En fredagskveld i september 2003 spiste den 32 år gamle forskalingssnekkeren Tom Kvennsjø middag på restauranten Big Horn på Aker brygge, sammen med sin kone og et vennepar. Etter å ha drukket en del, begynte han å snakke om at han ville sprenge menighetslokalene til Sannhetens Ord Bibelsenter på Slemmestad, vest for Oslo.
Slik hadde han sagt før.
Men denne gangen var annerledes. Rundt midnatt den kvelden dro Tom Kvennsjø til en kamerat som oppbevarte dynamitt. Da han kom dit, oppdaget Tom Kvennsjø at søsteren hans Rita også var der.
Søskenparet Rita og Tom delte en stor frustrasjon, og den frustrasjonen var Sannhetens Ord Bibelsenter. Rita Kvennsjø hadde blitt med i 1995, men brøt ut i 2001. Fortsatt var Ritas eksmann og moren til søskenparet i menigheten. Og Tom hadde over tid blitt stadig mer oppgitt over de tingene han hørte søsteren fortelle.
Hjemme hos kameraten begynte Tom Kvennsjø å skjøte sammen en tennledning. Søsteren Rita hjalp til med å ordne ledningene og tørke dem fri for fingeravtrykk.
Den natta plasserte Tom Kvennsjø mellom fem og elleve kilo dynamitt inntil murbygningen i Vaterlandsveien 33, hvor menigheten leide lokale i andre etasje. Han koblet sprengladningen til et batteri fra en støvsuger, mens søsteren nok en gang tørket fingeravtrykk av ledningene. Så satte de seg i bilen, omtrent hundre meter unna.
Klokken var 6:35 om morgenen lørdag 13. september 2003. «Hold munnen åpen», sa Tom Kvennsjø til søsteren og en venninne som hadde ventet i bilen.
Så smalt det.
Smellet
Sprengladningen blåste hull tvers gjennom murveggen til menighetens bygg. I en tomannsbolig på den andre siden av veien, ble vinduene blåst inn, og trykket blåste et barn ut av senga si. Vegg i vegg med menigheten bodde en familie på fem, med to små barn, som fikk rutene blåst inn og gulvene dekket av glasskår. Asker og Bærum budstikke kunne melde at et maleri falt ned fra veggen i et hus over en kilometer unna.
Men ingen omkom, og ingen ble alvorlig skadd.
Til VG fortalte et av politiets sentrale vitner at en kvinne har ropt «Jeg skal ta dere!» mot bygget noen dager før.
Det gikk 35 timer. Like før klokken 17 dagen etter, ble søskenparet Tom og Rita Kvennsjø pågrepet i to separate politiaksjoner. Tom erkjente straffskyld. Rita tilstod å ha medvirket, men uten å erkjenne straffskyld. I 2006 ble begge dømt i Drammen tingrett. Etter en ankesak satte Borgarting lagmannsrett straffeutmålingen for Tom Kvennsjø til tre års fengsel, hvorav seks måneder betinget. Rita ble i lagmannsretten frifunnet for tiltalepunktet som omhandlet mordbrann, og fikk en dom på et år og tre måneder i fengsel, hvorav seks måneder betinget.
Søskenparet ble også dømt til å betale 3,5 millioner kroner i erstatning, det meste til huseiernes forsikringsselskap.
Tom Kvennsjø døde i 2015. Vårt Land har vært i kontakt med eks-kona hans, som ikke har ønsket å medvirke. Søsteren hans Rita Kvennsjø endret navnet sitt etter at hun sonet dommen. Hun er innforstått med at saken omtales, men ønsker ikke å medvirke nå. TV 2-serien «Vårt Lille Land» vil i høst fortelle historien til flere mennesker som var en del av menigheten.
Begynnelsen
Hva slags menighet var egentlig dette, og hvorfor hatet noen den så sterkt at de ville bombe den i fillebiter?
Historien om menigheten begynner nesten ti år før bomben eksploderte, i januar 1994. Da ble det rykket inn en annonse i lokalavisa Røyken og Hurums Avis, en invitasjon til «oppstarten av den nye menigheten Sannhetens Ord Bibelsenter». Gjennom dagen skulle det lørdag 15. januar holdes tre møter i Norcem sements kantine i Vaterlandsveien 33A. Det første var med tale av Åge Åleskjær fra Oslo kristne senter, og de to neste med Enevald Flåthen fra Livets ord i Bergen.
Trosfellesskapet hadde begynt som en husgruppe ved Oslo kristne senter, og det første året kom mange av medlemmene derfra. Året etter skrev Vårt Land at Oslo kristne senter ikke har like stor vekst som tidligere, blant annet fordi «hundre av medlemmane gjekk over i den nyskipa ‘Sannhetens Ord Bibelsenter’ på Slemmestad vest for Oslo».
I 1996 ble Rune Gravdal innsatt som pastor, og ble en del av et pastorteam bestående av Per-Kristian Graff, Bent Gabrielsen og grunnleggeren Normann Olsen. Litt senere kom Astrid Bentsen inn som omsorgs- og bønneleder. Hun skulle få en svært sentral rolle i menighetens indre liv – og i fortellingene til mange av de som etter hvert brøt ut.
Det hjelper ikke om du ikke liker beslutningene vi tar, vet du. Det bryr vi oss ikke noe om. For du er ikke satt til å lede det her
— Normann Olsen i tale på Sannhetens Ord, gjengitt i Drammens Tidende
For mange var hun kjent som «Profetinnen». I en talekassett som Drammens Tidende omtalte noen år senere, beskrev menighetens grunnlegger Normann Olsen henne som en person som var ekstraordinært nær Gud:
«Den profeten som er kommet i tjeneste her, er ingen falsk profet. Jeg har aldri sett noen som har levd så nær til Gud. Og det er nok for meg. Jeg har aldri hørt én ting som Astrid har sagt, som er blitt feil. Jeg har ikke opplevd det én gang. Det har ingen av de andre pastorene heller. Når Gud bruker tjenestegaven, da snakker jeg om profeten. Da er det viktig at du får dette med deg. Det er viktig at du respekterer. Du skjønner, det her er Gud.»
I den samme talekassetten advarer pastoren medlemmene mot å kritisere lederskapet: «Du blir ikke gammel i tjeneste her om du ikke gjør som vi sier. For du har fått beskjed om å lyde (...) Det hjelper ikke om du ikke liker beslutningene vi tar, vet du. Det bryr vi oss ikke noe om. For du er ikke satt til å lede det her. Vi tar de beslutningene vi kjenner er rett. Og så får du ha tillit til at det er rett».
Dette er ikke kristendom. Det er åndelig kvakksalveri
— Torstein Lalim, tidligere sokneprest i Bragernes kirke til Drammens Tidende
Motforestillinger og kritiske tanker må undertrykkes, ifølge Drammens Tidendes gjengivelse av innholdet på talekassetten.
Vårt Land har vært i kontakt med menighetens grunnlegger Normann Olsen, som var den som holdt disse talene. Han ønsker ikke å medvirke i saken.
– Dette er ikke kristendom. Det er åndelig kvakksalveri, sa Torstein Lalim, som den gang var prest i Drammen, til lokalavisa.
Da Drammens Tidende siterte fra talekasetten i 2003, svarte Rune Gravdal i lederskapet at de skulle ønske at noen ting hadde blitt sagt på en annen måte, men holdt samtidig fast på at avisen hadde løsrevet sitatene fra sammenhengen de var gitt i. Normann Olsen uttrykte også senere at han angret på måten han hadde omtalt kvinnen som mange kjente som «Profetinnen».
Vårt Land har kontaktet Rune Gravdal og menighetens ledelse, men de har ikke ønsket å medvirke.
Utbrytere forteller
Etter bombeangrepet ble det høsten 2003 stor oppmerksomhet rundt menigheten. Til Aftenposten sa en som også hadde brutt med menigheten, at hun kunne forstå desperasjonen og sinnet til søskenparet:
– Du blir en forræder. Og veldig ensom. Du savner sterkt fellesskapet. Så du lurer iblant på hvilken pris du må betale, om den er den aller høyeste.
Reportasjen ble senere felt i Pressens faglige utvalg, for ikke å ha gitt menigheten selv anledning til å svare på beskyldningene.
Drammens Tidende intervjuet en utbryter som hadde vært med fra begynnelsen, som stod åpent fram og fortalte at menighetens ledelse hadde begynt å bestemme mer og mer over privatlivene deres: hvilken bil de skulle kjøpe, hvor de skulle handle mat og klær, og hvordan de skulle oppdra barna sine.
– Når jeg ser tilbake, er det helt utrolig at vi fulgte rådene vi fikk fra lederskapet i menigheten. Men når man blir fortalt noe mange nok ganger, tror man det til slutt, sa hun til avisa.
Til dette svarte menighetens ledelse at «det blir fryktelig vanskelig når man først blir bedt om å hjelpe til på mange ulike områder, for så å bli beskyldt for å ha blandet oss inn i privatlivet».
Når man blir fortalt noe mange nok ganger, tror man det til slutt
— Utbryter fra Sannhetens Ord, til Aftenposten i 2003
Vårt Land har vært i kontakt med kvinnen, og har valgt å etterkomme hennes ønske om å ikke trekke fram navnet hennes igjen.
Den høsten kom det også fram at barnevernstjenesten i Røyken kommune var bekymret for barn som vokser opp i menigheten. I et brev til Fylkesmannen, gjengitt i Drammens Tidende, skrev barnevernstjenesten at barn i menigheten blir fortalt at Pokemon, Smurfer og Blånisser er besatt av demoner, og at Jesus vil flytte ut av hjertene deres om de leker med disse tingene.
Til Drammens Tidende skrev menighetens ledelse at de ikke har oversikt over hva de enkelte foreldre måtte gjøre i sine hjem, men at de tok sterk avstand fra disse sterke historiene, selv om de ikke trodde at dette faktisk hadde forekommet. Menigheten mente derimot at barnevernet hadde latt seg misbruke av en gruppe avhoppere. Fylkesmannen konkluderte med at det ikke var grunnlag for å gripe inn.
Støvet legger seg – men uroen fortsetter
Etter bombeangrepet og den påfølgende mediestormen høsten 2003, var det som om støvet la seg. Den offentlige oppmerksomheten stilnet, og menigheten fortsatte i hovedsak sin virksomhet, i stor grad skjermet for offentlig oppmerksomhet. Det varte i 13 år.
– Det er ingen andre menigheter som har opplevd noe lignende, likevel følger menigheten det samme mønsteret som før. Det har ikke skjedd noen endringer etter det som skjedde, kommenterte Vebjørn Selbekk, redaktør i avisa Dagen, til Dagbladet, da det igjen ble offentlig oppmerksomhet rundt menigheten i 2016.
– Det er to ting som etter min mening skiller Sannhetens Ord fra andre kristne menigheter, fortsatte han:
– Det ene er er mønsteret med ødelagte familierelasjoner, foreldre oppfordres til å bryte kontakten med barna sine dersom de velger å stå utenfor menigheten, og motsatt, sa Selbekk, og beskrev menigheten som isolert i det norske kirkelandskapet.
Den beskrivelsen ble imøtegått av menighetens pastor Rune Gravdal, som sa at menigheten deltar på tverrkirkelige arrangementer og inviterer gjestetalere fra en stor bredde av kristenheten.
Foranledningen for at Dagbladet skrev om den lille menigheten, var at avisa Dagen i en artikkelserie hadde fortalt om utbryteres opplevelser fra innsiden – i årene som hadde gått siden menigheten var i medienes søkelys i 2003. En kvinne stod åpent fram og fortalte at hun ikke visste om hun ville få se barn og barnebarn igjen, etter at hun brøt ut etter tre år i menigheten. Hun fortalte om episoder der de i menigheten som bar på negative tanker om bønnelederen, ble utfordret til å bekjenne dette foran menigheten.
Vårt Land har snakket med kvinnen, som forteller at hun ennå ikke har lykkes med å gjenopprette kontakt med familiemedlemmene. Og at hun siden 2016 har fått to oldebarn, som hun ikke har møtt. Familiemedlemmene bor nå et annet sted i landet.
Styret i Sannhetens ord skriver i en e-post til Vårt Land at kvinnens barn og barnebarn meldte seg ut av menigheten for cirka tre år siden. Selv om kvinnen stod åpent fram i 2016, har Vårt Land valgt å ikke bruke hennes navn nå.
En annen fortalte til Dagen i 2016 at menighetens ledelse hadde frarådet ham fra å gå på en gjenforeningsfest for folkeskolen, fordi det kunne gi ham et «sjelelig kick», altså noe som kunne ta oppmerksomheten hans bort fra det som var åndelig oppbyggelig. Da han senere ble syk, tolket ledelsen det som straff for at han hadde vært ulydig mot dem, fortalte mannen selv i Dagen-artikkelen.
Ifølge avisa ønsket ikke menighetens lederskap å kommentere anklagene, ut over en uttalelse hvor det het at menigheten «i årevis har levd med en slags organisert gruppe med mennesker som til stadighet kommer med sine godt samkjørte urettmessige og grove beskyldninger mot oss».
Og så var det igjen som om støvet la seg. Men denne gangen varte ikke stillheten så lenge.
Koronapandemien - en vekker?
Ved inngangen til 2021 hadde menigheten 115 medlemmer. Men det skulle ikke vare.
Tidlig i mai 2021 fikk avisa Dagen et tips om ny uro i menigheten Sannhetens Ord. Avisa ringte hovedpastoren, uten å få svar.
Så kom det en SMS til journalisten, med beskjed om at det var Bjørn Olav Hansen som nå fungerte som menighetens pressekontakt. Det var i seg selv oppsiktsvekkende, for Hansen var ikke en del av menigheten. Han var tidligere baptistpastor, og hadde vært innom menigheten som taler mange ganger. Hansen hadde også forsvart menigheten i forbindelse med de kritiske artiklene i Dagen i 2016.
En kilde Vårt Land har snakket med mener at koronapandemien ble en slags vekker, som gav en avstand som gjorde at flere i menigheten så virksomheten der i et mer avslørende lys enn de hadde maktet da møtevirksomheten pågikk for fullt. Det skal da ha gått opp for den øvrige ledelsen hvor stor makt bønnelederen hadde hatt over menighetens medlemmer.
Du blir en forræder. Og veldig ensom. Du savner sterkt fellesskapet. Så du lurer iblant på hvilken pris du må betale, om den er den aller høyeste
— Utbryter fra Sannhetens Ord til Aftenposten i 2003
I juni 2021 meldte Dagen at Astrid Bentsen, «profetinnen» som i omtrent 25 år var en sentral del av menighetens ledelse, allerede hadde blitt avsatt som bønne- og omsorgsleder og var ute av menigheten. På dette tidspunktet hadde lederskapet allerede bedt Bjørn Olav Hansen og Terje Aadne, tidligere leder for Det norske baptistforbund, om å lede en en intern evalueringsprosess.
Som del av denne interne prosessen tok åtte medlemmer imot tilbud om bearbeidende gruppesamtale, mellom 15 og 20 hadde sjelesorgsamtaler gjennom Vake (Kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep) og ni takket ja til menighetens tilbud om å få betalt opp til tre psykologtimer. Gjennom sommeren og høsten gjennomførte Hansen og Aadna gruppesamtaler og individuelle samtaler med medlemmer – og tidligere medlemmer.
Rundt 70 personer forlot menigheten i prosessen. En av dem var Normann Olsen, som hadde startet menigheten omtrent 28 år tidligere.
Evalueringen
I februar 2022 møtte 26 medlemmer og ett tidligere medlem til menighetens årsmøte, hvor evalueringsrapporten fra Hansen og Aadna ble fremlagt. Ifølge gjengivelsen i Dagen konkluderte den blant annet med at:
- Menigheten hadde hatt samme lederskap i over 20 år. Den manglet medlemsdemokrati, tilsyn og adekvate vedtekter.
- Menighetslivet var for mange altoppslukende. Ledelsen hadde blandet seg i familierelasjoner og advart medlemmer mot å ha kontakt med de som ikke tilhørte menigheten.
- Menighetens bønneleder hadde ført et slags kontrollregime, og den øvrige ledelsen hadde et medansvar for at dette fikk utvikle seg over tid. Denne personen hadde også utøvd manipulerende kontroll ved å mane til omvendelse.
- Det var utbredt med manipulerende og kontrollerende profetier.
I løpet av høsten 2022 mottok Statsforvalteren i Oslo og Viken tre nye varsler mot menigheten. Til disse svarte menighetsrådet at alle påstandene handlet om ting som lå tilbake i tid. At noen av dem var direkte feil, og at de fleste handlet om ting som var ukjent for ledelsen. Men i et brev til Statsforvalteren, som Vårt Land har fått innsyn i, erkjenner menighetsrådet at noen av påstandene hadde «gjenkjennbare elementer»:
- Medlemmer hadde blitt aktivt hindret fra å ha kontakt med nær familie.
- Medlemmer hadde blitt manipulert og kontrollert ved hjelp av frykt, blant annet kunne de bli innkalt til samtaler uten å få vite hvorfor eller hvem som skulle være til stede.
- Det hadde forekommet detaljstyring av klesstil, ferier og innkjøp.
- Medlemmer hadde blitt blitt brukt til å kontrollere og manipulere andre mennesker på vegne av lederskapet.
Noen måneder senere meldte Statsforvalteren at det ikke var noen «tvil om at det har vært hendelser i trossamfunnet Sannhetens Ord Bibelsenter, som har vært vanskelig for medlemmene». Videre skrev de at menigheten har gjennomført noen grep for å bedre situasjonen, med henvisning blant annet til den interne oppvasken og avskjedigelsen av bønnelederen.
Men formelt sett spilte det ikke lenger noen rolle. For ved årsskiftet hadde den nye trosloven trådt i kraft, og fordi kun menigheten nå hadde kun 43 medlemmer, var den ikke lenger å regne som et trossamfunn, og dermed utenfor Statsforvalterens tilsynsansvar.
Sannhetens Ord i dag
Etter det store skredet av utmeldinger, har flere medlemmer krevd at pengene de ga til byggingen, brukes til andre veldedige formål – og at giverne skal få bestemme hva pengene går til. Menighetens styre svarte i oktober 2022 på dette, i et brev som Vårt Land har fått innsyn i. Der står det at de «har konsultert jurister og deres svar er at de ikke kan se at det er rettslig grunnlag for kravet».
Etter det Vårt Land blir fortalt, består Sannhetens Ord Bibelsenter nå av et lite knippe mennesker. Samt planer for et nytt til menighetshus, som ingen lenger ser som gjennomførbare. Og i ifølge årsregnskapet for 2023, en egenkapital på 17 millioner kroner.
Astrid Bentsen, som også er kjent som «profetinnen» og omsorgslederen, har ikke besvart gjentatte henvendelser. Vårt Land har vært i kontakt med menighetens styre, og stilt det en rekke spørsmål om menighetens lære, virksomhet og økonomi. Styret ønsker ikke å uttale seg. Heller ikke tidligere pastor Rune Gravdal ønsker å medvirke i artikkelen, men ønsker å presisere at han nå kun er ordinært medlem i menigheten.