– Ja, det var overraskende! sier Jørn Øyrehagen Sunde.
Rettshistorikeren er én av tre nominerte til årets Petter Dass-pris.
– Jeg har aldri hatt dét i tankene når jeg har formidlet dette året. Poenget mitt har hele tida vært å vise fram det jeg mener er vitenskapelig forsvarlig, sier Sunde.
Petter Dass-prisen går til en «som i god Petter Dass-tradisjon har satt Gud og kristen tro på den offentlige dagsorden på en engasjerende måte». Sunde er nominert for sin historiske formidling i forbindelse med tusenårsjubileet for innføringa av kristenretten og 750-årsjubileet for Magnus Lagabøtes landslov.
– Kristenretten forandret vårt felles verdisyn, og med landsloven ble det verdisynet hele samfunnets grunnstruktur. Det har vært mitt prosjekt å formidle, men da jeg fikk nominasjonen tenkte jeg at den beskrivelsen stemte jo! Jeg har ikke misjonert, men jeg har vært tro mot det jeg finner i kildene.
---
Petter Dass-prisen
- Årets nominerte er Elisabeth Thorsen, Jørn Øyrehagen Sunde og Grill en kristen.
- Prisen deles ut hvert år av Vårt Land.
- Prisen går til den eller de «som i god Petter Dass-tradisjon har satt Gud og kristen tro på den offentlige dagsorden på en engasjerende måte».
- Den første prisen ble delt ut i 1995 og gikk til Egil Svartdahl.
- Fjorårets vinner var Kristin Gunleiksrud Raaum.
- Årets utdeling finner sted i Oslo Domkirke torsdag 28.november.
---
Har holdt 148 foredrag
Så langt i år har Sunde, som til daglig er professor ved institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, holdt 148 foredrag rundt om i landet. Til sammen har han snakket foran 14.000 mennesker. Og det er ikke medregnet dem som har sett ham på TV eller hørt ham på podkast og radio.
Det har vært både utrolig slitsomt og utrolig morsomt, skal vi tro foredragsholderen selv.
Jeg har ikke misjonert, men jeg har vært tro mot det jeg finner i kildene
— Jørn Øyrehagen Sunde
– Når du leser nettaviser og ser på TV, er det fort å miste tro på mennesker og demokratiet. Men når jeg har reist rundt og truffet så mange engasjerte mennesker som er så opptatt av historie og samtid, og som har så mange refleksjoner, blir jeg veldig positiv igjen.
I høst har han også vært skribent i essayserien «Uro» i Vårt Land.
– Det jeg har formidlet, og som kristenjussen handler om, er at individet fikk en unik verdi juridisk sett. Landsloven har et positivt menneskesyn, og forteller at mennesker kan inkluderes i samfunnsprosesser, for hvert individ har noe positivt å bidra med, sier han og fortsetter:
– Og det har jeg fått bekreftet! De individene jeg har møtt har masse positivt å bidra med.
Kirkas overraskende rolle
På spørsmål om hva som overrasker dem som hører foredragene hans, trekker Sunde fram to ting: Hvor avhengig utviklinga i Norge har vært av ytre impulser, og hvor sentral kirka har vært i det hele.
– I middelalderen tenkte vi ikke på Roma som særlig langt vekk. Når paven kom med bestemmelser om sildefiske, var det helt naturlig. Og med kirka fikk vi både ideologien og de administrative instrumentene som trengtes for å bygge en stat.
Ifølge Sunde er en svært viktig forskjell mellom vår tid og middelalderen at vi nå lever i en sekulær verden.
– Det betyr at du og jeg kan tenke tanken om at Gud ikke finnes. I middelalderen ble ikke den tanken tenkt.
Oppfatninga har gått fra at kirka hadde rett i alt, til at de hadde feil i alt
Han utdyper det slik:
– Guds tilstedeværelse ble opplevd på en annen måte, den var så gjennomgående at vi ikke har fantasi til å forestille oss det. Hvis vi hadde spurt en person på den tida: «Hva i ditt liv er religiøst?» ville det vært et uforståelig spørsmål, for svaret er: alt.
Flere nyanser i bildet
I tillegg til at Sunde er opprømt over å møte så mange nysgjerrige og reflekterte mennesker rundt om i landet, svarer han bekreftende på at det fremdeles finnes kunnskapshull.
– For det første er det mye forskning som gjenstår. Derfor håper jeg disse jubileene er en begynnelse, mer enn en slutt.
Ellers mener at han det er mange nyanser som uteblir i det som sies om kirkas rolle i «en del stygge politiske hendelser», som Sunde kaller dem.
– Kirka har lånt ut sin autoritet til både fornorskingspolitikken, diskriminering av kvinner som fikk barn utenfor ekteskapet og heksebrenningene. Her har de i stor grad tatt oppgjør med seg selv, og det er nok på sin plass, men jeg savner det nyanserte bildet.
Han trekker fram at kirka aldri har vært en enhetlig størrelse, og at det alltid har fantes krefter innad som har stått på den andre sida. Som har slåss mot for eksempel heksebrenning og fornorsking.
– Oppfatninga har gått fra at kirka hadde rett i alt, til at de hadde feil i alt, sier han.
Når alt kommer til alt, er Sundes egen at sannheten ligger et sted i midten.
