Rett ved et veikryss på Nesodden ligger Skoklefall kirke. En trekirke som eies av Den norske kirke, men annenhver søndag leies ut til Den katolske kirke.

På utsiden av de mørke, laftede veggene suser bilene forbi, men på innsiden har roen senket seg. Det er søndag ettermiddag, og om litt skal pater Andreas Rupp­recht ønske kirkegjengerne velkommen til messe.

Men det er ikke alle som har mulighet til å motta kommunionen i kirka.

På et sterilt, hvitt rom ligger Anne-Marie de Bruyn (85) i en sykeseng omkranset av familiebilder og englefigurer. Hun venter på at pater Andreas skal komme med et velsignet brød.

Siden mai har de Bruyn bodd på sykehjemmet, som ligger bare noen kilometer unna kirka hun vanligvis gikk i. Men etter hvert som helsa ble verre, ble de faste kirkebesøkene færre. Da hun ikke lenger kunne motta nattverden ved alteret, begynte heller pater Andreas å ta henne med på listen over sognebarn som skal ha sykekommunion.

Det vil si blant dem han jevnlig reiser ut til, hjemme eller på sykehus og sykehjem, for å holde nattverd.

Den norske kirke (Dnk) har en praksis – sognebud – som delvis overlapper den katolske, men trolig er sjeldnere og mindre systematisk i bruk. Her kommer en prest eller diakon, oftest til et dødsleie, for å be, holde nattverd og også ta imot skriftemål dersom den syke ønsker det.

I dag står det to navn på listen.

På få dager har formen til 85-åringen forverret seg. Men, sier en av døtrene hennes, moren har vært klar på at hun vil prøve å holde ut – til pateren kommer for å holde nattverd med henne.

Rigges til

Annenhver søndag reiser pater Andreas til Nesodden for å holde messe. I en koffert frakter han det nødvendige. Prestekjole, lesnings- og messebok, elementene til nattverdsmåltidet. Med seg har han også dagens tekst fra Johannesevangeliet, som er slående aktuell.

«Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er mitt kjøtt, som jeg gir til liv for verden.» (Joh 6, 51)

Fordi Den katolske kirke bare leier gudshuset i Skoklefall, er det en del ting som må på plass før en katolsk messe kan avholdes.

Trekassen med salmebøkene, som til vanlig ligger under den bakerste kirkebenken, blir skjøvet frem. Et bord båret inn fra våpenhuset blir kledd med en hvit duk. En provisorisk salmetavle er hengt opp på veggen med en tegnestift.

Før kirkedørene åpnes legger også presten oblatene på et eget fat, og fyller begeret med den blodrøde vinen.

Omtrent femten deltakere har tatt plass i det vesle kirkerommet når kirkeklokkene begynner å kime. Og da de stilner, skritter presten, iført en lang, hvit prestekjole, med en grønn messehagel over, raskt opp midtgangen.

Toner fra orgelet begynner å strømme fra galleriet.

Med sin tysk-norske aksent ønsker pater Andreas velkommen, og de fremmøtte setter seg på hver sin trestol trukket i brunt ullstoff.

Styrke og glede

Hadde det ikke vært for at de Bruyns helse er dårlig, hadde hun selv vært på messe i Skoklefall. I mange år sto hun også for kirkekaffen og disket opp med vafler. Hun var alltid i kirka når det var mulighet for det, forteller to av døtrene hennes.

– Da vi var barn, hadde vi besøk av pater Hölscher fra St. Hallvard-kirka hjem til oss cirka én gang i måneden, da det ikke var mulighet for noen katolsk messe på Nesodden, sier datteren Marianne de Bruyn.

– Troen ga henne styrke, stor trøst og glede, sier den andre datteren, Synnøve de Bruyn.

Troen ga henne styrke, stor trøst og glede

—  Synnøve de Bruyn om moren Anne-Marie

«Leve i all evighet»

«Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa: «Hvordan kan han gi oss sitt kjøtt å spise?» Jesus sa da til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kjøtt og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere.» (Joh 6, 52-53)

Etter en kort preken er det klart for nattverdsmåltidet, eukaristien. Pateren henter fatet med vinen og brødet og plasserer det på alteret. Han løfter fatet med brødet i været, deretter begeret med vinen.

Pater Andreas velsigner elementene før han bøyer hodet, mens deltakerne gjør det samme.

– Ritualet er så velkjent. Uansett om man snakker samme språk eller ikke, så vet man som katolikk hva man skal be når presten løfter fatet og begeret. De har gjort det hele livet sitt, forklarer pater Andreas.

Når nattverden er over, går messen mot slutten. For pater Andreas går turen snart videre til sykekommunion for de Bruyn og en annen katolikk i området.

Fortsatt en del av fellesskapet

Pateren legger det velsignede brødet tilbake i «reisetabernaklet», et lite skrin kalt pyxis, og pakker sekken med skrinet og dagens tekster.

Etter en timelang kirkekaffe installerer han sekken og kofferten i bagasjerommet på sin lille, grå Skoda. Mens popsanger strømmer fra radioen, kjører Andreas fra Skoklefall kirke til sykehjemmet der de Bruyn venter.

«Men den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt kjøtt er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser mitt kjøtt og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.» (Joh 6, 54-56)

– Hvorfor er det så viktig å fastholde det analoge ved kirka, å faktisk reise dit folk er?

– Fordi fellesskap er så viktig i Den katolske kirke. Når jeg kommer med kommunionen, så er de som ikke lenger kan komme til kirka, fortsatt en del av fellesskapet. Og har de gått i kirka før, så tar jeg vanligvis med en hilsen fra de andre, sier pater Andreas.

Han mener den digitale kontakten ikke kan erstatte de fysiske menneskemøtene, møter som står i fare for å forsvinne i den digitale verden vi lever i.

– Teknologien vi har i dag, gjør det enklere for oss å kommunisere med folk over hele verden, men det bør ikke erstatte de fysiske møtene. Vi mennesker trenger å utveksle og dele personlige ting, og da må man møtes, sier pater Andreas.

Ville holde ut

Pater Andreas vet hvor han skal gå etter å ha parkert bilen på parkeringsplassen utenfor sykehjemmet. Med bestemte, raske skritt finner han veien til inngangsdøra, og ringer på til de Bruyns avdeling.

De ansatte nikker til presten, og forteller at damen han er der for å treffe, befinner seg på rommet sitt.

I døra møter han to av de Bruyns døtre og ett av hennes barnebarn. Datteren Synnøve forteller at moren nå ligger på dødsleiet.

– Men hun har sagt at hun vil holde ut til pater Andreas skulle komme med kommunionen.

«Slik den levende Far har sendt meg og jeg lever ved ham, slik skal også den som spiser meg, leve ved meg.» (Joh 6, 57)

På nattbordet står en bukett blomster i vann, over senga henger en kalender. For hver dag som har gått, er et nytt kryss blitt satt. I hånda holder de Bruyn en bønnekrans.

Pater Andreas er ventet, forteller døtrene. De forlater rommet for at moren skal få tid alene med presten.

«Til lammets bord»

Pater Andreas legger sekken i lenestolen ved siden av sykesenga, og tar frem skrinet med det hellige brødet. Han har ikke lenger på seg den hvite prestekjolen, men en grønn stola henger over den grå, kortermede skjorten hans.

Rundt halsen henger et kors i tre.

«Se Guds lam …» messer pater Andreas. «Se ham som tar bort verdens synder. Salige er de som er kalt til Lammets bord.»

De Bruyn følger på med menighetens svar. «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Pater Andreas folder hendene. De Bruyn lukker øynene. Til slutt får hun nattverdsbrødet hun har ventet på.

Stillheten fyller rommet. De Bruyn tar imot oblaten, fører den til munnen og holder øynene lukket. Hun bruker god tid på å tygge den. Pateren står i stillhet ved siden av senga hennes, det eneste som høres er tikkingen fra sekundviseren på vegguret.

Omsider åpner hun øynene og strekker hånda langsomt mot presten, som tar imot den.

– Tusen takk, sier hun, nesten lydløst.

Et bedre sted

Øynene glir fredfullt igjen, hun legger hånda til brystet og ligger slik en stund.

– Kan jeg få litt vann, spør de Bruyn, og strekker seg mot nattbordet.

Pater Andreas gir henne koppen, og hun tar små slurker for å skylle ned nattverdsbrødet.

«Dette er det brød som er kommet ned fra himmelen» fortsetter pateren «ikke det som fedrene spiste, de som døde. Den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet.» (Joh 6, 58)

Så ber han en avslutningsbønn, før han lyser velsignelsen. Så er stunden over.

– Det kan ha vært siste gang hun fikk kommunionen, sier en av døtrene etterpå.

De vet ikke hvor lenge moren har igjen å leve, men vet at moren har en trygghet i troen.

– Mamma har alltid tenkt at hun kommer til et bedre sted, og hun har alltid søkt støtte hos Gud, sier Synnøve.

Døtrene er takknemlige for sykekommunionen. De har selv sett hvor viktig det har vært for moren å få kirka hjem til seg.

Denne reportasjen ble først publisert i magasinet STREK. Anne-Marie de Bruyn døde den 23. august 2024, fem dager etter sykekommunionen som omtales her. Via pater Andreas hadde hun, både i forkant og underveis, sagt seg fortrolig med at STREK var til stede for å skrive om saken. Hennes pårørende har i ettertid lest teksten, sett bildene, og sagt ja til at artikkelen publiseres. De er også informert om at saken kommer på trykk i Vårt Land 26. april 2025.

---

Varsom ferd med velsignede dråper

– Sykekommunion betyr kort sagt at de som ikke har mulighet til å komme til kirka, skal få motta kommunionen der de er, enten hjemme eller på sykehjem.

Slik forklarer Andreas Rupprecht denne spesielle formen for nattverd. Han er kapellan i St. Hallvard menighet i Oslo, hvor han blant annet har ansvar for sjelesorg på Holmlia og Nesodden. I tillegg jobber han som landsungdomsprest i Norges Unge Katolikker.

Under en katolsk messe er kommunionen, eller nattverden, det faste høydepunktet. Før menigheten får ta del i sakramentet, velsignes brødet og vinen av presten. Brødet som deles ut under sykekommunionen, blir også velsignet under messen.

At lekfolk bare mottar nattverdsbrødet, og ikke vinen, er en katolsk tradisjon med røtter i høymiddelalderen. For å forklare berettigelsen av praksisen tok kirken i bruk begrepet konkomitans (av latin, uatskillelig samvær), og tanken om at «hele Kristus, både hans legeme og blod», er nærværende i det forvandlede brødet.

I dag er det blitt vanligere i katolske kirker at lekfolk både mottar brødet og vinen. (Forklaring hentet fra Store norske leksikon, snl.no – på søkeordet konkomitans).

Respektfull behandling

Den katolske kirke lærer ellers at elementene i nattverden, vin og brød, faktisk forvandles til Jesu kropp og blod idet de velsignes.

Tanken er at brødet og vinens substans eller vesen forvandles til Jesu legemes og blods substans, selv om de ytre egenskapene som lukt, smak og utseende forblir uforandret.

Denne læren kalles transsubstansiasjon, og er grunnen til at brødet og vinen må behandles ærbødig, som Jesu kropp og blod.

Denne tilstanden vedvarer ifølge katolsk lære også etter messen. Martin Luther, på sin side, fremmet læren om konsubstansiasjon, som betyr at brødets og Kristi legemes substans sameksisterer.

De to forståelsene ligger nær hverandre, men bygger på to litt ulike begrepsapparater.

– Skal vinen transporteres i forbindelse med en sykekommunion for eksempel, så må man være ekstra forsiktig så det ikke søles med de velsignede dråpene, forklarer Rupprecht, og fortsetter:

– Det velsignede brødet som er til overs skal vanligvis oppbevares i tabernakelet i kirka.

Tabernakelet er et slags skap i kirkeveggen, alltid låsbart og rikt utsmykket. Her oppbevares det innviede brødet, som uttrykk for Guds fysiske nærvær i kirken.

I tillegg er det nødvendig å ha noen ekstra velsignede oblater liggende, i tilfelle presten må gi noen kommunion før neste messe skal avholdes.

For det er nemlig kun under messen at presten kan velsigne brødet.

Pater Rupprecht reiser for tiden rundt til fem sognebarn med sykekommunion. Under transporten ligger oblatene i et lite gullskrin kalt pyxis.

– Det er et slags «reisetabernakel», forklarer pateren, med henvisning til tabernakelet, den flyttbare telthelligdommen israelittene bar med seg underveis til Kanaan.

Om vinen også skal transporteres skjer det på små reiseflasker, ifølge pater Andreas.

– Det er også vanlig å benytte noen elementer av liturgien i messen når vi deler ut sykekommunion.

En skriftlesning hører med. Det gjør også Fader vår og de bønnene som leses i forbindelse med kommunionen, sier Rupprecht.