Les Per Arne Dahls tale i Jahn Teigens begravelse

I en kirkelig begravelse forsøker vi å tegne bildet av to ansikt. Av den vi tar avskjed med og av Gud.

Derfor handler da også denne bisettelsen her i Domkirken i Tønsberg om «den første kjærlighet», om Jahn og Jahns liv. Vi skal gi ham takk og ære og vise hvor stor pris vi har satt på ham.

Og denne bisettelsen handler om «den største kjærlighet», om Jesus og hans liv, død og oppstandelse. Vi skal også gi ham vår takk og ære.

Kjære alle sammen!

Sara og Anita har nå, i ord og toner fortalt om Jahns «første kjærlighet». Tusen takk til dere begge! Det er også Sara og Anita som har bedt «reservemamma» og Anitas gode venninne, prest Anna Sophie, å lese om den «største kjærligheten» i 1. Korinterbrev kapitel 13, slik vi nettopp hørte.

Mange av oss har minner om vår første kjærlighet, og den skal vi omtale med respekt. Jeg glemmer ikke en vielse jeg hadde i Norderhov kirke der en kar fra Modum var heldig å få gifte seg med sin første kjærlighet. Og plutselig sto Jahn der midt i kirken som dagens overraskelse, invitert av brudgommen, og åpnet for alt godt som skjedde der og da. Som prest forsøkte jeg å snakke ærlig og ydmygt om våre tapre forsøk på å elske, men også om at vi alle kjenner på avmakt og begrensninger i vår kjærlighetsevne, slik Leonard Cohen synger: "There is a crack, a crack, in everything. That`s how the light gets in." Det er en brist i oss alle, slik slipper lyset inn.»

Også jeg som prest kan kjenne på dette. Min første kjærlighet, for eksempel, var nok godt ment, men fomlete og selvopptatt. Og jeg fikk tidlig trøbbel med å lese kjærlighetens høysang i Korinterbrevet. Den passet i alle fall ikke på min første og ustabile kjærlighet.

Ja, hvem av oss tør påstå at vår kjærlighet utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt? Og skal forresten kjærligheten gjøre det? Vi skal da ikke som kvinner og menn utholde alt, tro alt, håpe alt og tåle alt! Det som leses i kirken må da være sant og tåle virkeligheten? Og så det vanskeligste: «Kjærligheten tar ikke slutt!» Hvem av oss er heldige og opplever det?
Derfor ble det befriende for meg som prestestudent å lære at kjærlighetens høysang ikke er en sang om vår første kjærlighet, ikke om Jahns første kjærlighet eller din og min, men om Guds første og største kjærlighet slik Jesus viste i sitt liv og sin død overfor krenkede, famlende, skamfulle, skyldige og resignerte. Han viste i ord og holdning at den som resignerer også kan få starte på nytt igjen og re-signere sitt livsprosjekt. Det er bare én som har vist at kjærligheten tåler alt, håper alt og tror alt.

Jesus tålte alt, bare ikke å overse sårede og krenkede kvinner og menn. Jesus håpet alt, bare ikke å tviholde på falske drømmer og ljug. Jesus trodde alt, bare ikke å være godtroende og bli dum av andres skade.
I dette hellige rommet skal vi snakke om varig kjærlighet som ikke går ut på dato, men også vise respekt til de av oss som av en eller annen grunn ikke maktet å fastholde den første kjærlighet, men måtte si adjø. Derfor snakker vi sant og ydmykt om vår første kjærlighet, men også frimodig, håpefullt og livgivende om at vår første kjærlighet kan omsluttes av den største kjærligheten som Jesus viste i ord og gjerning, i liv, død og oppstandelse. En kjærlighet som trumfer våre godt mente forsøk. En kjærlighet som aldri tar slutt og som er selve årsaken til at vi i denne hellige og høyst alminnelige kirken vår holder på å gjenta kjærlighetens evangelium. Det var for deg! Det var for deg.

Vi aner omfanget av denne kjærligheten i Jesu Kristi kjærlighet overfor oss. Vi aner den i brødet og vinen, i ordet og fellesskapet.

Og en dag skal vi se Jesu ansikt og oppleve hans kjærlighet fullt ut sammen med Jahn som opplagt solist i «O, helga natt» og til og med ane innholdet i dette nådens mysterium: «Deg være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden». Det gjelder også i sorgen og i sårbare tider som nå.

Da er vi tro mot Jahns adieu. Da erfarer vi at vi er på vei fra Gud til Gud, som ordet adjø opprinnelig betyr. Da aner vi poenget i Saras ord: Pappa er ikke gått bort i et villniss av tilfeldigheter. Han er kommet hjem til den største kjærligheten.

LES FLERE SAKER FRA VÅRT LAND:

[ Per Arne Dahl tror adventstiden kan lære oss noe om sårbarhet ]

[ Mens stadig flere nordmenn ønsker «mer personlige» begravelser, advarer kirken mot at gravferden kan bli en siste prestasjonsarena. ]

[ Hun trodde ikke på Gud og ville ikke ha noe med kirken å gjøre. Så deltok hun i en begravelse som endret alt ]