– Da jeg var ungdomsleder for konfirmanter, begynte de å lese engelsk «ai» der det sto om «i» og «eder». De skjønte jo ikke bæret.
Slik beskriver pensjonert prest Hans Kristian Solbu (72) øyeblikket da han skjønte at det var behov for en ny bibeloversettelse. Bibelselskapets 1930-utgave var rett og slett ikke forståelig for konfirmantene han hadde på konfirmantleir på 70-tallet.
– Det er nødvendig å revidere, både fordi språket vårt og oppfatninga av bibelspråket forandrer seg, sier han.
Det er «bibeloversettelse» som er temaet for årets Jervell-og alumniseminar ved Det teologiske fakultet (TF), og som er årsaken til at Solbu har tatt toget fra Trondheim for anledningen. Anne Grete Rørvik (70) har kommet med tog fra Drammen for å delta på samme seminar.
De to har satt seg inn på Teologisk bibliotek og er nærmest tilbake til sin gamle studiehverdag, til tross for at bygget de sitter i ble tatt i bruk etter de var ferdig utdannet. De var TF-studenter samtidig og jobber fremdeles som prester. Solbu er vikarprest og Rørvik er metodistprest i Drammen.
Siden 1930-utgaven, som var den første både Solbu og Rørvik ble kjent med, har Bibelselskapet kommet med tre nye bokmålsoversettelser: I 1978, 2011 og 2024.
Den siste i rekka av bibeloversettelser, som fremdeles er rykende fersk, har allerede vært gjenstand for flere debatter. Blant annet bruken av ordet «slave», som har erstattet ordet «tjener». Mens Solbu innrømmer at han ikke hadde fått med seg at det skulle komme en ny oversettelse, var Rørvik fullt klar over akkurat det.
– Jeg fikk så absolutt med meg at den kom, og jeg dro ut og kjøpte x antall bibler. Da følte jeg meg litt snytt med tanke på hvor liten forskjell det var, sier Rørvik, og lurer på om det kun var økonomiske motivasjoner som sto bak nyutgivelsen.
Endringer i Fadervår
– For min del synes jeg det er ålreit at det kommer nye oversettelser, fordi det utfordrer meg stadig på hvordan jeg skal jobbe med teksten, og gjør at jeg kanskje må finne fram igjen det greske. Men det er de delene av tekstene som skal inn i liturgien som er utfordringa. Og den største er jo Fadervår, sier Solbu.
Med oversettelsen i 2011 begynte ikke lenger den mest kjente bønnen i Bibelen med «Fader vår», men med «Vår far». Selv om det allerede har gått 13 år siden da, forteller Solbu at han overfor gravferdsbyråer nærmest insisterer på at den nye bønneteksten må være med i begravelsesprogrammet de gangene han foretter gravferder.
– For du kan ikke regne med at folk kan den nye versjonen.
Også i nattverdsliturgien ble det gjort endringer i forbindelse med 2011-oversettelsen.
– Jeg husker det var veldig sterke reaksjoner da vi skulle si «Kristi kropp» i stedet for «legeme», sier Solbu og fortsetter:
– Folk syntes rett og slett det var ekkelt.
«Den beste» oversettelsen
Rørvik forteller at da hun selv skulle begynne på teologistudiene, kjøpte hun 1930-utgaven fordi hun syntes den var mer «ord-for-ord»-oversatt og dermed nyttigere i arbeidet med grunntekstene.
– Da sa den gamle mannen i bokhandelen: «Ja, ikke sant det er den beste».
Solbu og Rørvik ler litt når hun forteller anekdoten, for som teologer som har studert grunnteksten på gresk og hebraisk er tanken om at én oversettelse er overlegen de andre en fjern tanke. Og når de får spørsmål om de har en favorittoversettelse, er det slett ikke lett å svare på.
Solbu svarer nei, og sier han synes det er fint å ha flere å se i. Han legger til:
– Og poenget med prekenen er jo at det ikke er nok med teksten.
Rørvik svarer boka Jesus, som er Jacob Jervells egen oversettelse av evangeliene. Det er samme Jervell som seminaret de i dag deltar på er kalt opp etter.
Engelskens inntog
For anledningen har Hans Kristian Solbu tatt med seg greskutgaven av Det nye testamente som hans morfar brukte under teologistudiene. Sidene er tettskrevet med morfarens egne notater, og nå har Solbu tenkt å gi den til TF.
– Har dere gjort dere opp noen tanker om hvor ofte dere synes det er behov for å revidere hele Bibelen?
– Det er et godt spørsmål. Jeg synes for eksempel ikke det var behov for denne siste, sier Rørvik.
– Jeg tror nok at det må skje oftere og oftere, sier Solbu og mener de engelske ordenes inntog i det norske språket viser i hvor stor fart språket utvikler seg.
