Den rause, tomme kirken
– Jeg tror ikke på Gud! Gud er et eventyr, mamma. Det har vi førskolebarna blitt enige om.
– Er det veien mot utslettelse dersom vi får en folkekirke som fjerner alt som er upopulært for å favne alle? spør Åshild Mathisen, utviklingsredaktør i Vårt Land.
Vårt Land
Der står jeg, et medlem av det vi kaller folkekirken. Og vet ikke hva jeg svarer min datter. Det er i dette møtet jeg mener folkekirkens store dilemma befinner seg. Hva skal folkekirken tilby henne? Hvordan skal den bli relevant for henne?
Tabutroen. En ny generasjon vokser opp i et sekularisert, multikulturelt samfunn, en urban smeltedigel der troende kristne kan oppleves som en mer eksotisk art enn en troende muslim. Mens interessen for den kristne kulturarven ser ut til å øke, og interessen for det åndelige gjør det samme, er det som om sammenkoblingen av de to, den kristne åndeligheten, er mer tabubelagt enn noen gang.
Mine barn er døpt i Den norske kirke. Men kommer de til å bli troende kristne? Eller er det de tar med seg at de kan verdsette den kristne kulturarven og seremoniene? Eller vil de kanskje, som et økende antall i Europa, bli sekulære som ikke forholder seg til religion?
