Reportasje

Halmstrået

Som 16-åring måtte Bjarte Hjelmeland kvitte seg med både Gud og kirken. Men han klarte det ikke. Ikke helt.

Bjarte Hjelmeland forteller at han pleier å si at det beste han vet er å sitte sammen med vennene sine, drikke vin, spise god mat og snakke om Jesus.

– Det er top of the pops, synes jeg.

Hjelmeland er kjent som skuespiller, komiker, artist og teatersjef. Han har spilt i stykker som Jeppe på Bjerget, Peer Gynt, Brand og Ordet. Han synes kunsten og troen tangerer hverandre, og at kunsten alltid har «balt med» de eksistensielle spørsmålene.

Noen ganger slår det ned i ham mens han ser skjønnheten i noe eller opplever noe i et sterkt øyeblikk.

– Jeg får denne setningen i hodet mitt: «Hør! Se da, folkens! Og fremdeles sier folk at det ikke finnes noen Gud?»

Modige Luther

Klokka er ti og 47-åringen Hjelmeland har satt seg ned med litt mat og en varm cappucino. Han bor her i Oslo, men er mye til og fra, og kan være å finne i Bergen, New York eller Florida. Når dette står på trykk, er han nok i Bergen. Hjelmeland er kunstnerisk leder når Johanneskirken i kveld slår opp dørene på Nygårdshøyden til jubileumsforestillingen «Nåde i en ny tid» som en del av Bergens Lutherfest. At han ble spurt om oppdraget, synes han ikke er så rart.

– Jeg er gammel tensinggut som har gått en lang vei i mitt forhold til kirken.

Den lange veien er et bakteppe når Hjelmeland komponerer noe om nåden. Han vil strekke litt i den.

– Nåden er jo så sentral og jeg har en opplevelse av at den er alt vi har igjen, som et halmstrå, nesten som en siste utvei eller mulighet.

Skal han si noe om sin tro, er det mange andre ord han heller bruker: «håp», «kontakt», og nå i møte med Luther: «mot».

– Luther må ha hatt et enormt mot for å gjøre den radikale revolten mot paven og pavekirkens vanvittige makt, som var nesten uforståelig stor i den sammenhengen Luther stod. Men da tør han å gjøre noe sånt. Han kjøper ikke alle dogmer, men våger å stille spørsmål og se ting på en annen måte.

Oppbruddet

I 1986 er Bjarte Hjelmeland 16 år. Det er det året Melodi Grand Prix arrangeres i Bergen og Sissel Kyrkjebø synger «Å Vestland, Vestland» i pausen til hele Europa. 1986 er året da romfergen Challenger eksploderer, Tsjernobyl-reaktoren kollapser og Tom Cruise får sitt store gjennombrudd i filmen Top Gun.

I løpet av to uker det samme året gjør Hjelmeland det klart at han er homofil. Han er med i Tensing, har mange venner der, spiller gitar og synger av og til solo i koret. Men nå går det ikke mer.

– Jeg følte meg uvelkommen i kirken. Jeg stod midt i kirken og var klar på hvem jeg var, og følte at det ikke var rom for det. Derfor måtte jeg kvitte meg med kirken i mange år, og forsøkte også å kvitte meg med Gud, noe som ikke var like enkelt, kanskje.

På innsiden var ikke kollisjonen like brutal.

– Jeg var ganske sikker på at dette var greit for Gud på en eller annen måte. Jeg følte det egentlig ikke som en motsetning.

Overfor kirken kjente han seg mer sint enn undertrykt.

– Men jeg ble så sint at jeg tenkte: «Her kan jeg ikke være». Jeg klarte ikke ta inn at dogmene, Skriften og budene på en måte skulle trumfe kjærligheten. Da stod på en måte hele kirken og alle som forfektet det synet, i et grelt og stygt lys. Nå er jeg 47 år, men det er så mye punk i meg at det synes jeg fremdeles.

Jesus

Antagelig var det litt «punk» i Hjelmelands farmor også. Han snakker om henne i et av showene sine.

– Farmor var herlig sånn. Hun jobbet fulltid på Vinmonopolet og elsket pinsemenigheten, selv om hun selv stod i statskirken. Det var veldig spesielt. Hun ville ha litt trøkk i leirene. Så hun var en inspirasjon.

I ungdomsårene syntes Hjelmeland at det ble snakket for lite om tvil og vanskeligheter og ulogiskheter i troen. Han opplevde at den eneste som tok i det, var artisten Bjørn Eidsvåg.

– Han ble nok en mye viktigere stemme enn de prestene jeg møtte langs min vei.

– Er det en fortelling i Bibelen som har gjort spesielt inntrykk på deg?

– Når du spør, er det som slår meg først at det har jo vært Jesus som har vært greien for meg hele veien, nesten mer enn Gud. Jesus har vært hovedpersonen, og all den punken som finnes i ham, all revolten, den kompromissløse rettferdighetssansen, assosiasjonen med de nederste. Det er rettesnoren, som vi mister av syne hele tiden. Og det er superlett å si: Som de mister av syne.

Han forteller om en «bumper sticker», et klistremerke amerikanere fester på støtfangeren for å vise hva de står for. I høst var det mange slike som sa noe om presidentkandidater, men den som har festet seg hos Hjelmeland, er en der det stod: «God, please save me from your followers».

– Det er noen ganger hvis jeg står ansikt til ansikt med den kristne skikkeligheten, at den bumperstickeren kommer til meg. Det handler om den småborgerlige, velkledte kapitalistiske kristendommen som vi alle er en del av på en måte, sånn som vi lever. Men den er lett å få øye på når den blir for striglet. Vi mister Jesus av syne hele tiden.

– Å, skal vi ta en kopp kaffe til, eller blir det totalt ukristelig?

---

Bjarte Hjelmeland

  • 47 år, fra Sotra utenfor Bergen. Bor i Oslo og deler av året i USA.
  • Skuespiller, artist og regissør. Kom inn på Teaterhøgskolen som 17-åring, og har vært ansatt ved Nationalteateret fra han var ferdig utdannet som 21-åring.
  • Var teatersjef ved Den nationale scene i Bergen fra 2008 til 2012. Har hatt over 30 roller i ulike oppsetninger og har medvirket i filmer og TV-programmer.
  • Ble kåret til årets mannlige scenekomiker under Komiprisen 2016 for showet «I lånte fjær», og fikk Leif Justers ærespris i 2015.

---

Og så står det i Bibelen at tro er noe vi får, som også er en underlig ting, for hvorfor får ikke min kompis Lars det da? For han får det virkelig ikke, altså.

Morgenlyset

Det blir mer kaffe, og det blir mer om tvil og Bjørn Eidsvåg. Hjelmeland har sett forestillingen «Etterlyst: Jesus», og synes det er interessant hvordan Eidsvåg organiserer de forskjellige utgavene av Jesus som han har møtt på sin vei.

– Hvordan ser Jesus ut når du er fire år, ti år, når du begynner på prestestudiet, når du er ferdig på prestestudiet, når du begynner å radikaliseres ut i det virkelige voksenlivet? Jeg vet ikke om jeg har oversikt over hvor Bjørn Eidsvåg står trosmessig, men jeg opplever sluttmonologen hans som at han sier at han har mistet mange illusjoner og mye av troen på veien, men han holder fast i en liten bit. Det er noe utrolig forsonlig over det! Den mangelen på skråsikkerhet tiltaler meg.

Hjelmeland begynner å sitere noen strofer fra diktet «Ynglingen» av Jens Bjørneboe, der dikteren sier noe om ofringen for å nå målet. Han har sittet hele natten og tenkt. Så kommer morgenlyset:

– «Og det ble taust i meg da jeg fikk se det, at selve tvilen er jo offerstedet.». Selve tvilen inneholder så mye tro. Du må tro, ellers er det ikke tvil. I tvilen ligger det noe bra, både en kime til tro og refleksjon, sier Hjelmeland.

– Hva er tvilstema for deg?

– Jeg tror jeg tviler på hele Guds eksistens noen ganger. Jeg tviler på bønnens kraft og hans eventuelle mulige inngripen. Det er ingenting spesielt som kan framprovosere det. Jeg tviler mest om morgenen. Jeg vet ikke hvorfor. Det bare slår ned i meg at selvfølgelig er det ingenting.

Men Hjelmeland insisterer på å tro.

– Jeg har egentlig bestemt meg for å tro. Og så står det i Bibelen at tro er noe vi får, som også er en underlig ting, for hvorfor får ikke min kompis Lars det da? For han får det virkelig ikke, altså.

---

4 raske

  • Gud er: Kjærlighet.
  • Jeg kan ikke leve uten: Familie og venner.
  • På min gravstein skal det stå: I told you I was sick.
  • Boken alle må lese: Brødrene Løvehjerte.

---

Annerledes

– Vil du si at det har vært tabu å snakke om kristen tro i Norge?

– Absolutt. Det er det i høy grad. Mange av mine homsevenner sier at det er lettere å bli akseptert som homo i kirken enn som kristen i homomiljøet. Det er også interessant, i og med at man forfekter et fargerikt fellesskap og en åpenhet for annerledeshet.

– Har den seksuelle legningen vært et kamptema for deg?

– Det har gått greit på den måten at jeg gjorde meg ferdig med «komme ut»-fasen i løpet av fjorten dager midt på 80-tallet, og siden har det ikke vært noe særlig mer å mase med. Det har vært viktig for meg å være en stemme i den kampen som vi nå ser store resultater av. Men jeg har hele tiden hatt lyst til å gjøre det på min måte, og det er ikke parolemåten, men bare å være. Det føler jeg det har vært stor aksept for. Jeg har vært åpen om disse tingene og vært i et kjærlighetsforhold med en mann, først den ene og så den andre, men det har aldri vært slått stort opp. Jeg har sluppet de der overskriftene om «glad homo på landets hovedscene».

Hjelmeland synes det ligger en velsignelse i å representere en annerledeshet, og tror det gjør at han ser med litt mildere øyne på andre mennesker som har noe som er annerledes.

– Vi snakker om at vi har stor frihet, men regler styrer kanskje mer enn vi tror? Jeg hørte en kvinne fortelle at hun fikk kjeft fordi hun tok alt hun kunne av fødselspermisjonen selv. Venninnene mente hun ikke bidro til likestillingen.

– Ja, vi er jo verdensmestere i å forsøke å bestemme over hverandre. Vi prøver det hele tiden, og hvis vi ikke gjør det i Guds navn, så prøver vi i feminismens navn. Vi finner bare nye måter.

I kontakt

Forholdet til Gud handler for Hjelmeland om kontakt, kanskje med et element av bønn.

– Ønsket om kontakt og det jeg tror er en kontakt med Gud, er noe som pågår, sier han.

Hjelmeland er litt redd for å ta av og lande med fly, og da ber han: «Hold dine hender rundt dette flyet nå». Det hender at han kjøpslår litt med Gud, og sier at det ikke er så viktig med ham, men ber Gud tenke på barnet og den nybakte moren som sitter i flyet.

– Det er et sleipt triks, men jeg tipper han ser gjennom fingrene med det.

Hjelmeland var i 30-årene da han begynte å nøste i barne- og ungdomstroen. Han tror prosessen fortsatt pågår, og undrer seg for tiden over tilgivelsen. Han er usikker på hva den skal være og hva vi egentlig skal tilgis for. Han er ikke så redd for gå i møte et oppgjør med eget liv. Hjelmeland tror både at Gud tilgir og synes selv han har noen sterke argumenter for at han handlet som han gjorde.

– Selvfølgelig finnes det mange ting i livet man angrer på, men det er av en helt annen karakter. Det er mulig jeg tar for lett på dommens dag nå. Men jeg tror ikke han er så kjip som de skal ha det til.

– Har vi mennesker tatt mer kontroll over livet og regner mindre med Gud sammenlignet med hvordan det var for Terje Vigen?

– Det er vanskelig å vite hvordan de menneskene tenkte. Men de var tynget av kirken på en annen måte enn vi er. Vi kan velge den bort. De kunne ikke det, fordi kirken var en sånn maktfaktor. Det handlet ikke bare om Guds eventuelle vrede, men også et være-eller-ikke-være rent materielt og fysisk.

Hjelmeland leser Edvard Hoems trilogi om utvandringen til Amerika, om hardtarbeidende bønder som lever i en vekkelsestid.

– Jeg tenker at mange av dem forholder seg til Gud på en hverdagslig og egentlig sunn måte. Hovedpersonen maser ikke mye om sin gudstro. Men når det hardner til, så finnes den der.

Mesters mening

Om somrene har Hjelmeland jobbet en del i Grimstad og blitt kjent med en eldre lærer der.
– Han sa en gang vi var ute og gikk: «Synd, det er så mange som snakker om synd. Men jeg tror den største synden er å svikte ens bestemmelse». Det synes jeg er en superinteressant tanke.
Hjelmeland tenker på en scene fra Ibsens Peer Gynt der Peer mot slutten møter Knappestøperen.
– Han sier noe om at man skal finne Mesters mening med sitt liv. Men så spør Peer Gynt: «Hvordan vet man hva som er Mesters mening?» Da svarer Knappestøperen: «Det skal man ane». Med andre ord er det litt opp til oss også.
– Har du funnet Mesters mening?
– Ja, jeg tror jeg aner den.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje