De fleste av oss er oppvokst med janteloven. Jeg tror det er derfor salmedikterens ord umiddelbart framstår som skrevet av en som er fylt med selvtilfredshet ut over alle grenser.
Men er det ikke nettopp sånn det kan være, når man faktisk er alt annet enn selvtilfreds? At man for alt i verden prøver å fremheve noe for seg selv, som man synes går veldig bra. Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti. I mørket fremhever han igjen og igjen hvor god og stor Gud er, og igjen og igjen hvor ivrig han selv følger Guds bud. Som om gjentakelsen vil gjøre det hele sant og enkelt. Det er kun et desperat menneske som på den måten prøver å betvinge ordene. Se meg, jeg gjør det beste jeg kan. Et ønske om seier, eller et ønske om trygghet, om visshet, trenger seg fram midt inn i det uforutsigelige.
Tåken og disen som utvisker konturene, har nåden i seg
Kanskje er du desperat på en eller annen måte. Kanskje har du bruk for visshet, fordi livet føles for stort og sårbart. Prøv å ta høsten inn over deg. Den forsoning med det tunge, som høsten bærer i seg.
Tåken og disen som utvisker konturene, har nåden i seg. Det likner et gammelt maleri, hvor tynn hvit maling er duppet på overgangene mellom lyse og mørke farger. Rå umbra, litt brent sienna, okker, grønn jord, ultramarin og en dirrende magenta i solnedgangen. Man forstår nesten pigmentenes navn om høsten, som om det er der de ble oppdaget.
Om høsten ser vi, at det fullkomne har sin grense. Det har sin grense, og høsten holder grensen opp i et gavmildt lys. En tro ligger og tipper mellom alt det grønnes forgyldning. Selv nå, ja allerede nå er det knopper gjemt til våren. Ventetiden er begynt. Det finnes en død, men livet lyser den opp på stien. Livet lyser igjennom denne tiden, igjennom bladenes nervetråder og jordens åpninger lyser det.
---
Salmene 119,96-105
Jeg ser at alt som er fullkomment, har en grense, men ditt bud når uendelig vidt. Hvor høyt jeg elsker din lov! Jeg grunner på den hele dagen. Ditt bud gjør meg mer vis enn mine fiender. Det er alltid hos meg. Jeg skjønner mer enn alle mine lærere, for jeg grunner på dine lovbud. Jeg har mer innsikt enn de gamle, for jeg tar vare på dine påbud. Jeg holder føttene borte fra onde veier så jeg kan ta vare på ditt ord. Jeg viker ikke fra dine lover, for du veileder meg. Hvor søte dine ord er for ganen, bedre enn honning i munnen. Jeg får innsikt av dine påbud, derfor hater jeg falske veier. Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti.
---