– Når jeg passerer jenter med hijab og lange skjørt på vei til jobb, så ber jeg ofte en stille bønn om at de må få en god skoledag, skriver styreleder og informasjonsansvarlig i Brunstad Christian Church (BCC), i sin faste spalte i Vårt Land.
For noen tiår siden brukte hun selv «skjørt til hverdags og fest», fordi det var slik det var i BCC, som ofte også kalles Smiths venner.
– Så når jeg sier at jeg ikke er enig i kulturer som pålegger jenter å kle seg slik, så gjelder det også min egen, legger hun til.
Dialog skapte forandring
Berit Hustad Nilsen går ut mot byrådsleder i Oslo Raymond Johansen (Ap), som vil straffe tros- og livssynsamfunn økonomisk dersom de ikke har 40 prosent kvinner i styrene.
– Selv om jeg er enig i at kvinner bør være med i styrer for tros- og livssynssamfunn, mener jeg veien til å nå dette ikke er å true med å ta bort statsstøtten. Ulike kulturer må få tid til å utvikle seg, derfor er dialog og samarbeid med de ulike miljøene en bedre vei til endring.
Hun sier til Vårt Land at det «absolutt var dialog som førte til at det ble forandring i tradisjonen med at kvinner gikk i skjørt i BCC».
– Flere stilte spørsmål, inkludert meg selv, og både enkeltmedlemmer og ledere snakket om saken, sier hun.
På ski i skjørt
Hustad Nilsen forteller at hun i ungdomstida stadig fikk kommentarer på grunn av BCCs klestradisjon.
– Jeg ble spurt om hvorfor i all verden jeg stilte med skjørt på ski, spørsmål om det var karneval i løypa og så videre. Jeg ble lei meg og sint, og det drepte litt av skigleden i ungdomsårene.
– Hvorfor stilte du med skjørt på ski?
– Fram til etter 2. verdenskrig var det temmelig vanlig at kvinner gikk med skjørt. Og mens resten av samfunnet da gikk over til mer praktisk bruk av antrekk, hang tradisjonen med å bruke skjørt igjen i BCC helt fram til 2000-tallet. Dette hadde nok sammenheng med at en var redd for å endre det som var regnet som «gudfryktige» antrekk.
– I dag setter man likhetstegn mellom tildekking og seksualisering. Man dekker seg til for ikke å vekke menns begjær. Opplevde du noe av dette i BCC?
– Jeg husker jeg reagerte på at guttene kunne komme i shorts og bar overkropp når vi hadde ungdomssamlinger på sommeren, mens det var forventet at vi kom i lange skjørt. Jeg spurte en ungdom som var en god del eldre enn meg om dette, og han svarte at vi måtte forstå at det var større fristelse for en mann å se en dame med bare legger enn det var for oss å se en mann i bar overkropp. Jeg ble rødglødende av sinne.
Fikk også støtte
Hustad Nilsen har også gode minner om mennesker som forsto hvor vanskelig det var å være annerledes.
– Lærerinnen min på barneskolen var helt fantastisk beskyttende og forståelsesfull. Hun syntes sikkert det var like rart som de andre, men hun kommenterte at jeg var både fin og tøff som sto for det jeg trodde på. Det har jeg tenkt på mange ganger siden. Tenk om alle barn kunne oppleve slike kloke og tolerante lærere, som ikke forskjellsbehandler barn fra minoritetsmiljøer.
– I BCC var skjørt en tradisjon. Hvor går grensen mellom tradisjon og tvang?
– Her tror jeg det er en balansegang som trossamfunnene må være oppmerksomme på. Noen tradisjoner er gode og viktige å ta vare på, mens andre kan en endre i takt med at tiden og samfunnet endrer seg. Jeg vil også si at foreldre har et særlig ansvar for å sikre at barn har en sunn og trygg barndom. Hvis foreldre mener at noe er usunt i trossamfunnet de tilhører, så må de ta ansvar for å ta det opp slik at barn aldri blir skadelidende.
Berit Nilsen sier at også andre deler av BCCs tradisjon «ble endret som følge av dialog».
– Vi er et trossamfunn i stadig utvikling. Vi er ikke perfekte, men vi har et trosgrunnlag som gjør at vi kan leve et rettferdig, godt og lykkelig liv i troen på Jesus som vår frelser, sier hun.
Ap: Vi ha både dialog og krav
Nina Mariann Hansen (Ap) er byråd for kultur idrett og frivillighet i Oslo. Til Berit Hustad Nilsens anmodning svarer hun at både dialog og krav hører naturlig hjemme i samspillet mellom trossamfunn og myndigheter.
– I Norge finansierer det offentlige trossamfunn, og da mener vi at vi må kunne stille krav, blant annet om likestilling mellom kjønn. Jeg tror at vi bør ha både dialog og kunne stille vilkår for å få økonomisk støtte. Det er sjelden vi deler ut store summer i offentlige midler uten noen vilkår. Det er jo heller ikke tilfelle med støtte til trossamfunn i dag, sier hun.
LES MER:
