Den norske kirke har i etterkrigstiden vært gjennom en av de mest omfattende omstillingsperioder i norsk kirkehistorie. Ikke siden reformasjonen har kirken i Norge forandret seg så mye. Den norske kirke er ikke lenger en del av et statlig religionsvesen, men en selvstendig, selvstyrt folkekirke - og én blant mange tros- og livssynssamfunn
Norge er ikke hva det engang kanskje var: En kristen enhetskultur der så godt som alle tilhørte «statskirken». Norge anno 2020 er et multikulturelt, flerreligiøst og temmelig sekularisert land. Det norske tros- og livssynskartet er dramatisk endret i etterkrigstiden. De lutherske, kristelige misjonsorganisasjonene har fått mindre betydning. Majoritetskirkens «konkurrenter» er blitt stadig flere og større. Oppslutningen om organisert kirke- og kristenliv er svekket, og stadig flere mennesker sier at de ikke tror på Gud. Men profetiene om religionenes død er tilbakevist, og i kultur, politikk og samfunnsliv er religion høyere på dagsorden enn før.
Det har de siste tiårene blåst kraftige økumeniske og sosialetiske vinder, både i Norge og internasjonalt, som har bidratt til kirkelige profilendringer.
Kirkens tradisjonelle syn på seksualmoral, samliv, ekteskap og abort er blitt mer og mer utfordret, og bredden i synspunkter om disse og andre temaer er blitt stadig større i det mangfoldige norske kirke- og kristenfolk.
Disse utviklingstrekkene har preget den kirkelige debatten slik den er synliggjort i Vårt Lands spalter. Nyheter fra det mangslungne, kristne arbeidsfeltet og utspill og debatter knyttet til kristen tro og kirkeliv, har fylt store avisflater. Vårt Land er derfor den beste kilde til det som har skjedd - og det som er blitt sagt og ment innenfor norsk kirke- og kristenliv - gjennom de siste 75 år.
Meninger har preget avisen - både de man fant på lederplass og i signerte kommentarer, og ikke minst i debattinnlegg og reportasjer. Vårt Land har oftere vært en arena for ulike meninger enn en aktør med egne klare råd og konklusjoner om hva som er «de rette» meningene. Men den kirkelige reportasje har helt klart bidratt til endringer og utvikling - som iblant har gått en annen vei enn det syn avisen har forfektet på lederplass.
Jeg vil peke på fem store, dominerende kirkelige «krangle-saker» som i årenes løp har fylt mange Vårt Land-avissider:
1. Homofilidebatten har vart i tre tiår – og er ikke ferdig
Mange nordmenn har fått en opplevelse av at homofilidebatt har vært en hovedsak i Den norske kirke de siste tre tiårene. Det er ikke tilfelle. Men de endeløse debattene, både i offentligheten - ikke minst i Vårt Land - og i kirkelige fora om homofilt samliv, om homofiles mulighet til å få kirkelige stillinger og om likekjønnede skal få gifte seg i kirken, har vært energitappende på mange plan og på ulike måter.
Aldri har det vært så trangt på pressebenken som de ganske mange gangene når homofili har stått på Kirkemøtets dagsorden.
Det begynte i 1992 da biskop Sigurd Osberg som den første i Bispemøtet tok til orde for å akseptere homofilt samliv som en legitim samlivsform. Tunsberg-biskopen stilte spørsmål ved holdbarheten i å skjelne mellom «homofil legning» og «homofil praksis», slik Bispemøtet hadde gjort i sin enstemmige uttalelse i 1977.
Holdningsendringen til homofilt samliv i samfunn og kirke har i et historisk perspektiv skjedd meget raskt. I april 2016 vedtok Kirkemøtet med 88 av 115 stemmer at det skulle utarbeides en liturgi for vigsel av likekjønnede, og året etter ble den nye, kjønnsnøytrale vigselsliturgien vedtatt.
De senere år er homofili også blitt et hett tema i flere norske frikirker.
2. Kvinners prestetjeneste var elefanten i rommet
Kvinners prestetjeneste var elefanten i det kirkelige rommet før homofilidebatten meldte seg med full tyngde. Stortinget hadde så tidlig som i 1938 vedtatt at også kvinner kunne bli prester i Den norske kirke, men motstanden mot kvinner i prestetjeneste var betydelig helt fram til 1990-tallet.
Ingrid Bjerkås ble som den første kvinne ordinert til prest i Den norske kirke av Hamar biskop, Kristian Schjelderup. Det skjedde i 1961, og Ingrid Bjerkås var sokneprest i Berg og Torsken på Senja i Troms fra 1961 til 1965. Både ordinasjonen og tilsettingen førte til at Ingrid Bjerkås ble midtpunkt i en omfattende og opphetet debatt om kvinners prestetjeneste. Men hennes menighetspresttjeneste førte ikke til noe rush av kvinner som ville følge i hennes fotspor. I 1969 var bare én eneste kvinne tilsatt i fast stilling som menighetsprest, Agnete Fischer, som var hjelpeprest i Hamar Domkirke.
Nå utdannes det like mange kvinner som menn til prester, og kvinnene utgjør 36 prosent av Den norske kirkes prester.
LIKESTILLING: Nyutnevnt biskop i Hamar, Rosemarie Køhn gratuleres på Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo i februar 1993.
3. Hett med helvetesdebatt
I januar 1953 holdt Indremisjonslederen og MF-professoren Ole Hallesby sin berømte radiotale om helvetet. Striden som etter hvert mer ble en strid om Hamar-biskop Kristian Schjelderup enn om Hallesby, hevet temperaturen i den kirkelige debatten utover på 1950-tallet.
Det begynte med at NRK søndag 25. januar 1953 overførte en tale av Ole Hallesby fra Storsalen, Indremisjonsselskapets storstue i Oslo. Der uttalte Hallesby blant annet: «Jeg taler sikkert til mange i kveld som vet at de er uomvendte. Du vet at om du stupte død ned på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete. »
I tiden etterpå formidlet Vårt Land hele den bitre polemikken mellom de gamle vennene Hallesby og Schjelderup, og svært mange ulike meninger om det som var sagt og skrevet om himmel og helvete, fortapelse og frelse. Det mest kjente utsagnet fra biskopen var at «for meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion».
Bilde: Ole Hallesby taler, her fra Menighetsfakultetet hvor han jobbet.
4. Sosialetikken ble kontroversiell
I 1968 ble Kirkenes Verdensråds generalforsamling arrangert i Uppsala. «Se, jeg gjør alle ting nye», var generalforsamlingens motto. Solidaritet med undertrykte ble en hovedsak på det kirkelige verdensmøtet. Bølgene fra Uppsala nådde også kirken i Norge og ikke minst unge kristne studenter. Det vokste fram nye tanker om kirkens rolle i samfunnet, om kirkens ansvar i kampen mot nød, krig, rasediskriminering, internasjonal urettferdighet, brudd på menneskerettigheter og krig.
Det sosialetiske engasjementet, som tidligere ikke hadde vært særlig sterkt fremhevet i Vårt Land og heller ikke i brede, kirkelige kretser, ble fra slutten av 1960-tallet meget omfattende - og kontroversielt.
Økt bevissthet om at troen må få konsekvenser også i møte med samtidens store utfordringer, har satt sitt tydelige preg på den kirkelige agenda og på innholdet i avisen Vårt Land.
Men i den offentlige kirke- og samfunnsdebatten har det vært uenighet om kirkens mandat til å uttale seg om saker med politiske implikasjoner særlig blant politikere av ulike avskygninger som har oppdaget at kirkeledere har utfordret dem og deres ståsted. Flere politikere, flest fra Fremskrittspartiet og Høyre, har meldt seg ut av Den norske kirke i protest mot kirkelederes utspill i miljø- og klimapolitikken eller på grunn av engasjementet for flyktninger og mot en stram innvandringspolitikk.
Men økumenikk og et bredt sosialetisk engasjement er i det store og hele blitt allemannseie, ikke en aktivitet for spesielt interesserte slik situasjonen kunne være for 50 år siden. Det kirkelige sosialetiske repertoar er blitt stadig bredere, ikke minst gjennom økt internasjonal og økumenisk kontakt og dialogarbeid.
Rundt 100 kirkeledere fra Sør-Afrika og andre deler av verden møttes til et hastemøte i Harare for å diskutere situasjonen i Sør-Afrika under apartheid-regimet. Foran står generalsekretær Emilio Castro, bak knytter den sør-afrikanske delegasjonen nevene, mens de syngeren sør-afrikansk salme.
5. Økumenisk kvantesprang
Forholdet mellom kristne i ulike leirer har vært et gjennomgående tema i Vårt Lands debattspalter og reportasjer i årenes løp. De siste 30 årene har det skjedd et økumenisk kvantesprang i Norge. Den mellomkirkelige utviklingen har vært så kraftig at unge kristne i dag knapt tenker på at de tilhører ulike kirkelige retninger.
16. desember 1992, to dager etter at Norges Kristne Råd ble etablert, sto det på kommentarplass i Vårt Land at «økumenisk» er et fremmedord i norsk kristenhet: «Felleskirkelige enhetsbestrebelser har ikke sterke tradisjoner. Stort sett har norske kirkesamfunn nøyd seg med å leve side om side.»
Norges Kristne Råd startet med et enmannssekretariat, men med en dyktig og tillitsbyggende generalsekretær, Ingrid Vad Nilsen. Hun var organisasjonsgründeren som bidro sterkt til at den lille, skjøre planten i det kirkelige landskapet i Norge vokste og ble levedyktig.
Vel så viktig som økumeniske forandringsagenter har likevel kanskje kristne ungdomsfestivaler og utdanningsinstitusjoner vært. Der møtes og smeltes mennesker med ulik kristen bakgrunn sammen. De tydelige skillelinjene som preget forholdet mellom Den norske kirke og andre frikirkelige samfunn og også mellom frikirkene, har blitt svekket i løpet av de siste tiårene.
Forholdet mellom Den norske kirke og de andre kirkene i Norge har utviklet seg fra konflikt og konkurranse via akseptasjon til samarbeid. Den norske statskirkelige arrogansen har bleknet. Mange, også i majoritetskirken, er blitt overbevist om at et forsonet mangfold av kirkelige retninger ikke er en trussel men kan være berikende.
I denne prosesssen har Vårt Land vært en viktig pådriver.
Gjennom de 75 år Vårt Land daglig har dumpet ned i postkassene eller på nettsiden, har avisen rommet mange tøffe tak, friske utspill, uenighet og kamper. Men avisen har også bidratt mye til å bygge broer, skape forståelse og respekt mellom meningsmotstandere.
Teksten er skrevet av Jan Arild Holbek, kirkejournalist i Vårt Land gjennnom 40 år.
LES OGSÅ:
• Vårt Land fylles 75 år – vi spurte 16 profiler hva de synes om avisa
• Redaktør Bjørn Bore: Vårt Land fyller 75 år - men hvorfor gir vi den ut?
