Det er trening hver torsdag, med gamle KFUM-spillere. Vi er et veteranlag, så ingen er vel akkurat unge, men jeg er den eldste på banen.
Jeg synes det kom brått på å bli gammel. Nå hører jeg dårlig og må ha høreapparat. Og så er det skjedd noe med balansen, for når jeg går, kan jeg ofte vingle fra side til side, folk kan jo nesten tro at jeg er full, eller kanskje beautiful... Nei da, jeg bare tuller.
Alderdom kan være så mangt og i denne serien ønsker vi å la ulike mennesker fortelle hvordan de opplever det å bli eldre. Hva endrer seg? Hvordan er hverdagen og hva gir livet mening?
En annen ting er at jeg ikke snakker så tydelig som før. Det er ikke så morsomt, men det er mange på min alder som har smerter i beina eller i hodet eller andre steder. De har det verre enn meg. All sportinga har nok hjulpet.
Jeg har spilt fotball hele livet, jeg ofret faktisk en potensiell fotballkarriere for å gå inn i tjeneste for Frelsesarmeen. Det er nok ikke så mange gutter som har ofret fotballen for å tjene Jesus, men jeg var sikker på at det var det jeg ville. Men det ble jo noe fotball likevel.
LES OGSÅ: Hellern satte eldres liv på dagsorden – døde på nyåret
KFUM ble mitt lag. Jeg har vært med i klubben i 60 år omtrent, og spilte på A-laget da jeg var yngre. Nå ser jeg på når gutta spiller kamp, og så hender det jeg spiller kornett for dem – bare om de vinner altså. Da spiller jeg «Seieren er vår».
Det låter ikke så fint lenger, for jeg spiller for sjelden og øver nesten aldri, men det er nå morsomt.
Gehøret på plass
Jeg har spilt masse musikk i mitt liv. Først var det trekkspill som var det store. Da jeg ble pensjonert, løftet jeg blikket og sa til Vår Herre: Hva skal jeg gjøre nå? sa jeg.
Fysikken er kanskje ikke helt som den var, men gehøret er det ikke noe i veien med.
[ Del på Facebook ]
[ Del på Twitter ]
Da var det som om Gud sa til meg: Karl Fredrik, du vet hva du tror på, du er frimodig og du spiller såpass tydelig, så du kan gå ut på Egertorget og spille for Frelsesarmeen.
Så gjorde jeg det. Jeg sto på gata og spilte i mange år, hverdager og helger. Jeg spilte inn en 500.000 til sammen.
Alle foto: Erlend Berge
Nå spiller jeg sjelden på trekkspillet, for det er så tungt. Derfor har jeg kornetten, en liten trompet. Den er lettere å bære på, og så har jeg keyboard, som jeg klimprer på. Fysikken er kanskje ikke helt som den var, men gehøret er det ikke noe i veien med.
Godt ekteskap
Jeg har en fantastisk kone. Gudrun og jeg giftet i Hedal stavkirke i 1961 og siden har vi holdt sammen. Vi er begge aktive. Hun jobber for slumstasjonen til Frelsesarmeen, er en reser på å pakke brød , blant annet.
[ LES FLERE HISTORIER I SERIEN ELDREGARDEN ]
Sammen har vi fått flotte barn og barnebarn, så vi er ikke alene. Senest i julen var vi samlet en stor gjeng også ses vi jo familien ofte i Armeen også, på søndager når det er møte.
Engelskkurs
Jeg er ofte ute på ulike aktiviteter og slikt, men av og til har jeg hjemmedager. Da rydder jeg i papirene mine og leser bøker. Det er så mange bøker jeg skulle ha lest. For det er viktig å få inn ny kunnskap selv om man blir eldre. Derfor har jeg også gått på engelskkurs i to år nå. Jeg begynte ett år før vi skulle til London med Frelsesarmeen og hele familien. Det var gøy å forstå hva folk sa.
Av og til tenker jeg på døden. Det er vel naturlig, for de rundt en forsvinner jo etter hvert.
[ Del på Facebook ]
[ Del på Twitter ]
Jeg burde egentlig lært engelsk på skolen. Det hadde vært så lurt. De begynte med engelskundervisning da jeg gikk på skolen, men læreren sa at vi kunne velge mellom det eller fri. Vi var noen og tjue gutter i klassen og var så dumme at vi heller gikk på torget og rappet poteter og gulrøtter. Det var ikke lurt. Men kurset jeg tar nå, hjelper. Finally I speak some English!
Den siste av ni
Av og til tenker jeg på døden. Det er vel naturlig, for de rundt en forsvinner jo etter hvert. Jeg er den siste gjenlevende av ni søsken. Jeg tror også alle guttene jeg gikk på skolen med er døde. De forsvant mens de var noen og åtti alle sammen.
Jeg er siste mann på skansen.
I dag virker det som om unge mennesker helst vil slippe å gå i Guds hus – også de som tilhører andre kirker.
[ Del på Facebook ]
[ Del på Twitter ]
En god kamerat av meg gikk bort i fjor. Han hadde måttet fjerne den ene nyren tidligere, og var litt svak. En dag falt han og brakk lårhalsen. Jeg tenkte jeg skulle la familien få besøke ham først, jeg skulle ikke forstyrre. Jeg kunne jo dra senere.
Det rakk jeg aldri. Plutselig var han borte.
Fast i troen
Det er mye som er bra i dag, men det er trist at folk ikke går så mye i kirken lenger. Da jeg var yngre, var det fullt på Frelsesarmeens møter på søndager. I dag virker det som om unge mennesker helst vil slippe å gå i Guds hus – også de som tilhører andre kirker.
For meg er det er noe fint med det å komme sammen. Før satte folk pris på fellesskapet på en annen måte. I dag synes vel folk de har det så bra at de ikke trenger å be til Gud, men jeg synes de burde takke. Alle burde være takknemlige, for vi har det så bra.
På banen til siste slutt
Jeg meg frisk og rask. Vi får jo leve lenge i dag, vi har et godt helsevesen. Min far døde da han var 75 og på den tiden var det gammelt, det er rart å tenke på.
Alle skal jo dø en gang, men jeg har en plan:
Når jeg blir 90 skal jeg begynne å stå i mål på bandylaget. Da får det være nok med all den springingen. Når jeg blir 95 skal jeg sette meg på sidelinjen og heie til jeg blir hundre. Det er jo lov å drømme.
Fakta: Karl Fredrik Lund
- Født 18. juli 1926.
- Kommer opprinnelig fra Tromsø.
- Meldte seg inn i Frelsesarmeen som 15 åring og har vært aktiv siden. .
- Er gift, med Gudrun, har tre barn og åtte barnebarn.
- Bor på Løren i Oslo.
Denne historien er fortalt til journalist Kaja Skatvedt og er en del av serien Eldregarden
