Menigheten som ble et helvete

Hva var årsaken til de tragiske hendelsene i Knutby pinsemenighet? Og hvilket ansvar har egentlig pinsebevegelsen i Sverige for det som skjedde? Debatten er blitt amper i den svenske avisen Dagen etter at statskanalen SVT sendte den uhyre sterke dokumentarserien Knutby.

Vårt Land har skrevet mye om den karismatiske forsamlingen siden den norskættede pastoren Helge Fossmo i 2004 fikk lovens strengeste straff for særdeles aktivt å ha medvirket til drapet på sin egen ektefelle. Tirsdag denne uken ble Uppdrag gransknings seks episoder om menigheten tilgjengelig på NRKs nettsider. Alle som er opptatt av sunn kristendom bør få dem med seg.

Det begynte i det små

Menigheten i Knutby var opprinnelig en unselig, tradisjonell pinsemenighet. Da Åsa Waldau, en tidligere barnepastor fra pinsekirken i Uppsala, kom til forsamlingen i 1992, fikk menigheten et løft. Hvem som opprinnelig kom opp med ideen om at Waldau på en helt spesiell måte var «Kristi brud» er uklart, men etter hvert fikk hele menighetens aktivitet som formål å legge til rette for hennes spesielle status og tjeneste.

Da drapssaken kom opp, kom også den underlige teologien om «Kristi brud» fram i lyset. Den svenske pinsebevegelsens ledelse ble koblet på. Det var til liten nytte. Menigheten ville ha seg frabedt tilsyn, og ble ekskludert fra pinsebevegelsen. Isolert som den allerede var, ble forholdene i menigheten stadig mer usunne. Et ekstremt system for sosial kontroll utviklet seg, resultatet ble seksuelle overgrep og fysisk og psykisk vold.

I 2016 raknet alt i et forferdelig kaos. Åsa Waldau alias «Kristi brud» og pastoren Urban Fält ble tvunget til å forlate forsamlingen. Senere politianmeldte en annen pastor, Peter Gembäck, seg selv og de to andre for det de hadde gjort mot medlemmene. I mars i år ble alle tre dømt.

Kunne det skjedd i Norge?

Handlet det som skjedde om karismatisk teologi? Handlet det om et fundamentalistisk bibelsyn? Eller handler det først og fremst om manipulerende mennesker som utnyttet situasjonen og misbrukte makt? Har den svenske pinsebevegelsen Pingst et ansvar? Finnes det et latent sekterisk element i karismatisk kristendom, som her viste sitt sanne ansikt? Slike spørsmål stilles i den ampre debatten.

Siden det tidvis har vært et nærmest symbiotisk forhold mellom norsk og svensk karismatikk er det naturlig også å spørre seg om Knutby-tragedien kunne skjedd i Norge. Det er ingen tvil om at også norske menigheter har hatt manipulerende ledere og usunne tilstander, selv om vi ikke kjenner til noe så ekstremt som Knutby pinsemenighet i nyere tid.

At kirkeledere tar avstand fra de ekstreme forholdene, er egentlig ikke så interessant. Når man spør seg hvordan Knutby-tragedien kunne vært unngått, må man ta utgangspunkt i situasjonen før man mistet kontrollen. Hva mener man om den? Den har noen interessante paralleller, dels til Kirke-Norge generelt, men særlig til karismatisk kristendom.

Noen av forutsetningene var på plass

For det første: Åsa Waldau hadde i utgangspunktet en høy stjerne da hun kom til Knutby, ganske enkelt fordi hun var barnebarnet til pinsehøvdingen Willis Säwe. «Alle» pinsevenner visste hvem han var. Denne typen tillit til og fascinasjon for avholdte lederes avkom er ikke uvanlig i Kirke-Norge, for så vidt ikke utenfor heller.

For det andre: To ulike predikanter hadde profetert at det henholdsvis skulle «utgå en ild» fra Knutby, og at en «Herrens tjenerinne» skulle bli brukt til store ting. Profetien ga Waldau en helt spesielt posisjon.

Denne typen profetier var svært vanlig i karismatiske menigheter, og finnes fortsatt i noen av dem. Profetisk tjeneste er beskrevet i Det nye testamentet, men i tradisjonelle lavkirkelige sammenhenger var det vanlig å tolke dette som oppbyggelige budskap, for eksempel i form av «vitnesbyrd». I karismatiske menigheter ble budskapet stadig oftere spådommer om framtiden. Mange karismatiske kristne har fortsatt stor tillit til slike budskap.

For det tredje: Friheten til å bevege seg utenfor vanlige teologiske tankemønstre er relativt stor i karismatiske bevegelser. Polemikk mot «tørr teologi» var lenge ganske vanlig – når Ånden gjorde Skriften levende ble det noe ganske annet. At kravene til faglig teologisk kompetanse tradisjonelt har vært lav, har også hatt betydning.

Som oftest går dette helt fint, de fleste predikantene i Pinsebevegelsen har holdt seg innenfor tradisjonen i de viktigste spørsmålene. Men den dagen det kom en predikant som beveget seg lengre utpå, manglet menigheten de teologiske verktøyene man behøver for å gjøre gode vurderinger.

Karismatisk lederskap

For det fjerde (og kanskje det viktigste punktet i årsaksrekken): Karismatiske ledere får ofte tillit nettopp fordi de er «karismatiske». I andre kirkesamfunn er tilliten forankret i en ordinasjon eller spesiell utnevnelse og autoriteten en følge av den formelle posisjonen. I Pinsebevegelsen har det ofte vært nok at man har en fengende forkynnelse, og en personlighet som inngir tillit.

Denne maktforankringen er svært sårbar, og gjør at manipulerende personligheter kan komme langt før de blir stoppet.

For det femte har pinsebevegelsen en desentralisert struktur i både Norge og Sverige. Det gjør mulighetene for tilsyn med enkeltmenigheter mindre.

Dessuten var det ikke krise for Knutby-menigheten at de ble ekskludert fra Pingst. Mange menigheter, med Livets ord i spissen, hadde allerede markert avstand til bevegelsen. De hadde fortsatt en høy status hos mange pinsevenner. Å stå alene hadde vist seg ikke å være så skremmende.

Kravet om fordømmelse

Det blir galt å si at alt dette førte til Knutby-tragedien. Men det var med på å gjøre tragedien mulig.

Utviklingen i karismatiske og lavkirkelige deler av Kirke-Norge går i motsatt retning av disse beskrivelsene. Mange karismatiske ledere har tatt selvkritikk for maktmisbruk og usunn forkynnelse i sine sammenhenger. Likevel ser vi både i Norge og Sverige en tendens til å stemple all karismatisk kristendom som usunn og sekterisk. Det vitner først og fremst om mangel på kunnskap og respekt for andre måter å være religiøs på.

Noe av det mest tankevekkende i dokumentarserien var medlemmers beskrivelse av effekten av at andre – både i kristenheten og i samfunnet generelt – tok avstand fra dem. Det styrket bare deres egen overbevisning om at det de gjorde var rett.

Dette er tankevekkende, ikke minst fordi vi stadig opplever krav om oppgjør og fordømmelser av omstridte bevegelser og menigheter. Dialog og relasjonsbygging har lav status. Knutby er framfor alt et eksempel på at kanoner og skyttergravskrig forsterker problemet. Likeverdig dialog er ikke alltid enkelt, men det finnes ingen gode alternativer.

LES OGSÅ:

[ Knutby-pastor ber om uavhengig gransking av menighet og pinsebevegelse ]

[ Tidligere Knutby-pastorer dømt for vold ]

[ Pinseledere drøftet usunn karismatikk ]

[ Alf Gjøsund: Når hyrdestaven blir et våpen ]