Etter at Heidi Frich Andersen gikk av med pensjon i sommer, har hun ikke bare trådt ut av Den norske kirke som prest, men også som medlem.
Som om ikke det var nok: Siden forrige uke har 65-åringen kunnet kalle seg katolikk.
Opptagelsen i Den katolske kirke skjedde under en messe i St. Olav domkirke i Trondheim.
For en lutheraner innebærer katolsk lære elementer som kan virke fremmed. For eksempel kan troende be helgener om forbønn. Og presterollen? Vel, den er kun for menn.
– Som kvinne kunne jeg kanskje reagert på at kvinner ikke kan være prest, forteller hun på telefon to dager før messen.
I stedet velger hun å se pragmatisk på det:
– For meg er ikke dette vanskelig å respektere. Det handler om to forskjellige kirkesamfunn med to ulike syn på embetsteologi.
Andersen mener derfor at hun har vært rett kalt som prest, men i Den norske kirke.
Da er det heller andre sider ved katolisismen hun synes er utfordrende. Det skal vi komme tilbake til.
Valgte bort katolisismen på 80-tallet
Paradoksalt nok var det nettopp Den katolske kirkes syn på kvinnelige prester som gjorde at Andersen på 80-tallet valgte bort medlemskap i verdens største kirkesamfunn.
Hun var den gang tidlig i 20-årene og vurderte sterkt å bli katolikk. Som liten ble hun døpt i Den norske kirke, men fikk tidlig inngående kjennskap til Den katolske kirkes lære. Foreldrene hennes valgte nemlig å sende henne på katolske St. Sunniva skole i Oslo i barne- og ungdomsårene. Etter hvert merket hun at læren deres vekket resonans i henne og meldte seg på et konvertittkurs.
Men hun var også i gang med teologistudiet ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo.
– Fordi det var usikkerhet rundt mine yrkesmuligheter i Den katolske kirke, trakk jeg meg fra en videre prosess i konverteringen, forteller hun.
Dermed ble hun ordinert prest i Den norske kirke.
– Prestekallet er svekket
Siden slutten av 80-tallet har Andersen blant annet vært prostiprest i Oslo og vikarprest og kateket i Meløy i Nordland. I samme fylke har hun også vært sokneprest i Steigen og Tysfjord – og de siste fem årene på Sømna.
Yrkeslivet ser hun tilbake på med glede.
– Som prest har jeg mange gode år å se tilbake på. Jeg har hatt mange fine opplevelser og møtt mange gode folk, forteller hun.
Men de siste årene synes hun kirken har utviklet seg i en retning som gjør at hun ikke lengre kjenner seg hjemme i den.
For Andersen har dråpene vært mange.
Kanskje startet uroen i henne da prestene fikk regulert arbeidstid. Det innebar blant annet å registrere timer for å få hjelp til å skille mellom fritid og jobb.
Men slik Andersen ser det er presterollen noe mer enn en ordinær jobb. Det er en livsstil.
«Jeg er prest hele tiden etter mitt ordinasjonsløfte, ikke bare mellom klokka 09.01 og 15.59. Jeg kan ikke sitte med stoppeklokka og regne på timer og minutter hvor jeg ber, leser, forbereder prekener eller bedriver administrasjon», skrev hun i et innlegg i Vårt Land i 2021.
– Jeg synes at prestekallet har blitt svekket som følge av dette, sier hun.
Mener kirken er blitt et kulturhus
En annen dråpe er bruken av kirkene.
– For meg er kirkerommet hellig. Men mange ganger fylles kirkerommet med svære basser, synthesizere, høyttalere. Det skal være konserter og foredrag som ikke har noe med kristendom å gjøre. Kirken er mange steder i dette landet, vil jeg påstå, blitt et kulturhus. Du har ikke følelsen av at du kommer til et hellig rom lengre.
Kontrasten er stor til det som møtte henne da hun sammen med familien oppsøkte en katolsk kirke på Kypros i høst.
– Det gledet meg å se hele familier som bøyde seg for de hellige bildene. Barna tegnet seg med korstegnet og viste respekt for rommet.
Det som imidlertid til slutt har fått det berømte begeret til å renne over, er den siste tids debatt om kjønn og seksualitet.
– Jeg mener kirken ikke lengre har noen ekteskapsteologi. De har heller ingen kjønnsteologi. Man tør ikke si offentlig i Den norske kirke i dag at mennesket er skapt i Guds bilde til mann og kvinne, fordi man er redd for å tråkke noen på tærne. For meg er det blitt mange slike eksempler på relativismer. Jeg er ikke mot homofile, men læren har blitt utydelig, sier hun.
Det gledet meg å se at hele familier som bøyde seg for de hellige bildene. Barna tegnet seg med korstegnet og viste respekt for rommet
— Heidi Frich Andersen
Det er særlig noen nyere dogmer som jeg ikke er like komfortabel med
— Heidi Frich Andersen
– En lære som står fast
Da Andersen innså at hun ikke lengre kunne bli værende i kirken, var valget av nytt kirkesamfunn enkelt:
– Jeg opplever at Den katolske kirke har en lære som står fast. Å gå inn i kirken er som å tre inn i en stor katedral. Det er et stort rom hvor du har hele kirkehistorien med alle helgene, martyrene, kirkefedrene, pilegrims- og klostertradisjonen. Dette rike tradisjons- og persongalleriet gjør at du har følelsen av å være med på noe stort og vakkert.
Hun har også alltid vært interessert i kirkehistorie, spesielt nordisk middelalder, og har nylig har kommet ut med boka Men utenfor er hundene, en roman om Olav den helliges drapsmann, Tore Hund.
Da Andersen forrige uke ble tatt opp som katolikk, måtte hun erklære foran biskop, faddere og menighet:
«Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den katolske kirke tror, lærer og forkynner.»
– Er det noe ved den katolske lære du synes er vanskelig å tro på?
– Det er særlig noen nyere dogmer som jeg ikke er like komfortabel med, som pavens ufeilbarlighet i enkelte læreavgjørelser. Det er også noen nyere Maria-dogmer som er vanskelig for meg, sier hun, og legger til:
– Men jeg har en tillit til at jeg kan forstå og tro mer etter hvert.
– Skal æres, ikke tilbes
– At helgener kan gå i forbønn for levende, er en lære man ikke finner i Den norske kirke. Hvordan forholder du deg til det?
– Det har vært fremmed for meg tidligere, men jeg har etter hvert innsett at det egentlig er det samme som når du samtaler med for eksempel dine avdøde foreldre eller besteforeldre. «Kan ikke du ha et øye med meg nå?». Det blir litt på samme måte med helgener. Det er noen som er kommet fram til Gud i himmelen. Noen du får lyst til å samtale med, og som jeg tenker kan hjelpe og styre en på den pilegrimsveien kristenlivet er. Det er ikke mer mystisk enn det.
– Hvorfor tror du denne tanken er så fremmed blant lutheranere?
– Fordi den har fått stempel som avgudsdyrkelse. Det er klart at i enkelte ortodokse og katolske miljøer, så har det nok vært slik også. Helgener har fått for stor plass og kommet i veien for Gud. Men dette har Den katolske kirke advart mot. De sier at helgener skal æres, men ikke tilbes.
– Så for deg er det nå ikke unaturlig å be for eksempel jomfru Maria om forbønn?
– På veggen hjemme har jeg både et bilde av Maria, av treenigheten, et ikon av Kristus, ja, til og med et bilde av hellige Olav – og jeg har snakket med dem alle sammen. Men mest av alt med Kristus.