– Dette skulle min frikirkemor ha sett.
Det var den første tanken som falt inn i Tore Thomassens hode da han ble valgt inn i Kirkerådet i april i fjor.
Han er nok mest kjent som musiker i og utenfor kirkerommet, vokste opp i Frikirken, men har vært en del av Den norske kirke (DNK) mesteparten av sitt voksne liv.
– Jeg tror vi kunne fått en artig samtale, sier han om sin avdøde mor.
– Ja, hva tror du hun hadde sagt?
– Hun var et lyttende, åndelig menneske, som gikk i bønn hver gang det kom noen utfordringer. Så hun hadde nok sagt at hun skulle be for meg.
Det neste han tenkte etter valgresultatet var klart, var:
– Det skal bli gøy å få spille med på laget! Det finnes masse utfordringer, og jeg har lyst til å styrke menighetsrådenes posisjon og jobbe for utviklingshemmedes plass i kirka. Slike ting som jeg føler jeg kan bidra på.
Jeg vil ha et enklere liv, og jeg tror kirka er tjent med det
— Tore Thomassen
Erfaring med styrer og stell
Når Vårt Land slår på tråden til Thomassen, som holder til på Birkeland i Agder, har han heldigvis fått ladet opp telefonen nok til å få inn samtalen. På grunn av at det tunge snøværet ødela en strømlinje, har han vært uten strøm mesteparten av det siste døgnet.
Det var dog ikke snø som forårsaket valgskredet under kirkevalget i 2023, da Tore Thomassen klatret seg opp fra sisteplass på nominasjonskomiteens liste i Agder og Telemark bispedømme, til å plutselig bli innvalgt som medlem i bispedømmerådet.
---
Tore Thomassen
- Mangeårig musiker, har gitt ut 20 album, det første i 1988, det foreløpig siste i 2024.
- Kanskje mest kjent for barnesangene sine, deriblant albumet Liten, men god som gull (1991).
- Er innvalgt i både Kirkerådet, Agder og Telemark bispedømmeråd og Birkenes menighetsråd.
- Har tidligere vært styreleder i Korsvei.
---
Han forteller at det hele kom i stand på et menighetsrådsmøte i Birkenes, hvor et av de andre medlemmene spurte om Thomassen kunne tenke seg å bli nominert.
– Den tanken var helt ny, men ganske fin. For hvorfor ikke? Jeg har så mye å takke kirka for, så jeg kan gjerne være med hvis det kan bidra litt, sier han og legger til:
– Og jeg hadde sittet litt i styrer og stell før, så jeg kan å lese sakspapirer uten å bli deprimert.
«Åndelig fattigdom» i kirka
Tidligere samme år hadde Thomassen gitt ut sitt nittende album. På det finnes blueslåta «Åndelig fattigdom» (se tekstutdrag) som tar for seg det meste Thomassen synes Den norske kirke kunne ha gjort bedre.
---
vi har en tjenesteytingskirke,
det er det vi har
vi gjennomfører og leverer,
våre måltall gir oss svar
---
– Hva visste du egentlig om kirkedemokratiet før du ble en del av det?
– Jeg har fulgt med oppigjennom. Mye av arbeidet mitt som musikant har vært i kirka, og jeg har sett hvordan bevilgninger styrer mye av arbeidet.
---
det er en åndelig fattigdom
i kirka vår nå
masse slitne byråkrater som holder på
---
Inspirasjonen bak «Åndelig fattigdom» var nettopp dette: At mye i DNK handler om diskusjonssaker, økonomi og saksutredninger, som Thomassen mener binder opp mye energi.
– Jeg vil ha et enklere liv, og jeg tror kirka er tjent med det.
– Har du møtt noen av disse slitne byråkratene som holder på? Og er det slik du fortsatt vil beskrive dem?
– Heller slitne byråkrater som gjør så godt de kan.
Selv om det ikke er synlig gjennom telefonen, er det lett å se for seg at trubaduren trekker på smilebåndet. Han vedgår at han nok har «snakket litt for foraktelig om byråkratene».
Thomassen forteller at han er mektig imponert over kompetansen til de administrativt kirkeansatte han møter gjennom vervene sine. Om det er på bispedømmekontoret eller i Kirkerådets mange fagavdelinger. Det er det han forteller at har overrasket ham mest: Hvor profesjonell kirka er som samfunnsaktør. Og hvor veldrevet byråkratiet er. Det er han stolt av, samtidig som han mener profesjonaliteten også kan bikke over.
– Jeg sa jo da jeg ble valgt inn at jeg ville jobbe for å redusere byråkratiet, sier han og humrer litt.
Grunnen til at han selv stopper opp ved den kommentaren, er at nettopp det «valgløftet» har vist seg å bli innfridd så til de grader. Og det er sannsynligvis ikke Thomassen som skal krediteres for at Kirkerådet nå har vedtatt en kraftig nedbemanning i administrasjonen. Og selv om han har tro på at det er en riktig økonomisk og strukturell prioritering, synes han det er svært trist med alle de kompetente menneskene som vil miste jobbene sine.
– Jeg har veldig stor respekt for kirkerådsdirektør Ole Edvard Wold-Reitan. Han har vært tre måneder i jobben og måtte plutselig spare inn 65 millioner kroner. Han har ikke trampet inn, men vært lyttende og tydelig. Han står på bønnelista mi.
I tillegg til de vanskelige sakene Kirkerådet hanskes med, har Thomassen også fått være med på å velge sin første biskop. Det synes han var «utrolig herlig».
– Jeg tenkte helt fra begynnelsen på hvem som kan slå litt sprekker i Oslo-kulturen. Der mener jeg Sunniva (Gylver) står for en annerledeshet som er helt nødvendig.
Savner flere gudsord sentralt
---
du hører knapt et gudsord når
det er møter sentralt
å be sammen er for sært og for banalt
---
– Har du hørt noen gudsord på møter sentralt?
– Det synes jeg det er alt for lite av. Vi har en andakt og en sang, kanskje.
Nå tar vi fem minutter og ber sammen
— Harald Hegstad, i et tenkt scenario
Thomassen forteller at han har fått innført fast allsang på møtene i Agder og Telemark bispedømmeråd siden han begynte der. Det er han godt fornøyd med.
– Jeg synes vi godt kan ha en bedre balanse mellom saker og trospraksis. Vi er jo på et sted hvor vi har en åpen himmel over oss, men kikker veldig mye ned når vi har vanskelige saker.
Thomassen visualiserer et scenario hvor kirkerådsleder Harald Hegstad, som han for øvrig kaller «en utmerket mann», bryter av rådet midt i en vanskelig diskusjon og sier:
– Nå tar vi fem minutter og ber sammen.
– Hvordan tror du det ville ha blitt tatt imot?
– Med overraskelse. Men hvis Harald Hegstad hadde sagt det, hadde det kanskje blitt noe av.
En plass ved nådens store bord
Når telefonpraten nærmer seg slutten spør Vårt Land om Thomassen kan tenke seg å legge til noe, hvorpå han svarer:
– Jeg drømmer om et sted som gjør oss hele, der Gud er alles far og kirka vår mor.
Det tar et par sekunder før journalisten skjønner at musikanten siterer refrenget i «Åndelig fattigdom».
Thomassen konkluderer intervjuet med siste del av refrenget:
– Og vi er alle barn og kan dele en plass ved nådens store bord.
