Kirke

Kvinner ledet pinsebevegelsen

Pionerene i pinsevekkelsen mente at kvinner i ledelsen var en naturlig følge av Åndens gjerning. Pinsebevegelsen har skuslet bort noe av sitt potensial, mener forsker.

Bilde 1 av 2

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Pinsevenner og kristne karismatikere er den versjonen av kristendom som vokser raskest. Men det er ikke så lett å gi en dekkende beskrivelse av denne bevegelsen, fordi den er så mangfoldig.

Den åndelige praksisen er sentral for alle pinsekarismatikerne. De har vært skeptiske til nytten av intellektuell refleksjon og akademisk teologi. De siste årene har det likevel vokst fram et forskningsmiljø for det man kaller «pentekostal teologi». Det har resultert i artikkelsamlingen «Pentekostale perspektiver» utgitt på Fagbokforlaget, der bidrag fra en del av disse forskerne er samlet.

Hellighetsbevegelsen

Uttrykket «pentekostal teologi» tar utgangspunkt i det amerikanske «pentecostal», og kan best oversettes med «pinsepreget teologi» (etter pentecost – pinse). Begrepet brukes for å kunne samle flere strømninger under samme paraply: Både den etablerte pinsebevegelsen, nye uavhengige karismatiske menigheter og karismatiske bevegelser innen eldre etablerte kirkesamfunn.

Pinsebevegelsens begynnelse settes gjerne ved vekkelsen som oppsto i Los Angeles i 1906. Men bevegelsen har røtter lenger tilbake. Både Asbjørn Simonnes og Øyvind Gaarder Andersen trekker linjene tilbake til den såkalte hellighetsbevegelsen. Den sprang ut av den store vekkelsen i den engelsktalende verden på 1700-tallet. En viktig inspirasjon var metodismens grunnlegger John Wesley. Han forkynte noe han kalte «den andre velsignelsen» (second blessing) som førte allerede troende kristne over på et nytt nivå i troen.

Hellighetsbevegelsen gjorde seg særlig gjeldende på 1800-tallet. De tok i bruk begrepet «Åndens dåp» og hadde forventninger om at noe nytt skulle bryte fram.

Slike forventninger preget også store deler av lavkirkelig kristendom i Norden på slutten av 1800-tallet, skriver Jan-Åke Alvarsson.

«Pietistiska, metodistiska, baptistiska och helgelsesinriktade väckelsesrörelser dragit fram över dessa länder och förberett regionen för pingstväckelsen», skriver han.

Denne forventningen er noe av forklaringen på at vekkelsen i Los Angeles i 1906 kunne spre seg så rakst over hele verden. Den fikk også tidlig stor oppmerksomhet i avisene. Bevegelsen kom tidlig til Norden, der allerede etablerte predikanter som den norske metodisten Thomas Barratt og den svenske baptisten Lewi Pethrus ble lederskikkelser.

Urkristendommen

Pinsevekkelsen hadde ikke tenkt å starte noe nytt kirkesamfunn. «Vårt kall er ikke å rive kirker ned men å skape nye kirker av de gamle», skrev pionerene i Los Angeles. Men den motstanden de møtte i mange etablerte kirker, førte til splittelser og nydannelser, og snart også til en egen forståelse av menigheten.

«Pinsebevegelsens kall ble nå forstått som å danne nytestamentlige menigheter, i tydelig opposisjon til andre religiøse systemer», skriver Terje Hegertun. Thomas Barrat, som ble pastor i Filaldelfia i Oslo, formulerte uttrykket «fram til urkristendommen». De mange hundreårene med kirkelig tradisjon ble betraktet som et avvik, og det gjaldt å finne tilbake til den opprinnelige kristendommen.

Men i en menighet som bygger på åpenhet for Den hellige ånds uventede gjerninger, og nådegaver som er for alle, blir det en spenning i spørsmålet om faste strukturer. Hvem skulle for eksempel lede når alle i prinsippet kunne ledes direkte av Ånden?

«Pinsemenighetene kom til å stå i spenningen mellom den karismatiske ledelsen i Ånden og tilpasningen til hvordan ting forholder seg her i verden», skriver Truls Åkerlund, og kaller det en spenning mellom det primitive og pragmatismen.

«Til tross for sin frykt for verdslighet har pinsevennene vist en formidabel evne til å virke innenfor samtidens rammer og forventninger», skriver han.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Struktur og ånd

Faste strukturer ses ofte som en motsetning til karismatisk inspirasjon. Etter hvert som pinsebevegelsen ble institusjonalisert og fikk sine felles organer, oppsto det fra tid til annen utbrytere som ville tilbake til den opprinnelige spontaniteten, som Aage Samuelsen og Aril Edvardsen. Men selv om de kom i konflikt med den etablerte strukturen, fikk de innflytelse og preget bevegelsen.

«Det er imidlertid ikke nødvendig å se en motsetning mellom struktur og ånd. Pinseteologene prøver å holde sammen at kirken både er karismatisk og strukturert», skriver Terje Hegertun, som poengterer fellesskapet alltid har vært helt sentralt for pinsevekkelsen.

«Stedet for Åndens påvirkning er ikke primært meg som individ, men meg som en del av et større fellesskap», skriver Hegertun, som advarer mot en individualisert tankegang fokusert på hva menigheten kan gjøre for meg.

«Uten tradisjonens hellige innsikter står karismatiske bevegelser i konstant fare for å ta opp i seg opplevelsesmønstre som blir et plagsomt speilbilde av den narsissistiske kulturen som omgir den», fortsetter Hegertun. Han er selv et eksempel på at pinsevenner nå i større grad ser seg som deler av et større kristent fellesskap.

Karismatikken. Et sterkt bidrag til denne følelsen av fellesskap har vært den såkalte karismatiske vekkelsen. På 1960-tallet dukket det opp en bevegelse i etablerte kirkesamfunn som den katolske og den lutherske kirke – der tungetale, helbredelse ved bønn og lignende «pinsefenomener» var framtredende. Selv om det førte til mange spenninger og konflikter, valgte de fleste av prestene som opplevde «åndsdåpen» å forbli i sine kirkesamfunn.

Det var ikke minst begrepet åndsdåp som skapte problemer, skriver Asbjørn Simonnes, som selv er en representant for denne lutherske karismatikken. Både katolsk og luthersk kirke lærer at man mottar Den hellige ånd i dåpen – som stort praktiseres som barnedåp. En ny åndsdåp som skulle formidle Den hellige ånd var dermed vanskelig å akseptere teologisk. Mange lutherske og katolske karismatikere skiller seg derfor fra pinsebevegelsen ved å ikke snakke om åndsdåp, men om å bli fylt av Ånden.

Men forskjellen er i virkeligheten ikke stå stor som man kan få inntrykk av, mener pinsevennen Øyvind Gaarder Andersen. Både pinsevenner og karismatikere hevder at det er en nødvendig sammenheng mellom gjenfødelse og den karismatiske erfaringen, samtidig som det er snakk om distinkte hendelser.

«Og når det kommer til praksis, må man spørre om ikke likheten blir enda større. Ifølge begge syn forventer man erfaringer som er registrerbare på en eller annen måte, og stort sett de samme erfaringene», skriver han.

Den største praktiske forskjellen blir om man ser tungetalen som det eneste tegnet, eller bare ett av flere mulige. På dette punktet har det også vært en oppmyking hos pinsevennene.

Sterke ledere. Paradoksalt nok kom lederne til å få en helt sentral rolle i en bevegelse som i sitt utgangspunkt setter alle åndsdøpte på like fot. I Norden var Thomas Barratt i Norge og Lewi Petrus i Sverige de som personifiserte pinsebevegelsens enhet.

Det utkrystalliserte det seg en del uformelle kriterier til hvem som egnet seg som ledere.

«Nærvær av Åndens gaver, ikke minst tungetale og helbredelsens nådegave, var en viktig indikator for hvem som egnet seg som ledere. Mennesker med (rett) kunnskap og evne til å omsette lærdom til levd liv, ble også holdt høyt», skriver Åkerlund. Formell utdanning og uttrykte personlige ambisjoner var man derimot i den første tiden skeptisk til.

«Paradoksalt er sjansen for persondyrkelse større når en leders autoritet baserer seg på guddommelige åpenbaringer, salvelse eller nådegave, enn når den tar sitt utgangspunkt i utdannelse, folkevilje eller andre objektive kriterier, fordi den krediterende instansen ligger utenfor menneskelig kontroll og ettersyn», fortsetter Åkerlund.

Fra 1970-tallet ble det en utbredt tankegang at et sterkt og visjonært lederskap var viktig for menighetens vekst, noe blant andre kirkevekstpioneren Peter C. Wagner framhevet. Et slikt ledelsesprinsipp setter til side tidligere tanker om menighetsdemokrati basert på alle de åndsdøptes likeverd. Det gjorde det også vanskelig å føre kontroll med karismatiske ledere.

«Valget står da mellom å underordne seg eller å benekte lederens inspirasjon» skriver Åkerlund.

Kvinnene

Karismatisk lederskap har en betydelig potensiell moralsk skyggeside, skriver Karl Inge Tangen. Når lederne har sitt mandat direkte fra Gud, blir det også vanskelig å inngå kompromisser, noe som viser seg i at splittelser og nye menighetsdannelser hele veien har fulgt pinsebevegelsen.

Tangen vil derfor skjelne mellom karismatisk autoritet og autentisk karismatisk lederskap.

«En karismatisk teologi for ledelse må gi rom for både det visjonære og for svakhet og sårbarhet», skriver Tangen.

Sammen med framveksten av de sterke lederne, forsvant kvinnene fra ledelsen i pinsebevegelsen. I pionertiden ble kvinner akseptert som forkynnere og ledere. Men etter hvert slo teologi om kvinners underordning gjennom. Først de siste tiårene har noen menigheter igjen åpnet for kvinner i ledelsen, for eksempel Filadelfia i Oslo.

«Den menigheten som Barratt grunnla, har kommet tilbake til hans åpne og positive syn på kvinner i tjeneste», skriver Kirsti Thuseth Gunnestad, som likevel påpeker at det i praksis er en lang vei å gå før kvinnene slipper like mye til.

Frigjøringsimpuls

Terje Hegertun mener noe av frigjøringsimpulsen i den første pinsevekkelsen ble skuslet bort. De første pionerene så tungetalen som et symbol på den inkluderende kirken som ga plass til alle uavhengig av rase eller kjønn.

«Pinsebevegelsen mistet dermed sitt største ekklesiologiske potensial. I stedet lot den oppmerksomheten spinne rundt den personlige opplevelsen og de mer instrumentelle sidene ved åndsutrustningen», skriver Hegertun.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug har i en årrekke vært en av Vårt Land profiler, som redaktør og journalist, og er nå tilknyttet avisen som kommentator.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kirke