klimt (1862-1918) og Egon Schiele (1890-1918).