Onsdag sender biskop Olav Øygard sin oppsigelse til Kirkerådet. 17. august blir det avslutningsgudstjeneste for biskopen i Nord-Hålogaland, i Tromsø domkirke. Og 1. oktober blir han pensjonist.
– Jeg har passert ti år som biskop, og fyller 69 år nå til sommeren. Da syns jeg det passer å runde av. Det skyldes ingen spesiell ting, annet enn at det nå passet å slutte, sier den avtroppende biskopen i landets nordligste bispedømme til Vårt Land.
– Hvordan kjennes det å skulle sende inn oppsigelsen?
– Det kjennes veldig rart. Jeg er ikke tom for energi, men det blir godt å få større frihet enn jeg har når jeg er i fullt arbeid. Kona mi er hakket eldre og har vært pensjonist en stund, så det passer meg fint å bli pensjonist nå.
Den nye friheten vil han bruke til å være mer sammen med familie, og være ute på sykkel og ski. Det var egentlig organist han hadde tenkt å bli, før han havnet på «den andre siden». Nå håper han også å kunne bruke mer av tida si på musikk.
Jeg er ikke tom for energi, men det blir godt å få større frihet
— Olav Øygard
Et annerledes bispedømme
Øygard mener en viktig del av å være biskop i Nord-Hålogaland, er å kunne arbeide godt med de forskjellige språk og kulturene i bispedømmet.
– Hvis du spør hvilke spesielle krav som stilles til å være biskop i Nord-Hålogaland, så tror jeg det er en kompetanse i å møte det vi fint gjerne kaller for de «tre stammers møte». Altså å være biskop for de tre folka: kvener/norskfinner og samer og norske.
– Hvordan har du opplevd å stå i dette?
– Som veldig rikt og ganske krevende. Vi har flere kulturer som lever sammen, og det er en styrke for samfunnslivet og kirkelivet. Så kan det medføre at vi lett havner i konflikter. Det har vært en del krevende ting rundt det, og det kommer det til å fortsette å være. Men overskriften er at det er en stor verdi at vi har så mange kulturer og tradisjoner hos oss.

Ny vår for samisk kultur
I løpet av de ti årene Øygard har vært biskop, har det blitt innviet et samisk alter i Nidarosdomen. Sannhets- og forsoningskommisjonens kartlegging ledet til at Stortinget beklaget «de overgrep fornorskingspolitikken innebar for samer, kvener/norskfinner og skogfinner». Et stort antall bøker har formidlet hittil ukjente samiske fortellinger, Ella Marie Hætta Isaksen vant Stjernekamp, og motstand mot vindkraftutbygging har flere steder bidratt til å bringe samiske verdensanskuelser og kulturuttrykk fram i den offentlige samtalen.
– Det har vært veldig gledelig. Jeg kjenner godt til samisk kultur fra noen år i Kautokeino i oppveksten på 60-tallet, og senere både gjennom prestetjeneste og familietilknytning til Karasjok. Men nå har det blitt slik at samiske tradisjoner og språk popper opp over alt. Forskjellige steder i Norge ser vi folk i kofte og folk som tar samiskkurs. Og samisk er tatt inn i gudstjenestelivet rundt om i bispedømmet, ikke bare de stedene som tilhører samelovens språkforvaltningsregler.
Kvenene trenger å bli sett og hørt, og deres tradisjoner også må bli tatt inn i kirkelivet.
— Olav Øygard
– Hva har den samiske kulturen å bidra med inn i Den norske kirke? Er det noen spesielt verdifulle impulser du skulle ønske fikk større plass?
– Ja, mange. Spesielt forholdet til naturen. Vi ser en nærhet til og avhengighet av naturen, og dermed også en respekt for naturen som vi virkelig hadde trengt i vår vestlige overforbrukskultur. I dette ligger en viktig åndelig impuls, som vi trenger å ta inn over oss. Ikke bare som en fin teori, men som levd liv: At vi møter Gud i skaperverket, fordi det er han som har skapt det.
– Kvenene og kvensk kultur er det ikke like stor oppmerksomhet rundt. Hva opplever du at denne gruppa trenger fra Den norske kirke?
– De blir av og til kalt for det glemte folket, og med god grunn. Kvenene trenger å bli sett og hørt, og deres tradisjoner også må bli tatt inn i kirkelivet. Kirkerådet vedtok i desember å opprette et nasjonalt organ for kvensk kirkeliv, som kommer i 2026. Men arbeidet med å inkludere det kvenske, ligger bak arbeidet med å inkludere det samiske.

Læstadianere
Som biskop har Øygard stått i spenninger mellom Den norske kirkes og den læstadianske bevegelsen. Læstadianerne er medlemmer av Den norske kirke, og benytter seg av den for forvalting av sakramentene, men møtes ellers mest i egne forsamlingshus. I flere saker står de for en konservativ linje, blant annet er det stor motstand mot kvinners prestetjeneste.
– Det har jeg opplevd til dels veldig krevende. På mange måter står kristenlivet i vårt bispedømme på skuldrene til den læstadianske bevegelsen. Men i deler av bevegelsen er så voldsomt overbevist om at kvinners prestetjeneste er feil, mens vi som er ledere i Den norske kirke er veldig overbevist om at det er riktig at kvinner skal være prester. For meg er det viktig at kvinnelige prester skal oppleve at de har sin støtte i biskopen.
– Selv om de ikke har støtte i menighetsrådet?
– Ja.
– Hvorfor ikke heller lirke det til, og la menigheten få en prest de har lyst på?
– Vi har ikke lov til å tilsette ut fra kjønn, så det er veldig enkelt. Men hvis det er en begravelse hvor en kvinnelig prest selv kjenner at hun ikke har lyst til å forrette den, der de pårørende vil ha mannlig prest, så må vi jo rigge det til. Men det er ikke slik at man har rett til å velge hvem som skal forrette i begravelse. Vi kan lirke det til i enkeltsituasjoner, men ikke på generelt grunnlag. For da er det en konsekvent diskriminering.
– Opplever du at den linja du nå skisserer, det er slik du har gjort det?
– Ja, men jeg kan ikke håndtere alle enkeltsituasjoner. Og det er en del enkeltsituasjoner som jeg i ettertid har sett at ikke ble håndtert helt godt. Og det må jeg ta ansvar for.
På mange måter står kristenlivet i vårt bispedømme på skuldrene til den læstadianske bevegelsen
— Olav Øygard
– Tror du du din etterfølger og vedkommendes etterfølger må stå i denne skvisen, i like stor grad som du sjøl har gjort?
– Blant fotfolk i den læstadianske bevegelsen er det ganske mange som synes det er greit med kvinnelige prester. Men for ganske mange ledere er det en viktig sak som de er veldig konsekvente på. Det går an å håpe og be om at det må mildnes, men det tar lang tid.
– Som kirkens mann i nord står du i en problematisk historisk linje. Og i debatten om kvinnelige prester har noen læstadianske ledere plassert Den norske kirkes linje i sammenheng med fornorskingspolitikken. Hvordan har du opplevd den retorikken?
– Jeg syns det er litt vanskelig å håndtere det, rett og slett. For det er jo ikke sånn at å ta vare på samiske og kvenske tradisjoner betyr at man ikke kan tenke nytt om noe som helst. Så er det heller ikke til å komme forbi, at når for eksempel kvener skal lete etter sine kirkelige tradisjoner, så er det naturlig å gå til kirkelivet som var for lenge siden. Men det er ubehagelig om det å kjempe for kvinners rettigheter kategoriseres som fornorsking. Det er en måte å argumentere på som jeg ikke liker.
– Er det noe i den læstadianske bevegelsen du vil trekke fram som en berikelse for den norske kirken?
– Ja, det er massevis. Synet på synd og nåde, at vi trenger tilgivelse. De har en solid forsoningsforkynnelse, og har holdt i hevd skriftemålet på en fin og verdifull måte. Til forskjell fra mye av kristenlivet ellers i Norge.