Kirke

Legg ned, Åpen folkekirke!

De ulike synene i Den norske kirke lar seg ikke fange i et partiregime. Å legge ned Åpen folkekirke vil være mest i tråd med det reelle bildet.

«Hvorfor må Vårt Land fokusere så mye på konflikt?»

Spørsmålet kom i ulike varianter – mange ganger som anklager – gjennom hele årets kirkemøte. I ni av ti tilfeller tilhørte spørsmålsstilleren det kirkepolitiske partiet som nå har størst makt i Den norske kirke: Åpen folkekirke.

Jeg ga stort sett det journalistfaglige svaret: Når det er uenigheter i en demokratisk forsamling kan vi ikke skjule dem. Særlig når kløften er så dyp som den har vært nettopp på Den norske kirkes storting – ikke bare i perioden som nå er i ferd med å ebbe ut, men i mange år tidligere.

Fant sammen

Men den siste gangen jeg fikk spørsmålet kunne jeg ikke dy meg. Jeg hadde pakket kofferten og var på vei ut. Representanten som stoppet meg var en av de mer profilerte på Kirkemøtet. Hun hadde spist frokost med en konservativ. Og de hadde vært enige: Vårt Land var for opptatt av konflikt. Avisens overskrifter stemte ikke med deres eget inntrykk av Kirkemøtet: Et sted hvor man faktisk kunne finne tonen på tvers av teologisk ståsted. De kunne jo stå sammen om mye.

«Vel», sa jeg. «Du tilhører Åpen folkekirke som eksisterer på grunn av en konflikt. Som fikk makt ved å dyrke den konflikten. Og som ønsker en kirke med klare listealternativer, lukkede gruppemøter der man blir enige om partiets ståsteder, og åpne komitemøter for å vise fram uenigheten. Du har en leder som sa i Klassekampen fredag at ‘det kan komme inn folk i Kirkemøtet som vil endre vedtaket om likekjønnet vigsel. Jeg vil ikke utelukke at det kan skje.’ Og så sier du til meg at du ikke ønsker konflikt?»

Valgkamp

Utspillet fra Gard Realf Sandaker-Nielsen, som jeg siterte, var en liten forsmak på kirkevalgkampen til høsten. Åpen folkekirke har en alvorlig utfordring: Hvordan skal de få folk til å velge deres liste når deres viktigste kampsak nå er vunnet? De vet at det er få kirkepolitiske saker som har mulighet til å engasjere folk flest. Så hvorfor ikke bruke uenigheten om likekjønnet vigsel enda en gang.

Flere representanter fra Åpen Folkekirke kalte den såkalte «Bønnelista» en gavepakke til dem. Det gir dem en motstander ved neste kirkevalg. En perfekt motstander, faktisk, for folkene bak «Bønnelista» bekrefter de fleste fordommer som finnes om konservative kristne. På grunn av dem kan Åpen folkekirke true med at vigselsvedtaket står i fare.

LES OGSÅ: En del møter ikke blikket mitt

Selvmotsigelse

Men det er et stort paradoks her: Den polariseringen Åpen folkekirke ønsker før et kirkevalg, ønsker de ikke i selve Kirkemøtet. De samme representantene som kalte Bønnelista en gavepakke, kritiserte Vårt Land for ikke å vise fram «all den gode enigheten».

Mange Åpen folkekirke-representanter er også kritiske til Kirkerådets vraking av den konservative bispekandidaten Helge S. Gaard. De mener den er uklok og konfliktskapende. De ønsker en kirke med plass til alle, en kirke som tar hensyn til lokale variasjoner og ønsker.

Også under debattene i plenum er det drøssevis av eksempler på at uenigheten overhodet ikke følger skillelinjen «liberal/konservativ». I saken om «fordelingsnøkler for tilskudd til menighetsprestetjeneste» er det snarere by mot land.

«En hevngjerrig Gud»

Og da ÅF-representanten Rolf Reikvam ville droppe tekstlesning fra Det gamle testamentet under gudstjenesten, fordi han mente GTs Gud var «en straffende, dømmende og hevngjerrig Gud», tok de færreste av hans partifeller forslaget helt på alvor.

Derimot delte Kirkemøtet seg relativt tydelig i spørsmål som handlet om lokal selvbestemmelse. De konservative argumenterte hyppigst for lokal frihet. Men det er først og fremst et pragmatisk ståsted: De er i mindretall. Nå kjemper de for størst mulig rom til å drive lokalt arbeid i tråd med sin overbevisning. Overordnede føringer kan forstyrre dette.

Men også her fikk de støtte fra uventet hold. En av de formuleringene som skapte størst begeistring hos konservative kom fra den samme Rolf Reikvam som skapte irritasjon med sin omtale av Det gamle testamentet. Reikvam ønsket denne formuleringen i forslaget til kirkeordning: «En kirke som skal være demokratisk må sikre at beslutningene legges til organer nærmest der kirken lever og møter medlemmene.»

VÅRT LANDS MENER: Ingen ting tyder på at det blir mindre behov for brobygging framover

Muligheter.

Til nå har de fleste konservative sagt nei til å støtte opp om den såkalte Bønnelista. De opplever ikke initiativet som seriøst.

Hvis de hadde ønsket, kunne de absolutt kommet med et konkurransedyktig alternativ til Åpen folkekirke. De hadde ikke trengt å fokusere på ekteskapsteologi i det hele tatt. De kunne lagt vekt på samlende lederskap, respekt for lokalt selvstyre og tradisjonelle verdier. De kunne fått mange kirkemøtedelegater over på en slik plattform. Og store deler av dem som stemmer i kirkevalg kunne støttet dem.

Når de ikke vil, er det av prinsipielle teologiske årsaker. Deres utgangspunkt for det kirkelige engasjementet er Guds kall. De ser på sitt engasjement som en dypt personlig tjeneste for Gud og kirken, og nekter å bli fanget i et politisk program.

Mitt inntrykk er at dette faktisk er den vanligste holdningen – og det på et kirkemøte der flertallet av delegatene tilhører kirkepartiet Åpen folkekirke.

Legg ned!

Derfor er min oppfordring i tittelen nærmest analytisk: De ulike synene i Den norske kirke lar seg ikke fange i et partiregime. Det er ikke grunnlag for den valgkampen og den polariseringen som Åpen folkekirke – eller Bønnelista for den saks skyld – legger opp til. Å legge ned hele organisasjonen er mest i tråd med den reelle situasjonen på Kirkemøtet.

En kirkepolitikk uten partier vil antakelig føre til en litt mindre oppslutning om Kirkevalget, i strid med det rikspolitikerne ønsker.

På den annen side. Kirkepolitikk er og blir for spesielt interesserte. Kanskje er det helt greit.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke