Ei ­klassedelt kirke

Se for deg konfirmasjonsdagen din. Kirka er full, presten streng. Smilet er stivt, nervene kniper i magen.

Så besvimer en av medkonfirmantene dine. Bang, rett i bakken. For under kirkegulvet, rett under der du står nå, hviler bygdas tidligere prester. Det har de gjort i mange år.

Og nå har liklukta nådd nesa di også.

Tre hundre år

I 1710 slo lynet ned i spiret på Gildeskål kirke om natta. Alt treverk brenner opp. Bare to nakne murer står igjen. Kirka blir utvida med en korsarm mot sør og hele interiøret fornyes.

Takket være denne brannen, er det som å gå 300 år tilbake i tid når du i dag besøker Gildeskål gamle kirke. Selv om selve kirkebygget er betydelig eldre, har den landets best bevarte kirkeinteriør fra 1700-tallet.

Den gamle steinkirka ligger ved tettstedet Inndyr. I området rundt kirka finnes spor etter bosetninger tilbake til jernalderen. Stednavnet antyder at dette var åsted for store gilder. Selve kirke­bygget ble antakeligvis påbegynt på slutten av 1100-tallet. Den ble bygd i hvit marmor, henta fra ­lokale brudd.

Kjøpte plasser

Det er søndag, og kirka er full. I dette rommet forkynner presten budskapet om at alle er Guds barn, men i kirkebenken er rangordningen klar: Jo rikere du er, jo bedre plass har du.

Hver gård har sin egen innelukkede kirkebenk. Helt foran sitter odelsgårdene.

På 1700-tallet kan de rikeste i bygda kjøpe seg egne innebygde losjer, såkalte stoler. I dag minner de rødmalte gittervinduene mer om bur, men her kunne altså bygdas bedrestilte sitte i fred og se gudstjenesten. Helt foran, nærmest koret, er stolen til prestefrua og barna.

Lensmannen hadde sin egen stol, men den fineste av dem alle, er oppe på galleriet, nærmest ­orgelet. Denne stolen tilhørte amtmann Ove Schjelderup, som bodde på Inndyr gods på begynnelsen av 1700-tallet. På galleriet står også Benkestokkstolen, der en av de mest velstående familiene i bygda satt.

Benkestokkfamilien var jekteskippere, og dessuten fra en gammelnorsk adelsslekt, der stamfaren skal ha redda kongens liv ved å gjemme ham i en uthula stokk, en såkalt benkestokk.

På de bakerste, smaleste benkene, sitter beiarnværingene. De aller fattigste må sitte på den smale trelista helt nederst mot golvet i midtgangen – på fattiglemmen.

---

Steinkirker fra middelalderen

• I denne sommerserien besøker vi sju av Norges 160 steinkirker fra Middelalderen.
• I dag: Gildeskål gamle kirke ligger ved tettstedet Inndyr i Gildeskål kommune i Nordland.
• Forrige mandag: Våre skrøpelige steinkirker
• Neste mandag: Dale kirke i Luster
• Følg med på vårt interaktive kartover de sju steinkirkene! Kartet oppdateres.

---

Ureine barn

Nederst ved inngangen står dåpsstolen. Før reformasjonen var det her spedbarna ble døpt, ved inngangen til kirkerommet. Ikke noe ureint skulle slippe inn i Guds hus.

Barna skulle døpes innen sju-åtte dager i byene, og så fort det lot seg gjøre på bygda. Mødrene fikk ikke være med i dåpen. De var også regna som ureine, og kunne ikke komme i kirka før fem-seks uker etter fødselen.

En stedfortreder måtte derfor bære barnet i mors sted. Det er her betegnelsen gudmor kommer fra.

Når kvinnene kom tilbake til kirka, var det som inngangskoner, som måtte «introduseres» for menigheten på nytt. Denne ordninga var lovfesta fram til 1754, men ble praktisert også seinere.

Før de nybakte mødrene kunne tre inn i det hellige rommet, minnet presten dem på å takke Gud for hjelp gjennom prøvelsene, og for å ha født et menneske til verden. Så lyste han velsignelsen over dem.

Handlingen ble ført i kirke­boka, men uten at mødrenes navn ble nevnt. I stedet ble de oppført som «Knut Nilsens qvinde».

---

Gildeskål gamle kirke

• Hvor: Gildeskål kommune i Nordland
  Når: Cirka 1200
  Byggherre/arkitekt: Ukjent
  Restaurert: Interiøret ble satt inn etter en brann i 1710. Da ble også korsarmen bygget. Etter å ha vært stengt siden 1881, ble kirka gjenvigsla i 1962, ferdig restaurert.
• SE VIDEO LENGER NED I SAKEN! Konservator Oscar Berg ved Nordlandsmuseet forteller om kirkas historie.

---

Skipet var en gave – som avlat for synder begått i ungdommen.

Timeglass

Etter reformasjonen ble prestene usedvanlig snakkesalige. De kunne holde prekenen gående i timevis, og folk begynte å klage til kongen. Han svarte med å innføre talerestriksjoner.

I kong Christians norske lov fra 1687 sto det ikke bare at prestene ikke skal framføre noe som er mørkt og vanskelig å forstå, men også at prekenen ikke skulle vare mer enn én time.

«De skulle ej giøre deris Prædikener alt for vitløftige, og ej dem over een Time forlænge den gemeene Mand til Kiedsommelighed og dis mindre Opbyggelse, som alt for meget paa een gang ikke fatte og beholde kand», heter det i loven.

På prekestolen fikk presten i Gildeskål fire timeglass. Hvert viste at et kvarter hadde gått, og når alle fire hadde rent ut, måtte presten avslutte. En vandrehistorie forteller om presten som var så taletrengt at han ikke følte seg ferdig da tida rant ut.

– Kjenner jeg menigheten rett, så tåler de et glass til, sa presten, snudde timeglasset og fortsatte prekenen.

LES OGSÅ: I Gamle Gimmestad kirke har tiden stått stille siden 1720-tallet

Strid om kirkebygg 

På 1800-tallet var Nord-Norge småkårsfolkets Amerika. Tilflyttinga fra Vestlandet var stor. I 1851 kom loven som sa at alle landets kirker skulle ha plass til minst tre tideler av soknets befolkning.

Da var den gamle middelalderkirka i Gildeskål for liten.

På 1860-tallet var det byggeboom i kirke-Norge. Nye kirker ble bygd opp, mens de gamle ble revet ned. Men i Gildeskål ble ikke lokalbefolkninga enige: Skulle de bygge på eller bygge ny? Og skulle den nye i så fall være i tre eller stein?

Som om ikke det var nok, ville­ folk i Nordfjorden ha en egen ­kirke. Under kommunevalget gjorde de valgskred, og sikra seg ordføreren, og i 1879 ble det beslutta i kongelig resolusjon at kommunen skulle få to nye ­kirker: En ny på Inndyr og en ny på Saura ved Nordfjorden.

Slik ble Gildeskål gamle kirke nedlagt. I 1881 ble kirkebygget fra middelalderen avvigsla, og prekestol og altertavle flytta til den nye kirka, som ble oppført drøye hundre meter nærmere havet.

I flere tiår var gammelkirka lagerplass, høyløe og sauefjøs.

Restaurering

I flere tiår sto kirka og forfalt, men i 1925 ­begynte arkitekt Harald Sund sammen med antikvar Anders Bugge å kartlegge restaureringsprosjektet. Gildeskål gamle kirke var et trist syn. Dåpsstolen var full av høy. Benker var revet ut og brukt som båsskiller i fjøset. Det fløyt med sauelort. Noe av inventaret var til og med brukt til å bygge utedo.

Sund laga en plan for restaurering, og i 1936 fikk Gildeskål 5.000 kroner fra Pengelotteriets overskudd og penger fra sosialdepartementet til sysselsettingstiltak.

Nå fikk de gjort den første store restaureringa av taket.

I 1937 går restaureringa i stå. I 1940 dør Sundt, og det skjer ikke noe før 1953, når sokneprest Konrad Otersholm får fart i prosjektet igjen. Han arrangerer lotteri og store olsok-stevner, der tusenvis av folk kommer for å oppleve bål, korps og avduking av minnesmerke. Inntektene går til å ruste opp kirka.

1962 arrangeres gjenvigslingsstevne, der 4.000 mennesker overværer at biskopen og alle prestene i prostiet vigsler den gamle kirka igjen.

De aller fattigste må sitte på den smale trelista helt nederst mot golvet i midtgangen – på fattiglemmen.

Forbannelse

Den intense liklukta er ikke lenger et problem. Å gravlegge folk inne i kirka ble forbudt i 1805. Det viste seg å ikke være helsemessig forsvarlig. Mange av kistene ble da tatt ut og gravlagt på nytt. Blant dem var levningene etter fem generasjoner Bruun, som var prester på Gildeskål i 184 år.

Hans Pedersen Bruun ble den siste i rekka. Fortsatt henger messehaglen hans i sakristiet, som vitne om hvor enorm den siste presten i Bruun-slekta var. Ingen har kunnet bruke den siden.

Bruun sørga mye over barna sine. Dattera hadde fått et uekte barn med kapellanen, og ingen av sønnene hadde klart å fullføre prestestudiet. Dermed var det ikke håp om at slektslinja kunne fortsette i presterollen.

Det er flere versjoner av historien om Bruun-slekta, som har gått på folkemunne i generasjoner. En av dem sier at sønnene flådde en gris eller ei bikkje, som de jaga foran menigheten etter gudstjenesten. Da samla faren menigheten på kirkebakken og lyste Herrens forbannelse over sine etterkommere.

Alt som siden gikk galt i slekta, ble tillagt denne forbannelsen. Og det gikk ikke så bra med Bruun-slekta. I 1898 banka to av slektas gamle på døra hos soknepresten og tårevåte ba de presten om å oppheve forbannelsen. Da hadde en hel familie dødd ut med få dagers mellomrom.

Pinsedagen 1898 samla presten og prost Magelsen over hundre av Bruun-slekta i gammelkirka og lyste Guds velsignelse over dem. I den treenige Guds navn erklærte prosten forbannelsen for løst.

I dag henger et kirkeskip over midtgangen i Gildeskål gamle kirke, en dansk fregatt ved navn «Josva». Det var en gave fra en av Hans Pedersen Bruuns sønner – som avlat for synder begått i ungdommen.