Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.
Misjonsstasjonen ble et fristed for noen som ikke hadde andre steder å gå nå de opplevde kriser.
Det japanske samfunnet kan oppleves som nådeløst av dem som faller utenfor det gode selskap. Særlig gjelder dette de uheldige som ikke har familie eller som er røket uklar med den familien de måtte ha.
Japan er et tøft konkurransesamfunn. Går det ikke helt etter oppskriften, er folk avhengige av at flokken de tilhører tar vare på dem. Uten den, kan tilværelsen bli iskald. Flokken omfatter også kollegene på arbeidsplassen. I Japan er den en viktigere pilar i den sosiale veven enn i mange andre samfunn.
Diakoni
Japan var ingen velferdsstat etter norsk målestokk da mor og far bodde der på femtitallet. Det fantes nok ordninger for å takle kriser, men det var mange som ble liggende ute i pappesker under presenninger når livet hadde rutsjet utfor kanten og de ble overlatt til seg selv. Omfanget av disse slummene fulgte til en viss grad de økonomiske konjunkturene.
Det finnes saktens ikke-statlige sosiale tiltak også i Japan, både innenfor og utenfor kirkene. Etter det store jordskjelvet i Tokyo-området i 1923 og da Kobe ble hardt rammet voldsomme rystelser i 1995, klarte kirkene å organisere hjelp. Folk fikk øynene opp for at de kristne kunne oppvise en diakonal styrke når det trengtes. Det er ironisk å tenke på at også den japanske mafiaen, yakuza, stilte opp med mye hjelp for å skaffe seg goodwill i befolkningen.
Frelsesarmeen finnes mange steder, og lokale frivillige krefter trår til både i det daglige og under kriser. Likevel finnes det knapt landsomfattende frivillige organisasjoner i Japan slik vi har det i Norge som monner for alle dem som ikke vet hva de skal gjøre når nøden griner dem i øynene. Noen buddhistiske templer har frivillige som tar seg av folk i nød. I noen grad rekker også de såkalte nye japanske religionene ut en hånd til fattige og forkomne mennesker. Men stort sett vil en japaner som ramler ut av sikkerhetsnettet sitt miste ansikt og det økonomiske grunnlaget. Altfor mange velger å gjøre slutt på livet.
Derfor erfarte mine foreldre at en del personer banket på kirkens dør. Det gikk rykter om at der kunne det være noen som forsto. Det gjaldt også misjonærboligene.
Opplevelsen av å bli sett.
Jeg husker en dame som ringte på døren fra tid til annen hos oss i Osaka. Mor slet litt med henne. Hun var tydeligvis veldig alene. Hun hadde en psyke som kunne utfordre hennes omgivelser. En dag hadde hun med seg en liten gutt. Mor hadde vondt av at denne ungen vokste opp hos denne damen som virket så ustabil og som tilsynelatende ikke hadde noen trygge relasjoner. De to hadde bare hverandre, så det ut til.
De stakk innom med ujevne mellomrom og var der en times tid. Jeg tror aldri det var snakk om å tigge økonomisk hjelp. Det virket som om de hadde til livets opphold. De var bare så hjerteskjærende isolert fra alt og alle.
Jeg husker en gang før jul at mor hadde invitert dem spesielt. De kom oppstaset, moren i kimono og gutten i sin fineste skjorte og svarte langbukser. Mor tok dem inn i stua. Hun tente levende lys på juletreet. Hun dekket opp med julemat slik at de skulle få en slik erfaring.
Takknemligheten var tydelig. Den intense moren slappet litt av. Hun nøt øyeblikket. Opplevelsen av å bli sett var viktig for henne. Og å bli satt pris på sammen med sin sønn. De fikk en aning av hva kristen jul går ut på, ikke bare det kommersielle Merry Xmas-sirkuset som forretningslivet hadde stelt i stand i gatene utenfor.
Sikkerhetsventil
Misjonærene kunne berette om vidt forskjellige mennesker som oppsøkte dem. Det var løslatte fanger, forretningsmenn som hadde gått konkurs, mennesker i dyp sorg og uhelbredelig syke personer som bukket seg inn i inngangspartiet og ba om kontakt. Det skal mye til for at japanere flest våger å bryte en barriere på denne måten. De respekterer, og krever respekt for, privatlivets fred.
Men misjonærene var utlendinger. De vanlige reglene kunne kanskje tøyes litt i møte med dem. Ofte hang det utenfor misjonærboligen en oppslagstavle for møter og arrangementer i menigheten, et signal om at her bodde en representant for en kristen kirke. Det ga frimodighet og de trengte ikke å tape ansikt ved å banke på.
Stort sett kunne ikke misjonærene gjøre stort annet enn å lytte. De kunne trøste, forsøke å tenne håp. De hadde ikke muligheter til å gi økonomisk hjelp av betydning. Norsk misjon i Japan hadde ingen muligheter til å drive regulær bistand. Arbeidet var ikke rigget til faglig diakonalt hjelpeapparat i noen skala.
Hjelpen begrenset seg ofte til noen måltider. Misjonærene så betydningen av å være en sikkerhetsventil for noen som trengte det. Det kunne innimellom være slitsomt når folk kom uanmeldt og de måtte finne tid innenfor en dag med mange andre gjøremål og tidsfrister som skulle holdes.
Ga mening
Noen av disse menneskene ble etter hvert ganske innpåslitne. Desperasjonen drev dem. De kjente dårlig til hva som er rimelige grenser. Da gjaldt det å finne balanserte utveier til å avgrense kontakten slik at ikke foreldrene mine risikerte å bli «spist opp» av en strøm av mennesker som hadde høyere forventninger enn de klarte å besvare.
Likevel er jeg overbevist om at akkurat disse møtene ga misjonærlivet god mening. Her kom noen som viste misjonærene at det var bruk for dem. Takknemligheten i øynene til dem som bukket seg ut igjen av inngangspartiet var ekte og dypt følt.
Men denne type besøk monner lite i den store sammenhengen. Det skal mye til for at en liten japansk menighet klarer å bygge opp en strukturert diakonal tjeneste som kan omfatte mange. Den mottar ikke en krone i offentlig støtte.
Menighetene i Norge klarer heller ikke dette på egen hånd. De er avhengige av at spesielt utrustede organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, Blå kors, Kirkens SOS, Crux og andre tar tak i oppgavene som krever mye og langvarig oppfølging på menighetenes vegne.
Ikke desto mindre fikk misjonærenes lyttestasjoner noen ringvirkninger. Det ryktes at de kristne brydde seg. De representerte et menneskesyn som fortalte at alle mennesker er like mye verd i Guds øyne.
Respekt
Japanere flest har et syn på mennesker som er preget av at folk fortjener respekt. Misjonærenes styrke var at de ikke bare sa dette i sin forkynnelse, de gjorde det.
Men det japanske samfunnet - slik som det også ofte er i Norge - er preget av at det som rører seg bortenfor familien og den flokken du tilhører på arbeidsplassen, det vedrører meg lite i praksis - selv om alle mennesker bør behandles med respekt.
Unntakene er når naturkreftene slår seg vrange og rammer alle. Da trer de fleste støttende til når folk kommer ille ut. Når tyfonen blåser taket av naboens hus, oversvømmelsen strømmer innover mattegolvene, og bygningene slår sprekker eller siger sammen etter et jordskjelv - da faller oftest skrankene og folk tyr sammen og hjelper hverandre etter beste evne.