Pinsebevegelsens første kvinnelige pastor: – Kristne homofile møter et hav av stengte dører

– Det har gjort sterkt inntrykk på meg å se hvordan enkelte kristne homofile har blitt tvunget inn i et dobbeltliv. De må leve på en bestemt måte utad, selv om de har det annerledes på innsiden, sier Marit Landrø.

I 1993 ble hun Pinsebevegelsens første kvinnelige pastor, men de siste 25 årene har hun jobbet med sjelesorg og lederutvikling. I et leserinnlegg deler hun refleksjonene sine etter å ha møtt kristne homofile fra frikirkeligheten i sjelesorgrommet.

Innlegget er en respons på Terje Hegertuns nye bok Det trofaste samliv. Her utfordrer han frikirkesamfunn til å tenke nytt om homofile parforhold. Kristne homofile som ønsker å leve i troskap til hverandre, bør få støtte og aksept fra kirker, mener Hegertun.

Landrø er positiv til boken.

«Hegertun løfter fram den bibelske standarden som bør prege ethvert samliv, og som Gud i sin nåde vil hjelpe alle par som elsker hverandre, til å realisere», skriver hun i innlegget.

[ Les debattinnlegget til Marit Landrø her: «Våger vi de vanskelige spørsmålene?» ]

Stengte dører

Gjennom sjelesorgen har Marit Landrø både hatt kontakt med personer som er åpne om den homofile orienteringen sin, og med personer som holder den skjult. De fleste av dem fra frikirkelige og pinsekarismatiske kretser.

– De som oppsøker meg er ofte Jesus-sentrerte kristne, som ikke regner seg som liberale. Blant disse har det også vært pastorer, misjonærer, lovsangsledere og ungdomsledere, forteller hun.

Hennes erfaring er at de fleste homofile og lesbiske i pinsekarismatiske kretser har måttet velge: Enten skjule identiteten sin for å kunne fortsette tjenesten sin i en kristen sammenheng, eller stå fram med den homofile orienteringen sin, for så å trekke seg stille ut av de tjenestene de hadde i menigheten.

– Mange opplever at dørene blir stengt for dem i de kristne sammenhengene deres, dersom de velger å stå fram i lyset, sier Landrø.

Hun synes det er krevende å forholde seg til disse spørsmålene som sjelesørger.

– Slik jeg forstår Guds ord er det lyset og sannheten som frigjør mennesker. Jeg kan ikke oppmuntre mennesker til å leve skjult, for det er sannheten som setter mennesker fri på innsiden.

[ Professor og pinsevenn utfordrer frikirkelige til å akseptere homofile parforhold ]

Kristne homofile står overfor et hav av lukkede dører, i motsetning til det jeg som kvinne har erfart.

—  Marit Landrø

[ Øystein Gjerme om Hegertuns bok: – Vi må inkludere homofile bedre, uten å endre teologi ]

Problematisk å skille legning og praksis

Mens Den norske kirke har åpnet for likekjønnet ekteskap, har flertallet av landets frikirkesamfunn et tradisjonelt syn på ekteskapet og på homofile parforhold. Posisjonen deres er at homofile parforhold er i strid med Bibelens lære, og at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne.

Mange i frikirkeligheten skiller mellom legning og praksis. De vil mene at den homofile orienteringen ikke er synd i seg selv, men at det er homofil praksis som er problemet – altså at man lever i et likekjønnet forhold.

Landrøs inntrykk er at personer med en homofil orientering er velkomne til å delta i kirkene sine, men mulighetene for å ha tjenestefunksjoner vil være begrenset.

– Det gjelder også homofile som lever i sølibat. Mange vegrer seg for å gi dem roller og verv, fordi man ikke vet hva framtida byr på. Plutselig kan de jo være i et forhold.

– Mange frimenigheter sier at de vil akseptere den homofile som person, men mener det er synd å leve i likekjønnet samliv. Hva tenker du om det i et sjelesørgerisk perspektiv?

– Det er mange som har forsøkt å distansere seg fra sin egen homofili. Men det er det samme som å avskrive noe av sin identitet. Derfor blir det veldig problematisk, nesten umulig tenker jeg, sier Landrø.

[ Anmeldelse: Hegertun i teologisk spagat om homofilt samliv ]

Glad for Hegertuns undervisning

Som kristen og pinsevenn kjenner Landrø på en forpliktelse til å følge Bibelens lære.

– Jeg kan ikke bare sette strek over det Bibelen sier om homofili. Derfor er jeg glad for Terje Hegertuns undervisning, sier hun.

I boken Det trofaste samliv argumenterer Hegertun for at den kristne samlivsteologien bør vektlegge etiske kvaliteter som trofasthet, likeverd og gjensidig hengivenhet. Slike kvaliteter kan man forplikte seg til å leve etter, uavhengig av seksuell orientering, mener han. Det er på dette grunnlaget han utfordrer frikirkelige til å akseptere og støtte trofaste, homofile parforhold.

Landrø håper Hegertuns bok blir lest og tatt på alvor.

– Skal den homofile ha muligheter for å oppleve og erfare den godheten og kjærligheten som relasjonen til et annet menneske innebærer? Eller er et gjensidig kjærlighetsforhold forbeholdt heterofile? Jeg er ikke ferdig med disse spørsmålene selv, og kjemper med det fremdeles. Men jeg håper boka kan hjelpe folk å stille spørsmål og komme fram til noen nyanserte tanker om problematikken, sier Landrø.

– Bedre på postulater enn refleksjon

Pinsebevegelsens trosgrunnlag slår fast at Gud har innstiftet ekteskapet mellom mann og kvinne som den naturlige rammen for samliv.

– Hva synes du om måten Pinsebevegelsen har reflektert over temaet homofili?

– I den grad det i det hele tatt har vært reflektert rundt, så tenker jeg nok man har holdt seg til det som historisk sett har vært akseptabelt. Jeg synes vi er flinkere på postulater enn på refleksjon. Vi skal selvsagt lære av historien, men den kan også hindre oss i å tenke nytt, sier Landrø.

Vil ikke latterliggjøre kritikere

I 1993 ble Landrø Pinsebevegelsens første kvinnelige pastor, i Pinsekirken Heimdal. Før dette hadde hun tilbrakt ni år som misjonær for Pinsebevegelsen i Afrika og 18 år som lærer på Hedmarktoppen Folkehøyskole. Motstanden var til dels stor da hun tiltrådte i pastorstillingen.

– Jeg fikk mange brev og kommentarer. Saken ble også drøftet på 2-3 predikantkonferanser (Pinsebevegelsens daværende lederkonferanse, red. anm.). De konkluderte med at kvinner var hjertelig velkommen til å være med i tjeneste, men at lederstillinger var forbeholdt menn.

– Ser du noen paralleller mellom dagens holdninger til homofili og datidens holdninger mot kvinnelige pastorer?

– Mine sterkeste kritikere på den tida var solide, oppriktige ledere med en sterk forpliktelse til å følge Guds ord. Det tror jeg vi finner i dag også. Jeg er opptatt av å ikke latterliggjøre kritiske røster, fordi vi trenger dem og må ta dem på alvor. Alt liv og utvikling krever tid.

– Mange anerkjente ikke deg som pastor fordi du var kvinne. Har du noen felles erfaringer med kristne homofile i dag?

– Vi kan nok ha litt felles erfaringer på det å ikke bli rommet. Men som kvinne har det alltid vært plass for meg. Jeg har vært med i utrolig mye styre og stell som en homofil overhodet ikke ville hatt mulighet til. De står overfor et hav av lukkede dører i motsetning til det jeg som kvinne har erfart, så det vil være uverdig å sammenlikne situasjonene.

[ Homofile Bjørn Helge velger å leve alene: – Jeg føler ikke at jeg har levd mindreverdig ]