I forrige uke inviterte Misjonssambandets informasjonsleder Espen Ottosen og generalsekretær Øyvind Åsland Oslo-biskop Kari Veiteberg til sitt hovedkvarter. De ville finne ut om de var enige om det viktigste i den kristne troen.
Samtalen ligger på video på nlm.no. Jeg anbefaler alle å se den. Der vil du møte en misjonsledelse som er respektfull og ordentlig, og som stiller biskopen en rekke spørsmål om tema de er opptatt av. Du vil møte en offensiv og skvær biskop. Hun aksepterer ikke deres prioritering av spørsmål og velger ofte å svare på sine egne spørsmål i stedet.
Det betyr ikke at hun avviser spørsmålene deres. Noen vil bli overrasket over hvor offensivt hun mange ganger bekrefter det de to kaller «klassisk» teologi. Sitt eget ståsted argumenterer hun tidvis glitrende for.
På Ottosens Facebook-side er det Vårt Lands vinkling i ettertid som diskuteres. «Oslo-biskop ber leiarar i Misjonssambandet akseptere henne som kristen», skrev vi i nettsaken på tirsdag. – Det er vanskelig å svare på, sier Espen Ottosen.
Vi skrev om dette fordi Veiteberg kom til NLMs hovedkvarter med et tydelig uttalt ønske: Hun anerkjente dem som kristne, og ville ha den samme anerkjennelsen tilbake. Det ønsket ble ikke skikkelig besvart. Dette er elefanten i rommet når fløyene i Kirke-Norge krangler om bibelsyn og samlivsetikk.
Grunnleggende
Det er gode grunner til Veitebergs ønske om anerkjennelse. Jesus var uhyre opptatt av at de som tror på ham skal «være ett», på en eller annen måte vise at de står sammen. For meg selv er dette fundamentalt behov. Det fikk jeg erfare nå i vinter.
Da jeg forlot trossamfunnet jeg vokste opp i, mistet jeg kontakten med broren min. Kun én eneste gang snakket vi sammen på 15 år. For noen år siden gjenopptok vi kontakten. Men jeg våget ikke spørre om han aksepterte meg som kristen. Det er ikke en menneskerettighet å få en slik anerkjennelse.
Men i februar sa han det, helt uoppfordret: «Jeg tenker ikke at du må omvende deg, Alf. I mine øyne er du omvendt.»
Oversatt til vårt språk betyr det: «Alf, jeg ser på deg som en kristen!»
Jeg hadde ikke tatt inn over meg hvor viktig det var for meg å høre de ordene. Han er uenig med meg teologisk. Han synes det er problematisk at jeg er skilt og gift igjen. Men han anerkjente troen min til tross for forskjellene! Det betydde svært mye for forholdet vårt.
Hvorfor vegret Ottosen seg når han snakket om Veiteberg?
Kirkesplittende
Noe vet vi, andre ting kan vi gjette oss til. Veitebergs syn på likekjønnet ekteskap er den mest nærliggende forklaringen. Ottosen og Åsland mener hennes aksept av dette er kirkesplittende.
Når noe ses på som kirkesplittende snakker vi om uenighet på dypet. Da anses spørsmålet som så viktig at man ikke kan akseptere to motstridende syn i en og samme kirke. De fleste kirkesamfunn ser på dåpen som et slikt spørsmål.
Like fullt kan man kan være uenige i slike spørsmål, og fortsatt anerkjenne hverandre som kristne. Det er for eksempel selve tanken bak Norges Kristne Råd. Katolikker, lutheranere og baptister anerkjenner hverandre tross for dyp uenighet.
Så hva skal til for at enkeltpersoner kan gi hverandre denne anerkjennelsen? Må den ene vite hva Gud – som gransker hjerter og prøver nyrer– mener om den andre?
Vranglære
Ikke hvis vi skal ta Bibelen på alvor. Forfatterne av brevene i Det nye testamentets brev kjente ikke mottakernes hjerter og nyrer. Brevene er likevel stilet til «de hellige», til «Guds menighet». Bibelen er full av eksempler på at enkeltmennesker anerkjennes som kristne, uten at noen lurte på om Gud hadde samme oppfatning.
Det betyr ikke at saken er biff for alle. For Bibelen sier noe om vranglære. I urkirken fantes den i flere former: Doketistene – en gnostisk retning – så på seg selv som kristne, men de benektet at Kristus faktisk var et menneske. Han bare så ut som et, mente de. Apostlene stemplet doketistene som «falske profeter». I dag vil svært få kalle gnostikerne for kristne.
Også de som krevde at kristne måtte følge moseloven, ble sett på som vranglærere og forførere.
Jesus brukte sterke ord om forførere: Det ville vært bedre for dem å bli kastet i havet med en kvernstein om halsen, enn at de fikk lokket noen til «fall», sier han i evangeliene.
NLM har tidligere sagt at Veitebergs syn på homofili er vranglære. At dette synet kan lokke mennesker til fall, rett og slett føre dem i fortapelsen. Det er det dette ståstedet som dirrer mellom linjene når NLMs to fremste ledere snakker med biskopen.
Det vi ikke vet
Men Ottosen står ikke linjen ut. Han nøler når han blir spurt om Veiteberg er kristen. Det viser hvor umulig det er å være bastant i slike spørsmål. For Bibelen sier ikke bare det om kvernsteinen. Som Jesus selv sa: «Det står også skrevet ...»
De som tar bibelvers og -utsagn ut av sin sammenheng, står i fare for å komme i konflikt med andre vers. Selv apostlene var uenige om viktige spørsmål, men de anerkjente hverandre likevel. 2000 år senere vet vi enda mindre enn dem om hva Jesus siktet til i ulike sammenhenger. Vi vet for eksempel ikke hvilke personer han tenkte på da han snakket om forførere. Vi må tolke bibelordene i lys av andre, i lys av helheten, og av en tradisjon som også er påvirket av ytre samfunnsforhold.
Selve spørsmålet om hva som diskvalifiserer til å være kristen handler dessuten også om hva man legger vekt på. I Jesu fortelling om Lasarus fikk en rik mann et helvete etter døden fordi han overså en fattig. I Johannes’ første brev er et av kjennetegnene på de kristne at de deler det de eier med de fattige. De som ikke gjør det, «kjenner ikke Gud».
Slike ting var Kari Veiteberg opptatt av i samtalen, hun var bekymret for om alle kristne forsto alvoret.
Det Gud tilgir
Et overordnet perspektiv er dessuten tilgivelsen. Da NLM-lederne avsto fra å bruke kvernstein-skriftstedet mot Veiteberg, kan de ha hatt dette i bakhodet. Også de som tar feil kan være omsluttet av Guds nåde og tilgivelse.
Når Paulus sier at vi er gjort rettferdige på grunn av troen, snakker han ikke om troen på et tankesystem. Vi er ikke rettferdige fordi vi har et bestemt bibelsyn eller en tradisjonell samlivsetikk, men fordi vi tror at Gud reiste Kristus opp fra de døde. Fordi vi har sagt ja til nådens ufattelige gave.
Det er fair å være uenig om teologiske spørsmål, å sette grenser for samarbeid. Vi kan likevel ta mennesker på ordet når de sier at de tror på Kristus.
Kanskje har både Ottosen og de fleste andre anerkjent noen som «kristne» uten at de var det innerst inne. Er det er slike feil vi skal svare for når Kristus holder dom? At vi var for godtroende, vi burde vært mer mistenksomme til hverandres personlige tro, vi burde krevd klarere beviser fra hverandre?
Slike holdninger finner vi ikke i Bibelen, snarere tvert imot.
Det står nemlig noe på spill. Dersom vi vender ryggen til en av dem som Kristus faktisk vedkjenner seg, da vender vi ryggen til ham.
Jeg ville vært mer engstelig for det.
LES OGSÅ:
[ NLM-leiar usikker på om han kan akseptere biskop Veiteberg som kristen ]
