Kirke

Debatten som gikk i grøften

Reaksjonene på Alv Magnus' omstridte preken har tilslørt hva saken faktisk handlet om. Hvor sporet debatten av?

Saken om prekenen i Tomb kirke har utviklet seg til en unødvendig skyttergravskrig.

Mange av dem som reagerte på talen var tradisjonelle, konservative kristne – inkludert soknepresten som beklaget det hele i menighetsbladet. Det burde få noen til å telle til ti.

Selv ikke biskop Atle Sommerfeldt kritiserer Magnus sitt prinsipielle syn på samlivsetikk og fortapelse, selv om han verken uttrykte seg diplomatisk eller helt presist i Dagsnytt atten i forrige uke.

LES OGSÅ: Sognepresten i Tomb: Jeg vil aldri si at de som mener noe annet går fortapt

Kjernen i resonnementet

Hva saken egentlig handler om kommer tydelig fram i prekenen, som er tilgjengelig på våre nettsider.

Den kan oppsummeres slik: Jesu lignelse i Matt 13, 24–30 handler om en åker med både hvete og ugress. Begge deler vokser sammen til høsten. Da blir hveten samlet i låven, mens ugresset blir brent.

Magnus' utleggelse av teksten handler blant annet om å svare på følgende spørsmål: «Men ugresset, hvem er det?»

Svaret er: «De eller det som lokker mennesker bort fra Gud og hans vilje».

Han gir noen eksempler: «de røster i dag som sier at vi må slutte å kalle samboforhold for synd. (...) som oppmuntrer unge til å eksperimentere med sex. Som sier at du selv må definere hvilket kjønn du er, uavhengig av hva du er født som biologisk sett. (...) dem som legger til rette for å bekrefte og velsigne en livsstil på tvers av Guds uttalte vilje.»

Disse kaller Magnus «de lovløse» fordi de «ikke anerkjenner Guds rett til å bestemme kjørereglene i livet» før han legger til at de skal «kastes i ildovnen». Og fortsetter: «Hvordan er det der? «Der skal de gråte og skjære tenner!» Sterke uttrykk for følelser. Hva slags følelser? Vi kan bare gjette: Smerte, sinne og fortvilelse!»

Lov og evangelium

Så langt Magnus. Det kan hende han mener det godt, men han er på kollisjonskurs med tradisjonell vekkelsesforkynnelse. Den har to søyler: loven og evangeliet. Loven er Guds krav til mennesket. Evangeliet er Guds tilgivelse og nåde fordi vi ikke greier å oppfylle disse kravene.

Når man bruker Guds krav i en vekkelsespreken kalles det «lovens andre bruk». Loven skal forkynnes slik at «hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud». Bare slik blir det nemlig tydelig at alle trenger nåden.

Men Magnus får ikke fram at ugresset er en langt større gruppe enn de som mener og uttaler seg «feil» om seksualetikk. Alle representerer – med sitt liv sine meninger og sine uttalelser – ugress. Alle må vende seg til Jesus og be om tilgivelse.

Det poenget blir også tilslørt når Magnus definerer hveten – de som blir frelst. Han sier blant annet at hveten er «de som har bøyd seg under Guds vilje». I og for seg helt rett. Men da har han allerede sagt at de som uttrykker meningene han viser til ikke har bøyd seg under Guds vilje.

Ubevisst synd

Et spørsmål til alle som står for et tradisjonelt kristent syn på både samlivsetikk og fortapelse:

Hva med kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje, men likevel ser annerledes på spørsmålene ovenfor enn Magnus? De vet jo ikke – og nå har jeg de konservative brillene på – at de gjør noe galt.

Er det ikke tilgivelse for dem? Selv om de tror at det de sier og mener er rett? Selv om de ber Gud om tilgivelse for Jesu skyld, både for de syndene de vet om og de syndene de ikke vet om?

«Hvem kjenner sine egne feiltrinn? Frikjenn meg for dem jeg ikke vet om», ber David i Salme 19. Kunne han droppet den bønnen? Fordi Gud uansett ikke tilgir hvis man mener og sier ting man ikke burde, selv om man ikke skjønner det selv?

Det spørsmålet svarer ikke Magnus på. Jeg vet ikke hva han faktisk mener. Men manuset – lest innenat – inneholder kun påstanden om at de går fortapt hvis de ikke snur.

Nådens rekkevidde

Dette mener faktisk ikke konservative kristne.

Det erfarte jeg blant annet da jeg for omkring 15 år siden holdt jeg en serie bibeltimer om rekkevidden av Guds nåde på en samling for forkynnere i Misjonssambandet.

I samtalen etterpå brukte jeg et eksempel fra en artikkel i avisen Dagen. De skrev om et likekjønnet par som hadde begynt å tro på Jesus. Etter en tid som troende ble de overbevist om – av Gud, mente de selv – at forholdet deres var feil. Da sluttet de å leve sammen.

«Når ble disse frelst? Da de begynte å tro på Jesus eller da de sluttet å leve sammen», spurte jeg.

Ikke én eneste av de som var til stede ga uttrykk for at det skjedde da de sluttet å leve sammen. Nei, de var kristne, også da de levde sammen, de forsto jo ikke bedre. Selv ikke de mest erkekonservative i denne relativt tradisjonelle organisasjonen protesterte på det.

Tradisjonell vekkelseskristendom forkynner betydningen av en daglig omvendelse fra det man ser er galt. Da tilgir Gud, både det man ser og ikke ser. Det kalles å leve i nåden.

Dagens rolle

Hvor sporet saken av?

Sokneprest Arne-Leon Risholm gjorde en riktig vurdering da han reagerte.

Det gjorde ikke Vebjørn Selbekk i Dagen da han den 22. mars angrep presten i en lederartikkel. Han tilla blant annet Risholm meninger han ikke hadde, blant annet at han ikke tålte «ordene fra Jesus», og angrep ham også på andre måter.

Ifølge Selbekk selv er det ikke alltid lett å være konservativ prest i Den norske kirke. Han gjør det ikke lettere ved å – i sin iver etter å kritisere den samme kirken – bruke en oppriktig, konservativ prest som eksempel på forfallet.

Da presten denne uken fortalte at han ble trist og lei av dette, avfeide Selbekk det ved å si at «han aldri har vært kritisk til Risholm», noe som beviselig er feil.

Det er med andre ord rikelig med ugress. Heldigvis finnes det tilgivelse for sånt.

Onsdag kveld snakket jeg med en av topplederne i en misjonsorganisasjon. «Tenk om denne saken i stedet kunne fått oss til å ta en god samtale om forkynnelsens innhold», sukket han.

Det er helt sikkert ikke for sent.

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Kirke