– Det trengtes et skifte til mer nåde

Vanligvis ville det myldret av barn på de store utearealene til frimenigheten OKS under den årlige sommerfestivalen. Fra tidligere år fortelles det om hoppeslott, tivoli og et sagnomsust helikopter som slipper bøtter med godteri fra oven til 800 begeistrede barn. Men på grunn av koronarestriksjoner er årets utgave nedskalert.

– Dette pleier å være årets viktigste uke for kirken, med masse aktiviteter for barn og møter der vi kan fortelle folk hva troen vår handler om, uten at vi henger i gardiner og klatrer i veggene, forteller Rachel Uriansrud.

Hun avbrytes av ektemannen Terje, som påpeker at det klatres en del i klatreveggen, dog ikke av voksne mennesker under pinsekarismatiske møter.

Paret var blant de 200 koronagodkjente deltakerne på et av festivalens familiemøter forrige uke. Begge har vært den del av kirken siden tidlig 90-tall, få år etter at OKS ble grunnlagt av pastor Åge Åleskjær i 1985. Siden den gang har både ekteparet og kirken blitt voksne.

– Vi har vært her gjennom mange faser av livet, og det oppleves som en sunn kirke vi er stolte av å tilhøre, sier de.

LES OGSÅ: Frikirken etterlyser debatt om homofilt ekteskap

Fra tro til nåde

Da Aftenposten besøkte OKS sitt sommerstevne i 1987, rapporterte de om rungende hallelujarop, tungetale og predikanter som proklamerte at miraklenes tid ikke var forbi. I Norge var OKS en av de fremste representantene for den såkalte trosbevegelsen, en samlebetegnelse på pinsekarismatiske menigheter som forkynte at Gud gir helse, velstand og fremgang for de som tror.

– Utover 90-tallet kom mange mennesker til tro og kirken fikk et bredt nedslagsfelt. Men forestillingen om at man kunne bli rik, frisk og lykkelig ved tro, kunne gjøre at det kristne livet ble en prestasjon, forteller pastor Thomas Åleskjær, som overtok lederrollen etter sin far Åge i 2012.

Hvis overskriften til 90-tallets OKS var «tro», ville det påfølgende tiåret hatt tittelen «nåde». Rachel Uriansrud husker godt tiden da nådeforkynnelsen nådde OKS.

– De som vokste opp i veldig pietistiske hjem der man ikke kunne ha hull i ørene eller høre på feil musikk, merket kanskje skiftet mer enn meg. Men selv var jeg vant til å høre at man måtte gi tiende, følge alle budene og stå opp tidlig for å be, helst så tidlig at det gjorde litt vondt. Det trengtes et skifte som satte fokus på nåden, sier hun.

I Åge Åleskjærs forkynnelse ble budskapet om Jesu frelsesverk på korset utbrodert for forsamlingen. Det ble gjentatt at man i Guds øyne var erklært hellig, rettferdig og feilfri, ikke på grunn av egne prestasjoner, men på grunn av Guds nåde i Jesus Kristus.

– Det kom inn som et friskt pust og ble en indremedisin for mange som hadde en prestasjonsbasert tro, sier Thomas Åleskjær.

LES OGSÅ: Millionunderskudd og færre folk i Hillsong

Nådens slagsider

Noen vil hevde at den grenseløse nåden kunne hatt godt av å bli holdt litt i tøylene. Hovedbudskapet var i tråd med klassisk luthersk rettferdiggjørelseslære, men nåden ble mer radikal i OKS, mener Åleskjær. De var for eksempel skeptiske til konseptet syndsbekjennelse og fryktet at det kunne gi næring til synden istedenfor frihet fra den.

– Folk ble heller oppfordret til å bekjenne det positive, at de var rettferdige i Kristus. Enkelte forkynnere dro det veldig langt, og syndsbekjennelsen ble snakket så mye ned at nærmest enhver form for selvinnsikt ble ansett som en trussel, sier Åleskjær.

En annen slagside ved nådeforkynnelsen var at enkelte kunne praktisere en normløshet der alt var greit fordi nåden fantes uansett.

– Har det vært typisk for OKS å gå fra det ene ytterpunktet til det andre?

– Jeg vil påstå at kirken aldri stod for den mest ekstreme trosforkynnelsen eller nådeforkynnelsen. Det levde kanskje mer i subkulturene i menigheten. Kirken har absolutt et ansvar for subkulturene sine, men spørsmålet er hvor sterke virkemidler man skal bruke for å stanse usunne ting. Pappa hadde stor takhøyde i møte med slikt, mens jeg kanskje er mer konfronterende, sier Thomas Åleskjær.

LES OGSÅ: Solgte lokaler til OKS for å forbli uavhengige

Samme fundament

På familiemøtet under sommerfestivalen er det god avstand mellom de møtebesøkende. Fra plattformen formidles et tydelig budskap om tro gjennom et dramastykke der to gjetere ber til Gud når sauen deres blir borte, og sauen kommer til rette igjen.

Det er kanskje mer lavmælt i dag, men i forkynnelsen går det likevel en rød tråd tilbake til OKS sin spede begynnelse på 80-tallet, mener Thomas Åleskjær.

– Jeg vil ikke forkaste noen av de tidligere epokene. Men balanse er et nøkkelord i all sunn forkynnelse. Mange av de som har gått ut av pinsekarismatiske sirkler har tilhørt de mest radikale kulturene og radikale lederne. Hvis det blir for mye av noe, kan det gjøre at folk må distansere seg, sier Åleskjær.

Under normale forhold ville bortimot halvparten av de deltakende barna under sommerfestivalen kommet fra familier som ikke er kirkeaktive, forteller Åleskjær. Med årene har de fått et godt omdømme i nærområdet i Lillestrøm.

– På 90-tallet hadde vi og mange andre kristne vår egen, lukkede greie som folk kunne bli vettskremte av. Terskelen for å komme på møtene er nok lavere enn før. Men vi er heller ikke tannløse. Hvis vi blir det, da blir det kjedelig, sier Terje og Rachel Uriansrud.

---

OKS (Oslo Kristne Senter)

• Pinsekarismatisk frimenighet grunnlagt av pastor Åge Åleskjær i 1985.
• Består av syv menigheter på ulike steder i Norge, med hovedbase på Kjeller utenfor Lillestrøm.
• I 2012 ble Thomas og Katrine Åleskjær menighetens hovedpastorer.
• I dag er visjonen «Å bygge en kirke som setter et synlig, tydelig og varig avtrykk i vår verden, som med de gode nyhetene i evangeliet bringer Jesus til mennesker og mennesker til Jesus.»
• Fra 30. juni til 5. juli har OKS arrangert sin årlige sommerfestival.
• Kilde: OKS.no

---