Boksamtaler, foredrag, radioprogrammer, TV-programmer, masterveiledning, doktorgradsveiledning, undervisning, huskjøp og forespørsler om å delta i tyske teknologipodkaster.
I år var første gang Inga Strümke gledet seg ordentlig til sommerferien. Og da sommerferien var over gruet hun seg litt til hverdagen startet opp igjen. Livet som riksekspert på kunstig intelligens har tatt på.
Den siste tida har hun tatt grep: En person på NTNU svarer på faglige eposter, et management tar seg av annen booking, som hun har begrenset til én aktivitet i uka, og når journalister ringer vurderer hun om hun kan svare på flekken. Hvis ikke gir hun dem et annet navn.
– Det er ingen som tjener på at jeg blir utbrent, sier fysikeren.
---
Inga Strümke
- 35 år
- Født i Tyskland, oppvokst i Narvik, bor i Trondheim
- Har doktorgrad i partikkelfysikk, jobber som førsteamanuensis og forsker på kunstig intelligens ved NTNU
- Utga i 2023 boka Maskiner som tenker, som endte opp på fjerdeplass over årets mest solgte bøker i Norge, uansett sjanger
- Ble i fjor tildelt Forskningsrådets formidlingspris og Brageprisen i sakprosa, samt kåret til årets navn i akademia
---
Kulturell læstadianisme
Selv om navnet avslører at hun både har aner, og levde sine første leveår i Tyskland, var oppveksten i Narvik.
– Dette var nord for polarsirkelen på tidlig 90-tall, forteller hun for å understreke at det på ingen måte var en urban oppvekst.
– Altså, taco var ikke en ting ennå. Bare ta inn over deg hvor lenge dette er siden, sier hun til journalisten, som er elleve år yngre enn henne.
Farens familie i Tyskland var katolsk, morens familie var protestantisk kristne, men kulturell kristendom for Inga Strümke – det var læstadianisme.
Læstadiansk kristendom kjennetegnes av fromhet, troskap til luthersk lære og et konservativt syn på flere spørsmål.
– Jeg husker de hadde et samhold som bare var helt ekstremt, forteller hun om klassekameratene som kom fra læstadianske familier.
– De passet på hverandre, møttes i alle fall hver søndag og besøkte hverandre. Et fellesskap som bare var helt «wow».
Hun legger til at det er mange som synes mye med læstadianismen er problematisk, men at hun fra sitt barneperspektiv kun så et fellesskap som var glad i hverandre, tok vare på hverandre og serverte god mat de gangene Strümke ble invitert med på samlinger.
Det var et fellesskap som kunne virke fristende, og som hun ble forsøkt rekruttert til. Hun lot invitasjonen passere.
Da Strümke gikk på videregående kom hun derimot fram til at hun gjerne kunne tenke seg å bli med i én eller annen trosretning. Det eneste problemet var – at hun ikke fikk til å tro.
– Å skjønne det om meg selv, det var litt skjellsettende.
Jeg tror at vi allerede møter intelligensen litt i døra
— Inga Strümke
Kategorifeilen
For Inga Strümke koker alt i bunn og grunn ned til dataanalyse. Det er jo ikke så rart, er det ikke det hun jobber med hele dagen, tenker du kanskje.
Men for henne er dataanalyse også en slags beskrivelse av måten hun tenker og lever på. Hun ser an hvilke faktorer som ligger foran henne, vurderer hvilke resultater beslutninger kan lede til og konkluderer deretter.
Det går an å argumentere for at alle mennesker gjør akkurat dette. Det er jo slik det er å ta et valg. Men de færreste av oss vil regne ut halveringstida på studenter ved bachelorprogrammet i fysikk, kalle utvelgelse av formidlingsforespørsler for et optimaliseringsproblem, eller omtale spørsmålet om hva meninga med livet er som en kategorifeil.
Med sistnevnte mener hun:
– Jeg tror ikke det finnes noen mening med livet, men jeg tror vi kan tolke massevis av mening i livet. Å snakke om meninga med livet blir som å spørre hvilken farge bokstaven K har.
Ikke redd for KI-dommedag
Boka hun skrev i fjor har tittelen Maskiner som tenker. Omslaget har bilde av et stort øye med en rød pupill som lyser mot leseren. I boka bruker hun lang tid på å forklare hva kunstig intelligens faktisk er for en befolkning som nok i større grad enn før er redd for de uante konsekvensene kunstig intelligens kan få for livet vårt.
Strümke mener vi allerede ser tilløp til at vårt felles menneske- og verdenssyn kan endres.
– Vi har ChatGPT, som kan argumentere overbevisende og forklare ting bedre enn enkelte mennesker, og som du kan prøve å ha en filosofisk diskusjon med. Da innser vi at det går an å ha et fantastisk språk som oppfattes meningsfullt, selv om det faktisk ikke er noen mening bak det. Jeg tror at vi allerede møter intelligensen litt i døra.
– Hvordan tror du verden kan se ut hvis vi tar alle de gale KI-valgene?
– Da er det mye som ryker. Det første tror jeg er det delvis synkroniserte verdensbildet vi har nå. I hvert fall i vår del av verden så er vi ganske enige om hva som er sant. Men at det blir så hyperindividualisert at vi faktisk ikke deler verdensbilde med naboen lenger i det hele tatt, sånn at vi ikke klarer å ta beslutninger i fellesskap.
I tillegg er det autonome drapsdroner, som vil gjøre det mulig å drepe et annet menneske ved hjelp av et bilde. Ingenting i denne dystopiske virkeligheten høres spesielt lystig ut.
Men det er ikke slike ting Strümke går rundt og bekymrer seg for selv.
– De eneste dommedagstankene jeg har gjelder klimakrisen. Det som er så fint med kunstig intelligens, er at det er bare en teknologi. Vi kan bestemme oss for å grave det ned i bakken og aldri mer ta det frem. Det kan vi ikke med klimaet.
Å snakke om meninga med livet blir som å spørre hvilken farge bokstaven K har
— Inga Strümke
Hvem vil du være?
Det er imidlertid et par ganger i livet at det svært rasjonelle tankesettet kommer til kort. Det er i de nærmeste relasjonene, og når livsvalg føles litt for store.
Da Strümke var ferdig med mastergraden i fysikk, søkte hun på det som dukket opp av mulige jobber. Tilfeldighetene ville ha det til at hun endte opp som petroleumsfysiker i Bergen, på den tida selskapet fortsatt het Statoil. Jobben hennes var å tolke borelogger for å effektivisere utvinninga på oljefeltet Troll. Ifølge henne selv inneholdt arbeidshverdagen i stor grad menn som var dobbelt så gamle som henne, som ringte for å kjefte på henne hvis analysen gikk for sakte. I studiehverdagen var tilsvarende kjeft det verste som kunne skje henne.
Nå kjente hun at det ikke gjorde særlig inntrykk på henne lenger, og at hun i tillegg begynte å kjede seg intellektuelt.
– Jeg hadde følelsen av at når jeg våkner om morgenen, har det ikke noe å si at jeg tolker den loggen, for noen andre kommer til å gjøre det hvis ikke. Og hvis ingen andre gjør det, kan de bare utdanne hvem som helst til å gjøre det, for det er ikke så vanskelig.
Og da var det brått ikke mye mening igjen i den jobben.
– Vi skulle produsere mest mulig olje, og jeg er egentlig imot oljeproduksjon. Så hva er det egentlig jeg bruker tida mi på? Og hvorfor skal jeg da stå opp om morgenen?
Hun så lyset da hun spiste middag sammen med en kamerat. Hun hadde søkt på og fått tilbud om en stipendiatstilling i partikkelfysikk ved Universitetet i Bergen. En stilling som kom til å inneholde fire år med det verste og mest slitsomme fra masterstudiene, og ikke ville sikre henne noen fast jobb videre.
– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Da sa kameraten min den setninga som har fulgt meg siden: «Du må ikke spørre deg selv om hva du skal gjøre, men om hvem du vil være».
Svaret sto klart foran den 26 år gamle Strümke: Hun var en som ville forstå verden.
Misunnelig på troende kollega
Gjennom hele livet har Inga Strümke vært drevet av ønsket om å kunne forstå verden. Helt fra hun var liten og tryglet læreren om å lære henne algebra, fordi hun forsto at det var en mening bak bokstavene x og y hvis de ble satt inn i et regnestykke, har ønsket vært å kunne begripe hvorfor verden henger sammen slik den gjør.
Det ledet henne til fysikkstudiene i Trondheim, og videre til doktorgraden i Bergen. I arbeidet med den måtte hun lære seg å analysere store mengder data ved hjelp av maskinlæring.
Hvis man har en tro, om det er på en skaper eller ikke, så går det an å tro på en mening med den samme styrken
— Inga Strümke
Og derfra var det metoden hun brukte, maskinlæring og kunstig intelligens, som ble forskningsfeltet hennes.
Gjennom det norske fysikkmiljøet har Strümke blitt kjent med UiO-forsker Anders Kvellestad. Han er partikkelfysiker, og har tidligere markert seg som en stemme for at det også finnes vitenskapsfolk som tror på Gud, deriblant ham selv. For Strümke er han den tydeligste representanten for kristendom hun har blitt kjent med i voksen alder. Og i tillegg ett av menneskene hun synes det er aller mest spennende å snakke med.
– Anders har en tro, og han er ganske fast i den. Jeg har en viss misunnelse av det. Ikke en mis-unnelse av typen «jeg skulle ønske den andre ikke fikk det til», men det høres veldig fint ut å ha den dimensjonen i livet sitt, sier hun.
– At man har et hjørne der man er trygg, og der man ikke trenger beviser.
Der troende mennesker har noe å lene seg på, som kan forklare de tingene de selv ikke forstår fullt ut, har Inga Strümke, ifølge henne selv, bare naturvitenskapen.
– Og det betyr ikke at jeg aldri har elsket noen. Det betyr ikke at jeg ikke har relasjoner og er glad i folk. Men jeg vet ikke hvor mening skulle ha kommet inn. Men hvis man har en tro, om det er på en skaper eller ikke, så går det an å tro på en mening med den samme styrken, selv om man ikke har funnet meninga fysisk eller i en ligning.
Det vanlige trosforsvaret
Å forsvare troa si og argumentere for dens troverdighet kalles med et fremmedord for apologetikk. Det handler om å kunne fremme argumenter for Guds eksistens, for eksempel at det er svært liten sannsynlighet for at det skal finnes en planet med en levelig atmosfære i universet, at naturen er vakker, fininnstilt og detaljert, og at vi mennesker kan være glad i hverandre.
– Jeg regner med du har hørt alle de argumentene for Guds eksistens før?
– Ja, det forvirrer meg veldig, for det er mye jeg synes er rart og uforklarlig. Men ingen av disse tingene.
Strümke mener den spesielle jordkloden kan forklares med størrelsen på universet. Og at mennesker føler kjærlighet er helt nødvendig for vår eksistens som art. Men:
– Det er andre ting som er mye verre! Som hvorfor vi lever i akkurat tre pluss én dimensjoner (tre fysiske og én tidsdimensjon, journ.anm). Og hvorfor er lyshastigheten så lav når universet er så stort!
Lyset bruker hele åtte minutter på reisen fra sola til jorda, en avstand som er veldig kort i den store sammenhengen.
Hvordan kan vi vite at det er virkeligheten vi observerer?
Simuleringshypotesen
Det er flere som har fått med seg at Inga Strümke og Anders Kvellestad kan ha spennende samtaler.
P2-programmet «Abels tårn» lagde en podkastepisode hvor de diskuterte seg imellom om hvorvidt vi lever i en simulering.
Når Strümke blir tvunget til å svare ja eller nei på om hun tror det, svarer hun ja.
---
4 raske
- Gud er: En idé
- Jeg klarer meg ikke uten: Den naturvitenskapelige metode, tydeligvis
- Boken alle må lese: Gödel Escher Bach av Douglas Hofstadter
- I begravelsen min vil jeg ha denne sangen: «Pull Me Under» av Dream Theater blir litt upassende, så da blir det «Pie Jesu» fremført av Sissel Kyrkjebø
---
– Kvellestad kaller simuleringshypotesen for «teisme for dem som ikke vil tro på Gud». Så hvis jeg skal vranglese deg vil jeg si at du kjemper en innbitt kamp for å slippe å tro på Gud.
– Ja, jeg ser absolutt at du kan se det sånn. Hvis du har de to alternativene: noen simulerer oss eller noen har skapt oss, da går jeg lett for det mindre høyverdige, som er at noen har simulert oss.
– Å ja, jeg prøvde å lage et premiss du ikke kom til å gå med på.
– Grunnen til at jeg elsker disse diskusjonene er at de tvinger oss til å spørre: Hvordan kan vi vite at det er virkeligheten vi observerer?
Sorgen over å ikke forstå skaperen
– For min følelse av livet, så spiller det egentlig ingen rolle om jeg er skapt eller simulert, sier Strümke.
– Så du tenker det ikke hadde betydd noe for deg om det fantes en skaper?
– Altså, hvis jeg hadde fått et utvetydig bevis på at det finnes en skaper, så ville jeg nok brukt veldig mye tid på å tenke på den skaperen.
Da dukker de «vanlige naturvitenskapelige spørsmålene» opp. De hun vanligvis kan finne svar på ved å analysere dataene: Hva er mekanismen? Hva er årsakssammenhengene og systemet?
– Men det er ikke sånn at jeg håper at det er en skaper. For jeg har jo det livet jeg har. Og en ting som virkelig plager meg, er at vi aldri, uansett om vi er skapt eller simulert, kan gå utover vår egen virkelighet.
Hun fortsetter:
– Den eventuelle skaperen eller simulatoren vil jo eksistere på et plan som vi ikke kan eksistere på. Og det plager meg. Det kan hende at vi lever på et eller annet plan i virkeligheten som ikke er «the full deal», liksom. Uansett vil det ikke være mulig for oss å eksistere der, og det er utrolig trist å tenke på.
– Så når målet ditt er å forstå verden, vil en eventuell visshet om at det finnes en skaper på et høyere nivå enn deg selv som du ikke kan forstå, gjøre deg mer trist enn det gir deg trøst og håp?
– Ja, akkurat.