---
Kandidatene til Oslo-biskop
- Når ny biskop i Oslo skal velges, står det nå mellom tre kandidater: Sturla Stålsett, Sunniva Gylver og Ingeborg Sommer.
- I tiden fremover vil Vårt Land publisere intervju med hver enkelt av dem.
- Vi har stilt dem spørsmål om deres engasjement for kirken, om utfordringer i kirken og om aktuelle stridsspørsmål.
---
Like før avreise til helgetur til Tromsø, med TenSing-venninner fra ungdommen, fikk Ingeborg Sommer en e-post.
«Nå åpner jeg den», sa hun til venninnen ved siden av seg, like før flyet skulle lette nordover. I den sto det at hun er en av tre kandidater til å kunne bli biskop i Oslo.
– Venninna mi jublet, sier Sommer lattermildt.
– Og det er jo ikke til å legge skjul på at jeg også er glad. Det er spennende å være i en slik prosess og sitte å vente på resultatet.
Det er omtrent et halvt år siden kandidatene fikk spørsmål om de ville stille seg til disposisjon.
– Jeg er motivert. Jeg har tenkt meg grundig om og tenker at jeg kan gjøre en god jobb. Det er en rolle som jeg ... jeg vil ikke si «er villig til å ta», for så fromt er det ikke. Jeg vil heller si at det er en viktig jobb for kirken, som jeg tror jeg har noe å bidra med i, og som jeg tenker er veldig spennende.
Sommer, som til vanlig er prost i Bærum, forteller at det er med både glede og alvor hun ser på muligheten for å bli biskop i Oslo.
– Det blir hardt arbeid, men jeg er takknemlig for tilliten fra dem som har stemt meg fram.
Hennes fremste engasjement
– Hva er den viktigste motivasjonen for ditt engasjement i kirken?
– Jeg er veldig glad i folkekirken, og er opptatt av kirkens plass i menneskers liv – og som en del av samfunnet.
– Hvilke egenskaper har du selv satt størst pris på hos dem som har vært dine ledere i kirken oppigjennom?
– Gode teologer har jeg alltid satt pris på. Mine ledere har vært engasjerte i teologien, i kirka og i meg. De har vært opptatt av at jeg skal kunne fylle min rolle på en god måte. En blanding av både tillit og tydelighet har vært viktig.
– Hvilke egenskaper tror du selv at du har for å kunne være biskop og leder?
– Jeg er opptatt av å legge godt til rette for medarbeidere rundt meg, slik at vi blir et bra team. Og jeg er opptatt av lokalmenigheten, at kirken skal blomstre der ute.
Sommer ønsker å være en biskop med et nedenifra-perspektiv, forteller hun.
– Jeg er redd for en kirke der det blir ‘vi som er kirke for de andre’. Jeg vil jobbe for at det skal være lett å kjenne at man kan høre til i kirken. Det viktigste stedet det skjer, er ute i lokalmenighetene.
– Samtidig vil jeg være en stolt representant for kirken ute i samfunnet. Men øverst på min liste står det å få kirken til å blomstre lokalt.
– Målbærer noe sant
– Når folk spør deg «hvorfor tror du på Gud?», hva svarer du da?
– Troen skaper en sammenheng mellom mitt liv og noe som er større enn meg. Den gir både mot og hvile, og hjelper meg å se alle mennesker, uavhengig av hvem de er og hva de får til.
Hvis livet bare skal handle om det vi klarer å utrette på egenhånd, det vi skaper for oss selv, blir det strevsomt, mener Sommer.
– Jeg tror det gjør noe med hvordan vi ser på hverandre, og hvordan vi måler hverandres liv. Og jeg er glad jeg ikke trenger å tenke sånn.
– Dessuten tenker jeg at kirkens tro og tradisjon målbærer noe som er sant, og som jeg kjenner at det er godt å hvile i. Det gir meg trygghet, mål og mening.
– Det er ikke bare noe religionspsykologisk, men jeg tror jo virkelig at Gud har åpenbart seg i Jesus Kristus, at Guds ånd er nær overalt i verden og tilgjengelig for oss alle.
Vårt Land har tidligere intervjuet Ingeborg Sommer i spalten Min tro. Les intervjuet her.
Mener tallene ikke sier alt
Tallet på folk som møter til gudstjeneste er lavere nå enn før pandemien, også i Oslo.
– Hva kan kirken gjøre for å få folk på gudstjeneste?
Sommer svarer med å kalle gudstjenesten et nav i kirkens liv, og mener den er viktig i seg selv, uansett om det er få eller mange som møter opp.
– Det som skjer der, er med på å konstituere hva vi er som kirke. Der forkynnes ordet, der forvaltes sakramentene og den er for alle. Så jeg håper vi kan være stolte på vegne av det gudstjenestefeirende fellesskapet, og ikke alltid fortape oss helt i tallene.
Likevel: Tallene er ikke irrelevante, påpeker Sommer. Kirken bør jo ønske at så mange som mulig skal få oppleve dette fellesskapet.
– Jeg håper at folk mellom null og hundre år kan tenke at kirken er et sted der det skapes sammenheng og mening i eget liv.
– Og tallene er selvfølgelig en indikasjon på om det som skjer i kirken skaper mening. Hvis folk opplever at det ikke gjør det, så må vi jo tenke at vi kanskje skal gjøre noe annerledes.
Bispekandidaten forklarer at visjonen hennes er en sterkere folkekirke, også om 50 år. Hun håper den kan være enda viktigere for mennesker og samfunnet for de neste generasjonene.
– Kirken er 2000 år gammel, og budskapet er like sterkt dag i som den gang, og like viktig i folks liv. Vi må være tydelig alternativ til den sekulære verden. Dette vil være svært viktig for meg som biskop i Oslo.
En gudstjeneste er noe annet enn et show, som vår underholdningskultur kanskje forventer, slik Sommer ser det. Å svare på hva gudstjenesten da er, og skal være, tror hun er en krevende jobb å formidle.
– Det å gi rom for det åndelige, for stillhet, for alle de tingene gudstjeneste samler oss til ... Det er litt sært. Men jeg tror det er viktig, og en mangelvare. I gudstjenesten ligger en mulighet til å skape en himmel over livet og hverdagen.
Rom for det komplekse
– I et opprop nylig, som også du signerte, ble det pekt på at teologisk konservative organisasjoner er gode på å få unge og unge voksne med. Hvilke grep tenker du at DNK skal gjøre for å bli mer attraktive for unge?
– Det er noe med det der salgsspråket som er lett å havne inn i. Jeg tenker at vi ikke bare skal gjøre noe for å være attraktive. Vi må finne ut hva det er å være kirke på en sann og god måte, med rom for det komplekse ved å være menneske i verden, sammen med hverandre.
Med et raskt sekularisert samfunn har det kommet et skarpt individfokus og et svakt fellesskapsfokus, mener Sommer. Det gir en type ensomhet, også rundt vår åndelighet.
– Og jeg tror unge voksne i dag trenger hjelp til å fortolke liv og tro, og det å få høre til i noe som er større enn seg selv.
– Men hvordan skal dette fremstå relevant for dem, og komme på radaren?
– Vi må være tydelige på hva det er kirken har som ikke andre har, og hva Den norske kirke er.
– Det er nok lettere å være konservativ og firkantet og si at «her hos oss så er det tydelige rammer. Dette er lov, og dette er ikke lov». For mange kan det kjennes trygt i en verden der alt er i fri flyt. Samtidig gjør det noe med teologien som jeg tenker ikke er så bra.
Sommer opplever at konkrete etiske problemstillinger får for mye oppmerksomhet i mange deler av kirken. På den ene siden mener hun at etikken er viktig for menneskelivet og verden, og at kirken skal løfte frem ansvaret ved å være menneske. På den andre siden understreker hun at det å tro ikke skal være det samme som å ha rette meninger.
– Kirkens viktigste oppgave er forkynnelsen av evangeliet, og troen på kjærligheten som er sterkere enn døden.
Derfor må kirken tåle uenighet, mener Sommer.
– Vi skal løfte opp kampen for rettferdighet og likeverd. Men troen og kirken rommer et vell av ulikhet.
Erklæring: – Sporer av
– Apropos etikk. Nylig publiserte en rekke kristne organisasjoner og kirker en felleskristen erklæring, som blant annet slår fast at det kun finnes to kjønn. Hva tenker du om den – og det?
– Helt enkelt kan jeg si at sånne erklæringer sporer jo helt av fra kirkens sentrale budskap. Uavhengig av hva man mener og ikke mener, så er det jo et forferdelig utgangspunkt for å løfte frem evangeliet i verden. Slutt med sånne erklæringer, sier Sommer.
– Det erklæringen slår fast, at det kun finnes to kjønn, hva tenker du om vesentligheten i det budskapet?
– Hva skal vi med et sånt medisinsk standpunkt fra kirkens side? Det forstår jeg bare ikke. Kirkens oppdrag er å møte det enkelte mennesket, med alt det mennesket er. Og så er livet så utrolig merkelig og mangfoldig, og i dette må vi kunne komme til kirken med alt av stort og smått, og høre til.
Kirken bør heller uttale seg om at den skal være en god samtalepartner for mennesker, og løfte fram sjelesorgen.
– Så får noen andre være gode på medisin.
– Og så bærer jo dette med seg et spørsmål om hvordan du forholder deg til andre i DNK som støtter det som står i erklæringen, og som mener at disse spørsmålene er relevante og viktige?
– Vi må ha gode samtaler med hverandre. Det er mange spørsmål både innenfor livet, men også innenfor teologien, som ikke har enkle ja-nei-svar. Som biskop må jeg være en lyttende samtalepartner.
– Som leder må jeg samtidig være opptatt av at alle våre kirker og fellesskap skal være trygge rom for mennesker. Så jeg vil reagere hvis vi har medarbeidere i kirken som lukker døren for andre mennesker og gjør dem til en sak. Men det betyr ikke at vi alltid skal se alt helt likt.
