Under tiårsmarkeringen etter terrorangrepet 22. juli ble det holdt minnegudstjeneste i Oslo domkirke, med representanter fra kongehuset, Stortinget og regjeringen til stede. Oslo-biskop Kari Veiteberg holdt preken. Med utgangspunkt i Jesu bergpreken understrekte hun viktigheten av både å sørge og minnes det vonde som har skjedd, og samtidig kjempe mot alt det som truer.
Nå får hun skryt for det hun formidlet.
– Jeg beundrer biskop Kari for å få til multikunsten å formidle både kjærlighet, håp og kamp på en dag som i går, gjennom en tydelig bibeltolkning, empatisk nærvær og troverdig tale. Det er en svært krevende øvelse. I mine øyne er hun Norges svar på Desmond Tutu, sier Birte Nordahl.
Hun har vært ledende domkirkeprest i Oslo domkirke, forsket på 22. juli ved Universitetet i Oslo (UiO) og jobber nå i Kirkens bymisjon.
Aud Valborg Tønnessen, dekan ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, sier at en slik tale skal favne bredt og samtidig adressere det som står på spill.
– Jeg synes hun leste konteksten godt. Fram mot 22. juli har man diskutert om AUF-ere har måttet tie der de burde fått anledning til å tale. Prekenen tok inn dette og var med på å åpne rommet for den talen, sier Tønnessen.
[ Her er Veitebergs tale: – Tida leger ikke alle sår ]
– Umulig å være upolitisk
Det viktigste Veiteberg formidlet, mener Tønnessen, var at vi er nødt til å stå opp og kjempe mot hat og vold. Hun påpekte at Den norske kirke til tider blir kritisert for å være politisk når den uttaler seg i kontroversielle spørsmål.
– Til det er det bare å si: Er det mulig å være upolitisk på denne minnedagen for 22. juli? For mange av oss, er svaret: Nei, det går ikke an, sa Veiteberg.
Tønnessen sier seg enig i at kirken til tider får kritikk når representanter uttaler seg om dagsaktuelle spørsmål, men mener det er viktig at kirken bidrar i samfunnsdebatten.
– Jeg opplever at kirken våger å stå fram og ikke er redd for å løfte stemmen. Vi som kirkelig fellesskap har erfaringer og et språk for å kunne tale om rettferdighet og håp, sier hun.
En av prekentekstene var fra Amos’ bok i Det gamle testamentet, hvor profeten Amos tar et oppgjør med urettferdighet. Veiteberg fortalte at Bibelens profeter så samtida med klare øyne og kunne bruke ramsalte ord om det som truet livet. Videre sa hun at det å være profetisk handler om å se og sette ord på det som truer livet, men også på alt det positive som vokser fram. Å være profetisk er også å lete etter håp, sa Veiteberg.
– Sett utenfra kan det virke underlig at profeten Amos kan være relevant for en minnemarkering etter et terrorangrep i 2021?
– Det er noe universelt og allmennmenneskelig i disse tekstene, og man trenger ikke alltid finne opp ordene på nytt. Undertrykkelse, urettferdighet og angrep har skjedd til alle tider, og kommer til å skje igjen. AUF-erne som var samlet på Utøya ble angrepet for nettopp sin kamp mot undertrykkelse og urett. Derfor synes jeg Amos-teksten talte til dem og deres situasjon, svarer Tønnessen.
[ Etter at Fredrik kom frå Utøya i live, fekk han eit kall ]
En spesiell innramming
Bård Hallesby Norheim er professor i teologi ved NLA Høgskolen og har retorikk blant sine kompetansefelt. Han sier at 22.juli er en krevende dag å tale på, og at det synes å være en klar formening om hvordan dagen skal minnes. Da blir det et tydelig ønske hos alle talerne ikke å trå feil, sier han.
– Det vanskelige ligger i rollebalanseringen mellom å være trøster og formaner.
Han deler Veitebergs tale inn i to klare deler.
– Det er en tydelig første del hvor hun går inn i trøsterens rolle. Her bruker hun også mye tid på å beskrive virkeligheten slik at lytterne kan kjenne seg igjen. Deretter kommer en andre del hvor hun går inn i formanerens rolle og tegner opp for tilhørerne hvordan vi skal forholde oss til 22.juli-minnet, sier Norheim, og viser til Veitebergs ord om å ta avstand fra «hatprat og inndelinger i ‘oss’ og ‘dem’».
At prekenen er en tydelig del av en nasjonal minnemarkering, gjør innrammingen for talen spesiell, sier han.
– Det vanskelige med å preke på en slik dag er hvordan du oppfordrer tilhørerne til å vende seg til Gud, slik en preken ofte vil. Er det med klage, med bønn om tilgivelse eller i håp? Det er det dilemmaet hun står overfor når denne dagen er en nasjonal minnedag. Det er en dag hvor det norske «vi-et» står på spill.
Har et språk for mørket
I tillegg til biskop Kari Veitebergs tale, ble det holdt inngangsord ved preses i bispemøtet Olav Fykse Tveit. Jens Stoltenberg talte, og det var lystenning med representanter ulike religioner og fra Den nasjonale støttegruppen og AUF – som var medarrangør under minnegudstjenesten.
Tønnessen sier at hun ble stolt og berørt av å følge gudstjenesten. Ikke bare på grunn av ordene som ble sagt, men også ved å se hvordan både kirkerommet og musikken var med på å danne en helhet.
– Kirken er et sted som har ord og bilder for å favne livet når det er på det mørkeste, og det kom sterkt til uttrykk under markeringen. Kirken har tusener av års erfaring og ord som er prøvd i vanskelige situasjoner, og derfor tenker jeg kirken er viktig for hele nasjonen i sånne situasjoner.
Under innledningen sa preses Olav Fykse Tveit at det er plass til alle følelser og tanker i kirkas rom, og han nevnte sinnet og sorgen etter terrorangrepet.
– Jeg satte veldig pris på at preses Olav benevnte det å være sint i sin innledning. Det kunne vært spennende om noen i kirkens kreative korps tok utfordringen med å skape et rituelt rom for å få bearbeidet og kanalisert sinnet som så mange av oss kjenner på. Jeg tror kirken har ressurser til å gjøre mer enn å validere den følelsen, sier Birte Nordahl.
