Det er spesielt én gang han husker godt.
Han var sju eller åtte år. Som vanlig stod gjengen med litt større barn og venta på ham utenfor skolegården, da skolen var slutt. De tok ham med til et skogholt i nærheten. To av dem holdt ham fast inntil et tre. En tredje skjøt på ham med sprettert, igjen og igjen.
Han husker ikke hvor lenge det varte. Men han husker at han var livredd, og frøs helt til. Så husker han at det verste ikke var at det gjorde vondt, men at han var maktesløs og ikke ante hva de kunne finne på.
Og så er det alle de andre episodene. De han ikke husker hver for seg, men som sklir over i hverandre. Som ofte begynte med at en gjeng, som var litt større enn ham, ventet på ham etter skolen.
Carl Petter Opsahl vokste opp i rikmannsstrøket Bygdøy. Men foreldrene hans var lærere, og hadde ikke så mye penger. Carl Petter hadde ikke de riktige klærne, så mora hans forsøkte å dekke over dette med å sy på dem nye merkelapper. Så ble han mobbet for det også.
En gang fortalte han om det som skjedde til rektor. Han minnes at tilbakemeldingen han fikk, var at han måtte være forsiktig så han ikke ble sett som en sladrehank.
– Det er ikke sikkert jeg ble mobba hele tida. Men det var såpass mye at det stort sett er det jeg husker fra tida på Bygdøy. Så husker jeg også at det var på denne tida jeg først hørte Louis Armstrong og ble opptatt av jazz, og fikk en tydelig opplevelse av en gudsnærhet. Senere har jeg lurt på om det hadde noe med mobbinga å gjøre, at jeg hadde Gud som en slags Skybert.
Fordi begge foreldrene jobbet, var han ofte alene hjemme i flere timer etter skolen. Og etter det som skjedde etter skolen.
– Jeg husker jo at jeg da kunne gå og tenke på Gud og be, sier han, og blir stille i to sekunder.
– Men jeg tror ikke jeg har lyst å snakke mer om det der.
– Hvordan slutta det?
– Vi flytta.
På gamle trakter
Carl Petter Opsahl er mye. I tillegg til å være ordinert til prest i Den norske kirke, har han som profesjonell musiker startet Caledonien jazzband og Chateau Neuf spellemannslag, og hatt en rikholdig solokarriere som jazzklarinettist. I tillegg er han kveder og tradisjonsmusiker. Når Vårt Lands fotograf kommanderer ham hit og dit, stiller hans seg opp ved trappa til Østbanehallen og kveder for forbipasserende som triller rullekoffertene sine forbi over den våte brosteinen.
– Jeg er ikke gal, roper han til én forbipasserende som smiler opp til ham.
– Og det har jeg har papirer på!
Som sagt: Carl Petter Opsahl er litt mye. Og da har vi ennå ikke nevnt at han nå også er førsteamanuensis på MF, i praktisk teologi med vekt på liturgikk.
Som gateprest i Kirkens bymisjon holdt han ofte gudstjenester utenfor stasjonen. Nå har han søkt ly for regnet på en kafé innenfor. På bordet foran seg har han lagt Bibelen han fikk av tanta si til konfirmasjonen, i sort skinn, gravert med gullbokstaver. Noen sider er veldig krøllete. Det er fra 1998, da det begynte å regne mens han holdt andakt under en tur i ørkenen i Palestina. Noen sider er omstendelig streket under, som Salme 39, 40 og 150, fra da han var besatt av Stravinskijs korsymfoni «Symphony of Psalms».
---
Carl Petter Opsahl
- Prest, jazzmusiker og førsteamanuensis i liturgikk på MF
- 60 år, gift, har to voksne sønner
- Fra Oslo. Jobbet 20 år som gateprest i Kirkens bymisjon
- Har doktorgrad på Det teologiske fakultet (UiO), om hiphopkultur og spiritualitet
---
Den maktesløses gudsnærvær
Det går en tråd fra det treet i skogen på Bygdøy, og den følelsen av et sterkt gudsnærvær midt i maktesløsheten, til de tingene som har opptatt ham mest i teologien, hvor han har blitt trukket mot å bruke den til å se verden fra de svakes side. På MF sine nettsider skriver han at hans «faglige tilnærming til liturgikken er formet av postkolonial, interseksjonell og feministisk teori, improvisasjon og undring».
– Hva betyr egentlig det?
– Gjennom feministteologi og etter hvert frigjøringsteologi lærte vi å se Gud nedenfra, og forstå at Gud og kirke er noe annet enn den hvite mannlige kolossen som teologien gjerne fremstiller det som.
Fremmedord fra amerikansk akademia kommer tett fra Carl Petter Opsahl: Det postkoloniale blikket handler om hvordan det å bli styrt av noen andre preger en, også etter at overmakten har trukket seg ut. Interseksjonalitet ble en måte å beskrive at svarte kvinner i USA opplevde at hverken borgerrettighetsbevegelsen eller kvinnefrigjøringen kjempet for deres sak, og handler om å se på mennesker på tvers av kategoriene vi ofte bruker for å beskrive dem.
– Jeg får vel se på presentasjonen av meg og heller skrive: Min spesialitet er Jesus, sier Opsahl spøkefullt.
– Nei da. For meg gir alt dette mening. For eksempel har selv vårt liturgiske uttrykk noe postkolonialt over seg: Etter over 400 år som en del av embetsverket, sitter vi igjen med en veldig tjukk bok hvor til og med fargen på prestens sokker er beskrevet. Det tenker jeg er helt sykt.
– Har du møtt på noen spesielle utfordringer, når du som hvit mann fra vestkanten har interessert deg for svake grupper og hvordan teologien kan innta et nedenfra-perspektiv?
– For det første merker jeg at jeg har haugevis av blindsoner. Det er så mye jeg ikke opplever, fordi jeg ser ut som jeg gjør. Det at jeg ble mye mobba gjør nok at jeg kan relatere meg til noe, men jeg vet jo ikke akkurat hvordan det er. Så det som er viktig, er lytting.
Han omtaler seg selv som «woke». Nok et fremmedord der altså, som kanskje best kan beskrives som at man er opptatt av å peke på hvordan maktstrukturer og kultur løfter fram enkelte, og trykker ned andre. Begrepet ble raskt også brukt som skjellsord på mennesker som ble oppfattet som overdrevent opptatt av å finne undertrykkende maktstrukturer i alt og ingenting, som spøkelser på høylys dag.
– Jeg er gammel-woker. For meg betyr det å være oppvakt, å se mennesker, og å jobbe med egne fordommer. Men jeg synes det er viktig at vi er rause med hverandre, og hjelper hverandre til å finne ord som ikke er sårende, i stedet for å konkludere med at de som sier noe dumt er en idiot. At man i større grad tolker den andre i best mulig mening. Da tror jeg rommet for dialog og samtaler blir litt større.
---
Fire raske
- Gud er: Ja, Gud er
- Sangen i min begravelse: «Every Ghetto, Every City» av Lauryn Hill, fra et fett lydanlegg
- Boka alle må lese: Jeg vil heller trekke fram diktet «Dieu de la danse» fra Spør vinden av Olav H. Hauge
- Jeg klarer meg ikke uten: Klarinetten og musikken
---
Guds tårer ble til blues
Som jazzmusiker og teolog har han lenge kjent en dragning mot det svarte USA. I 1986 flyttet han til New Orleans som musiker, i 2002 flyttet han til New York som teolog. Som gjesteforsker ved på Union Theological Seminary jobbet han med flere pionerer innen black theology, som han beskriver som arbeidet med å beskrive teologien som noe annet enn «en hvit, mannlig koloss».
– Delores Williams, sier Opsahl, og peker på notatblokka på bordet.
– Hun må med. Hun beskrev det å sitte og hekle lapper som et gudstjenestefellesskap. Jeg husker vi skulle lage hver vår lapp til et teppe, en tradisjon som hun førte tilbake til kvinnelige slavefellesskap på en eller annen øygruppe som jeg ikke husker navnet på nå. Det var utrolig meningsfylt, og det var også rart å være den eneste hvite og den eneste mannen. Men det er noe av det sterkeste jeg har vært med på.
En dag satt han med den lille tøylappen i hånda, i T-banen på vei hjem.
– Da så jeg plutselig Guds tårer, som kom ned, og ble til blues, en form for lengtende sang. Så det ble liksom min lapp til det lappeteppet: Denne Guds tåre, som blir til vår musikk, som igjen går tilbake til Gud.
For det første merker jeg at jeg har haugevis av blindsoner. Det er så mye jeg ikke opplever, fordi jeg ser ut som jeg gjør
Det er slik han opplever sin egen tro, forteller han.
– Min tro er ordløs. Det er en hengivenhet til Gud. Og så er musikken den første språkliggjøringen av denne troen. Jeg har studert teologi og lært meg en masse latinske ord, men nå merker jeg at jeg beveger meg stadig mer mot den helt enkle barnetroen. Om Jesus og Gud, og hva Gud vil.
Han stopper opp, som for å vise at ordene ikke strekker til.
– Det blir for banalt når jeg sier det sånn, men det er det jeg mener: Min tro er språkløs, og i det jeg forsøker å sette ord på den, så glipper det. Da har tonen en helt annen form for nærvær.
Jeg merker nok at stillheten er det jeg stavner mest i kirken, da. Og det derre indre livet. Bønn. Kontemplasjon. Det å ikke måtte forstå og forklare. Det rommet vil jeg nok si jeg savner
Redningen på Røa
Da Carl Petter og familien flyttet fra Bygdøy, flyttet de inn over presten i Røa kirke. Gjennom takbjelkene hørte presten at den unge Carl Petter øvde og øvde på klarinetten sin, og inviterte ham med i kirken. Der var det noe som falt på plass. Som 12 eller 13-åring opplevde Carl Petter for første gang at han var en del av et inkluderende fellesskap med jevnaldrende i gospelkoret, selv om de fleste der var litt eldre enn ham.
Det var også der han lærte at troen og musikken finner sammen i liturgien. Som ung kunne han sitte hele gudstjenesten og vente på én bestemt tone, forteller han, før han legger hodet litt på skakke, hever et øyenbryn, og markerer med en håndbevegelse mens han synger «Du Guds lam, som bar all verdens...».
– Det er en blåtone, ikke sant? Akkurat der ble jeg en del av gudstjenesten. Der åpnet gudstjenesten seg for Carl Petter, og sa: Du hører hjemme her og er en del av dette.
Opsahl tilhører fra og med nå den eksklusive klubben av folk som har blitt intervjuet i Vårt Lands intervjuspalte Min tro to ganger. Sist var i 2001. Selv om han var prest allerede, sa han den gangen at ordet «kristen» var et ord han ikke vil bruke om seg selv. Det er et ord som «uniformerer hva det vil si å følge Jesus», mente han. Og det ville han ha seg frabedt.
– Jeg opplevde det som et kulturelt begrep, og at man som kristen skulle oppføre seg på en bestemt måte og lytte til kristen musikk og slikt. Men la det ikke være noen tvil: Jeg er kristen, kristen, kristen.
Å være prest i Den norske kirke legger noen rammer. Det lever han godt med.
– Jeg kan fortsatt stå for mye av det samme som jeg mente da jeg var ung, da vi kjempet for homofiles rettigheter, og var imot den etablerte kirken og slikt. Men nå kan jeg også se at jeg er en del av kirken, og at det å være kristen også er å være søsken med folk som mener helt andre ting enn deg. At du er en del av det fellesskapet, og kan jobbe med det.
Gud i tåka
Han var 13 år da han bestemte seg for å bli prest. Siden den gang har han ofte følt seg motstrøms og hjemløs i kirken. Han har kjent seg dradd mot karismatikken og katolisismen, han satt i midtgangen i Trefoldighetskirken da Jesus-vekkelsen skylte der inn på 70-tallet, og sier han skulle ønske at trospraksisen i Den norske kirke hadde mer av kroppsliggjøringen han opplevde i afroamerikanske baptistkirker.
Nå er han mest inspirert av kristen mystisisme, forteller han: middelalderverket Cloud of Unknowing fra 1300-tallet, en bønneveiledning som hevder at veien til Gud ikke handler om å forstå Guds gjerninger eller eksistens, men gjennom å gi seg hen til det å ikke vite – og derfra få et glimt av Gud. Derfra går han videre til å nevne skriftene etter Johannes av Korset og Teresa av Ávila.
– Det er ting som virkelig har formet meg, og jeg merker nok at stillheten er det jeg savner mest i kirken, da. Og det der indre livet. Bønn. Kontemplasjon. Det å ikke måtte forstå og forklare. Det rommet vil jeg nok si jeg savner.
Mystikk kan høres ut som noe mystisk. Men det er det ikke, mener han: Egentlig er det noe helt enkelt og litt barnslig.
– I går var jeg på fjellet, i tjukk tåke. Og jeg satt i to timer nede ved vannkanten og så de sakte bølgene komme mot. Og så gikk liksom vannet over i horisonten. Da merker jeg at jeg kan legge alt fra meg og være. Gud er jo alltid helt nær, men da skjønner jeg det. Da skjønner jeg det.