Gamle prestekrefter holder kirkene i gang

Etter fullført studieløp på profesjonsstudiet i teologi på Teologisk fakultet i Oslo, tok Frida Sofie Øyen et annerledes valg enn medstudentene sine. Hun valgte nemlig å vende nesa hjemover for å ta sin første prestejobb i Inderøy kommune, der hun kommer fra.

I november i fjor, drøye to år etter hun selv ble ansatt, sto hun igjen som eneste fast ansatte prest i de fire soknene hun har ansvar for. I mange menigheter i Den norske kirke (DNK) er det ikke uvanlig å ha problemer med å ansette prester til vakante stillinger.

Det er heller ikke uvanlig at problemet løses ved å benytte pensjonister som prestevikarer. Det som imidlertid skiller løsningen på Inderøya fra andre steder, er at alle prestevikarene har vært prester på samme sted tidligere.

Tre «gammelpræsta» har vendt tilbake for å sørge for at kirkedriften går rundt.

Vanskelig å fylle stillingen

Det er Knut Kittelsaa, som jobbet på Inderøya fra 1975 til 1980, Hans Kristian Solbu, som jobbet fra 1981 til 2004 og Sverre Gustad, som jobbet fra 1990 til 2012, som er rekruttert som vikarprester.

Vikarprestene fyller til sammen en hel soknepreststilling ved å jobbe hver sine uker, et system som i første omgang skal vare fram til påsketider. Søknadsfristen på den ledige soknepreststillingen utløper i slutten av januar.

– Det er jo kjempespennende å se om dere får noen søkere, da, sier Hans Kristian Solbu til Øyen.

Vårt Land møter dem begge i Sakshaug kirke på Inderøya.

– Ja, det blir veldig spennende, svarer hun.

Da Frida Sofie Øyen begynte som prest i 2019, hadde stillingen hennes stått ledig med varierende vikarer i seks år.

Solbu forteller at det var store kull som gikk ut fra teologistudiet rundt tida han selv ble uteksaminert. Han mener det er nettopp det som gjør at presterekrutteringen er inne i en vanskelig periode nå.

– Mange pensjoneres og det fylles ikke opp etterpå. Da er det bygda som får det hardest. Av en eller annen grunn kaller Gud sterkere i byen enn på bygda, sier han spøkefullt.

[ Med dette grepet håpar dei å få fleire prestar i distriktet ]

– En god plass å begynne

– Hva gjorde medstudentene dine da de var ferdige med å studere?

– Mange ble igjen i byene, svarer Frida Sofie Øyen og legger til:

– Men jeg var klar på at det var bygdeprest jeg skulle være.

Inderøyningen forteller at da det nærmet seg slutten på studietida og hun begynte å undersøke mulige jobber, kjente hun at det kunne være godt å starte hjemme.

Folk er veldig glade i prestene sine her. Det å bli tatt så godt vare på er noe jeg unner flere å få oppleve

—  Frida Sofie Øyen

– Det var en blanding av lengsel etter å komme hjem og en tanke om at dette kunne være en god plass å starte prestegjerninga. Og folk ville at jeg skulle komme.

Hans Kristian Solbu har i tillegg til sine 23 år som sokneprest på Inderøya jobbet mange år som prest i Trondheim. Han mener det er stor forskjell på å jobbe som prest i byen og på bygda. Et eksempel han trekker fram er at det er mye større variasjon i hvem som kommer innom kirkene i byen, og at man dermed får kun én sjanse til å prestere.

– Mens på bygda kjenner folk deg og har stort sett et positivt forhold til deg i utgangspunktet. Hvis du ikke er på topp hver gang, så kjenner de deg og tåler det, forklarer Solbu.

Han nevner også at det i Oslo er flere bydeler hvor under halvparten av befolkningen er medlemmer i DNK.

– Da må de tenke på en helt annen måte enn vi kan gjøre i en folkekirkelig sammenheng, hvor kirka er en integrert del av folks liv sier han.

[ Har lyst ut sokneprest-stilling to gonger – men får ingen på intervju ]

Mange besøk på kontoret

– Det å være prest på Inderøya er en kombinasjon av å få være nytenkende og samtidig kunne hvile i de tradisjonelle presteoppgavene, forteller Frida Sofie Øyen.

– Folk er veldig glade i prestene sine her. Det å bli tatt så godt vare på er noe jeg unner flere å få oppleve.

Når hverdagen ikke er preget av smittevernrestriksjoner, er det ifølge Øyen mange som stikker en tur innom kirkekontoret ved Sakshaug kirke.

– Jeg setter kanskje på mer kaffe enn jeg skrur på min egen datamaskin, sier hun og ler.

Det er ikke alltid folk har spesielle formål med besøkene sine. Noen stikker innom fordi de hadde litt ekstra tid, mens andre kommer med spørsmål til de ansatte.

Hans Kristian Solbu forteller at kontakten med folk er noe som har endret seg mye fra tiden han var sokneprest i bygda. Da var det nemlig ikke noe kirkekontor de kunne komme innom. Det kom først etter han hadde jobbet på Inderøya i 15 år.

Solbu påstår imidlertid at hvis man ser bort fra den nye bebyggelsen, finnes det knapt et hus i bygda hvor han ikke har vært på besøk.

– En annen fordel med å være prest på bygda er at vi får anledning til å følge opp folk over lengre tid. Vi kommer tett på folks liv, konkluderer Frida Sofie Øyen.

[ Tidligere pinsepastor visste ikke om Den norske kirke hadde rom for ham. Nå ordineres han til prest ]