Kirkeasylanter i Bardu får bli: – Første gang på syv år jeg la meg uten frykt

De flyktet fra Iran i 2014, ut fra en vurdering av et stadig sterkere press fra regimet. De har søkt om opphold flere ganger - og fått avslag. I 2017 gikk de i kirkeasyl i Øvre Bardu kapell, og etter at saken ble gjenopptatt i sommer har de bodd på asylmottak i Bardu. Nå har Utlendingsdirektoratet snudd, onsdag fikk de to kvinnene gladmeldingen om flyktningestatus og varig opphold.

---

Flyktningestatus

• Iranske Sefideh Sami og hennes mor Farangis Namazi har etter syv år med søknader og anker fått innvilget flyktningestatus i Norge.
• For fire år siden gikk de i kirkeasyl i Øvre Bardu kapell. Vårt Land skrev da om deres historie - og at de laget utstilling om det iranske regimets undertrykkelse, som ble vist flere steder.
• De har vært aktive i det eksil-iranske miljøet, og vil fortsette kampen for demokrati og menneskerettigheter i hjemlandet.

---

De to kvinnene har gjort seg bemerket i lokalmiljøet, Vårt Land skrev for to år siden om en utstilling de laget for å sette fokus på de kritikkverdige forholdene i hjemlandet. Utstillingen har siden vært vist flere steder. Sefideh Sami har også vært svært aktiv i iranske eksilmiljøer, og er blitt en sterk stemme for kvinners og barns rettigheter under regimet.

[ Kirkeasylanter lager utstilling ]

– Iran hindrer barn i å få utdannelse, dette er ett av flere klare brudd på menneskerettighetene, og et ledd i en systematisk strategi for å undertrykke det iranske folket, sier hun.

Stor glede

Nå er gleden stor over den avgjørende vendingen i livene deres.

– Jeg er veldig lykkelig over utfallet, det gjør godt å se det nye uttrykket i min mors øyne - og det er godt å gå til sengs uten frykt for at politiet banker på døren, sier hun.

– Selv med koronarestriksjoner kom mange av våre venner for å gratulere, nå er huset fullt av blomster. Til helgen er det iransk nyttår, Norouz, og min mor har bursdag. Da prøver vi å få til en liten feiring utendørs sammen med alle de flotte menneskene som har vært til uvurderlig støtte gjennom lang tid, forteller Sefideh Sami.

Hun forteller om lange møter med Utlendingsnemnda, mor og datter hver for seg, i forrige uke.

– Etter 6-7 timer med grundige intervjuer fikk jeg etter hvert en følelse av å bli trodd - det var fantastisk. Og når oppholdsvedtaket kom etter bare en ukes tid, fikk jeg en enda sterkere følelse av å være velkommen. Jeg velger å tro at de også skjønte at jeg kan være en ressurs det er dumt å gi slipp på, sier hun og venter å få sitt norske ID-kort om noen få dager.

Det var en fantastisk opplevelse å endelig føle at man blir trodd.

—  Sefideh Sami, som nylig er innvilget flyktningstatus

Menneskerettigheter

Nå åpner mulighetene seg - for utdannelse, arbeid og en trygg tilværelse.

– Aller først må jeg lære meg «orntli’» norsk, og jeg vil engasjere meg i arbeid for menneskerettigheter, gjerne som frivillig. Etter hvert vil jeg satse på mer utdannelse, og drømmen er å kunne jobbe for en norsk menneskerettighetsorganisasjon på sikt, forteller hun.

Hun har ikke glemt hjemlandet sitt, og vil trappe opp sitt engasjement i det eksil-iranske miljøet.

– Kampen for et demokratisk Iran, med fullverdige menneskerettigheter må vi aldri gi opp. Men det er en lang vei å gå, det realistiske håpet er at neste generasjon kan oppleve reelle endringer. Men jeg vil fortsatt gjøre mitt beste, det viktigste er å gi iranske barn rett og mulighet til å få seg en utdannelse, mener hun.

Godt begrunnet vedtak

Seniorrådgiver Jon Ole Martinsen i NOAS har vært inne i saken det siste året og representerte mor og datter i møte med UNE.

– Det nye vedtaket er godt begrunnet. En viktig grunn til det er at hun fikk møte i nemndmøte personlig. Her ble hun både sett og hørt - og fikk redegjort for sin sak. UNE har nå lagt til grunn hennes forklaring som troverdig, og finner at hennes aktiviteter medfører en reell risiko for forfølgelse ved retur. Blant annet har UNE lagt vekt på deres kunstutstilling som har fått oppmerksomhet også i iranske eksilmedier, sier han.

Etter en konkret helhetsvurdering konkluderte UNE med at både mor og datter oppfyller vilkårene for flyktningstatus, en vurdering Martinsen er enig i.

[ Biskop ber om amnesti for kirkeasylanter ]

Han mener flere slike saker bør avgjøres ved personlig fremmøte.

– Dette er blitt en gladsak, men den kunne fått et helt annet utfall uten et slikt møte. Dessverre er det under 10 prosent som får behandlet sin sak i nemndmøte med personlig fremmøte. Det er altfor høy terskel for å avholde slike nemndmøter med UNE. Det dreier seg om grunnleggende rettssikkerhet, dette har også flere utredninger om UNE påpekt, senest Graverutvalget, påpeker han.

Etter NOAS’ erfaring vil det medføre flere korrekte vedtak.

– Det igjen vil være kostnadsbesparende og man vil unngå tidskrevende rettsrunder dersom UNE i større grad hadde avholdt nemndmøter med personlig fremmøte. Her bør Regjeringen komme i gang med reform av klageorganet (UNE), som de har nedfelt i sine regjeringserklæringer de siste 8 årene at de ønsker å gjøre. Nå er det på tide, sier Jon Ole Martinsen.

Jubel og gråt

Sykehusprest Leif Hafnor, som har vært aktiv i støttegruppen for de to iranske kvinnene, forteller at det det var jubel og gråt blant de titalls personene som har fulgt de to kvinnene gjennom tykt og tynt fikk gladmeldingen.

– Jeg tror vi har bidratt til at de har beholdt gnisten gjennom mange skuffelser, og jeg er sikker på at de fremover vil bidra enda mer aktivt til kampen for å styrke menneskerettighetene i hjemlandet sitt, sier Hafnor.