– Selveste David Østby skal lede lovsangen!
Fra benkene kommer det spontan applaus når prost Kjartan Bergslid bredbent i midtgangen ønsker velkommen til G2-gudstjeneste i Mysen kirke en søndag kveld. Den fremste lovsangsartisten i Norge skal lede lovsangen.
– La oss lovsynge. Vil du stå, så stå. Vil du sitte, så sitt.
Østby drar i gang.
Noen står. De fleste sitter. Bak Østby står sju kvinner som medsangere. De fleste i kirkebenkene ser ut til å kjenne sangene og synger med. Trekirken fra 1903 fylles med kraftig lyd. På begge sider av altertavla farger lyskastere veggene lilla. Mellom flatene står Jesus med utstrakte hender.
Det starter med salmeklassikeren «Deg være ære». Så følger 13 minutter med i alt sju sanger. Senere kommer det mer. De aller fleste av sangene som synges i kveld er skrevet av Østby, som denne fra 2021:
«La hvert et hjerte
La hver en tunge
Alt som har ånde
Rope ut
Jesus er Herre
Gi Ham all ære
Stort er Hans navn
Stort er Hans navn».
I benkene er folk med, noen løfter hendene, noen lukker øynene, de synger, men det ses mer enn det høres, PA-riggen bærer lasset.
Gammel og moderne
Den jødisk-kristne Gud har vært lovet og hyllet fra tidenes morgen, fra Davidssalmene i Bibelen og de første kristnes sang i katakombene via hymner og salmer fram til i dag.
De siste 30–40 årene er det den pop-pregede moderne lovsangen som har hatt mest vind i seilene, ikke bare i lavkirkelige miljøer. Med utspring i Jesus-vekkelsen og tiårene etter har den strømmet fra USA, Australia og Storbritannia til store deler av verden. STREK tar her for seg denne sjangeren, blant annet sammenlignet med et like internasjonalt fenomen: Den mer meditative og klassisk orienterte lovsangstradisjonen fra det økumeniske klosteret Taizé.
Hva er «virkestoffene» i sangene? Hva appellerer de til? Hva gjør de med dem som synger?
– Lovsang gjør oss glade
Berit Byhrø Andersen og Reneé Frydenlund, mor og datter, har satt seg langt fram i Mysen kirke. Begge er fra bygda og vet hvorfor de liker lovsangen som står på programmet i dag.
– Lovsang gjør oss glade. Hverdagen kan ellers være trist. Lovsang er noe jeg har savnet ved gudstjenester, men etter at vi fikk G2-gudstjenester her i Mysen, er vi her hver gang, sier Berit Byhrø Andersen.
Mor Berit har tidligere har vært innom den lokale pinsemenigheten Filadelfia og er vant med lovsang derfra. Datteren Reneé er introdusert for lovsang via sin datter igjen, jenta går i lovsangskor hos pinsevennene.
Berit tror lovsang drar yngre mennesker, og datteren bekrefter:
– Det gjør gudstjenesten mer spennende, litt mer lystig.
– Hva gjør den lystigere?
– Musikken er mer moderne. Det blir rett og slett mer stemning, sier Reneé Frydenlund.
Spotify-effekten
I andre land er fenomenet enda større enn i Norge. Mye musikk er eksportert fra de australske Hillsong-menighetene og fra karismatiske menigheter og trosmenigheter i USA. En undersøkelse gjort av Religion News Service (RNS) viste at fire megakirker har dominert lovsangsindustrien i USA siden 2010: Bethel i Redding, California Hillsong, Passion City Church i Atlanta og Elevation i North Carolina – alle er tros- eller pinsekarismatiske menigheter.
Med sin sterke markedsposisjon sprer de ikke bare sanger, men også teologi og praksiser til andre kirker, ifølge RNS. Musikkstrømmetjenesten Spotify har bidratt sterkt til å popularisere sangene, viser undersøkelsen.
Når mange sanger oppleves like, kan dette være grunnen, ifølge undersøkelsen: De er skrevet av noen få låtskrivere i noen få kirker.
Mange av disse sangene brukes også i Norge.
«Stadionrock med store trommer, svære gitarer med shimmer og klang, synth-tepper, og store dynamiske forskjeller». Slik beskriver fire musikkprodusenter sounden til hovedstrømmen i moderne norsk lovsang. De er intervjuet i «Norsk lovsang», Aleksander Lorentzens masteroppgave i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo i 2022. Flere av dem nevner David André Østby som et eksempel på denne hovedstrømmen.
Herr lovsang
Østby, som har tittelen kreativ pastor i hjemlige Filadelfiakirken i Oslo, har gitt ut seks album i eget navn, pluss 13 singler/ep-er. Sangene er oversatt til 12 språk, blant annet samisk og japansk. I løpet av 20 år har han gitt ut 150 sanger, de er avspilt mer enn 30 millioner ganger på Spotify.
– Hva er god lovsang?
– For meg handler det mer om innhold enn innpakning. God lovsang er lovsang som ærer Gud.
– Hva betyr det?
– Lovsang er egentlig en grunninnstilling i mennesket – at vi alle lengter etter noe. God lovsangsledelse er å hjelpe mennesker til å rette sin lengsel mot de evige tingene i livet, mot Gud.
«Ensidig kost»
– En vanlig innvending mot moderne lovsang er at den spiller for mye på følelser, noen vil si at lovsang er manipulerende. Hva svarer du dem?
– Jeg har ikke opplevd at den musikalske manipulasjonen har gått for langt. Men jeg opplever at stemningen i et rom endrer seg idet du legger på musikk. Noen synes for eksempel det blir lettere å be, eller konsentrere seg, med musikk. Jeg ser ikke noe skummelt i det, og det skal mye til for at det kan gå galt.
– Risikerer man å love folk for mye, at lovsangen skal gi dem et møte med Gud?
– Ja, det tror jeg kan skje. Dessverre er det mange som opplever lovsang som føleri. Tenker man at lovsangen kun handler om en følelseserfaring, så mister man mye. Og det blir veldig ensformig. Det er som å spise ensidig kost – det fører til mangelsykdommer, sier Østby.
Lovsang i mørke perioder
Østby har hatt mørke perioder i livet og slitt med angst.
– Jeg hadde en del runder med Gud da jeg kjente at det var utrolig ensomt. Jeg hadde følelsen av at himmelen var stengt. Jeg sa rett og slett stygge ting til Gud.
– Men likevel lovsang du?
– Jeg valgte å lovsynge, selv om jeg ikke alltid kjente for det. Men det var lærdom i det: Det var en god opplevelse å si hva jeg ville til Gud, han tåler det. Det andre er at lovsang egentlig ikke handler så mye om følelser – at jeg faktisk kan takke Gud ut fra en slags objektiv tro på at han er god.
«Du sier jeg er Din, selv på min verste dag
Du sier jeg er sterk, når jeg tror jeg er svak
Du sier jeg er nok, når jeg ikke strekker til
Når jeg ikke selv kan gå, så bærer Du mitt liv».
---
Med røtter i Jesusvekkelsen
- Begrepet «lovsang» er de siste tiårene mye brukt om en bevegelse innen kristen musikk som iblant kalles «den nye lovsangen» eller «moderne lovsang». På engelsk kalles den for Contemporary worship music (CWM), eller Praise and worship music (P&W). CWM har blitt et massivt fenomen, ikke minst i USA. CWM former i dag hvordan evangelikale kristne forstår hva tilbedelse er, sier Monique M. Ingalis i sin bok om temaet fra 2018. Røttene til sjangeren spores ofte tilbake til Jesus-vekkelsen i USA, The Jesus People. En rekke kvaliteter definerer contemporary worship. Blant dem er:
- Musikerne er sentrale i kirkerommet og i gudstjenesteledelse.
- Tekster holdt i et enkelt og «oppdatert» språk
- Lange bolker med uavbrutt menighetssang.
- Bidrar til å gi hele gudstjenestelivet et moderne uttrykk.
- Avhengig av lydteknologi.
- På 90-tallet laget flere briter sanger som ble populære i USA. Sammen med utgivelsene til den australske menigheten Hillsong trakk de lovsangsmusikken mer i retning rock. Samtidige artister i populærmusikken som Coldplay, Radiohead og U2 fikk stor innflytelse på CWM, og «stadionsounden» som etter hvert kom til å dominere hovedstrømmen av lovsang. Spesielt Hillsong utviklet en «wall of soundestetikk». En alternativ trend har tatt lovsangen til mindre fellesskap. I Skandinavia har artister som Gemenskap, Stighult og Eldkollektivet fra Sverige og danske ARVID gjort slike prosjekter.
Kilde: Aleksander Lorentzen i masteroppgaven «Norsk lovsang» og «Lovin’ on Jesus – A History of Contemporary Praise & Worship» av Swee Hong Lim og Lester Ruth.
---
Kaffe til lovsangen
Kontoret til Knut Tveitereid er romslig. I hyllene til praktikumslederen ved MF vitenskapelig høyskole står akademiske bøker sortert etter farge. Ytterst på det store møtebordet ligger en stabel med Norsk Salmebok. Der er det blant annet 14 salmer i temaseksjonen «Guds storhet og herlighet».
– Synger du lovsanger?
– Jeg er veldig mye til stede der det synges lovsanger. Mye av troen falt på plass da jeg gikk i karismatiske menigheter, og jeg er takknemlig for det jeg fikk med meg derfra. Men det er ikke mitt hjertespråk. Så jeg føler meg nær lovsang, men også fremmed.
Han følger ofte familien til gudstjeneste i Storsalen i Oslo, en såkalt kategorialmenighet i Den norske kirke og en del av Normisjon. Der er lovsangen, ifølge Tveitereid, en miks av ulike tradisjoner – også salmer.
– Hva gjør du under lovsangsbolken?
– Det hender jeg synger med. Og det hender jeg henter meg kaffe.
Lovsangen demokratiserer
Ifølge Tveitereid er den moderne pop-baserte lovsangen med på å demokratisere kirkemusikken.
– Den åpner for at mange kan delta – i et band, på en scene, i et studio, bak spakene, med låtskriving – og ikke minst ved aktivt å synge med.
– Dette radikalt åpne bidrar til populariteten, mener han.
– Ofte tenker vi at demokratisering og bred deltagelse går ut over kvaliteten, men slik trenger det ikke være. Den franske revolusjonen demokratiserte for eksempel den franske matkulturen, fikk den ut på kafeer og gater. I Storbritannia forble kokkekunsten innestengt på godsene hos eliten. I dag er det få som velger det engelske over det franske kjøkken.
– Men en del moderne lovsangstekster er vel så som så? For å ta to strofer fra en mye brukt en: «Og nå mitt liv du har/Så jeg vil gi Deg min lovsang for evig.» Kommentar?
– Jeg tenker vi bommer litt på sjangeren om vi henger oss for mye opp i tekstkvalitet. Dette er ikke læresalmer som utforsker teologiens dybder, eller poesi som sublimt skal berøre. Dette er redskaper, farkoster, som skal få mennesker til å hengi seg til Gud. Men innimellom alt dette andre dukker det stadig opp noen vidunderlige tekststrofer.
Slippe inn frisk luft
– Hvordan kan den moderne lovsangen berike kirkemusikken?
– Den kan få oss litt fram på stolen, åpne oss for det uventede og legge til rette for at flere kan delta.
– Det finnes en dynamikk mellom elitisme og demokratisering, også i kirkemusikken. Jeg har ikke tro på å rendyrke bare det ene. Slik den moderne lovsangstradisjonen har mye å lære om profesjonalitet og skolering, har den klassiske kirkemusikk-tradisjonen mye å lære av å slippe inn frisk luft ved å legge tilrette for bred deltagelse.
I lengden blir det en gud og en tro som er tung å bære
— Knut Tveitereid, praktikumsleder ved MF
Krav om å føle
Et hovedpoeng for Tveitereid er det han kaller materialiteten i moderne lovsang ofte blir underkommunisert. På den ene siden signaliserer praksisen at ingenting står mellom Gud og den som synger. Gud er direkte tilgjengelig. When the music fades, and all is stripped away, and I simply come, nynner Tveitereid.
På den andre siden er det en praksis som nettopp for- utsetter at mye «kommer imellom»: gitarforsterkere, mikrofonstativer, projektorer, musikkstudioer, strømmetjenester og scener. Man er «alene i møtet med Gud», og samtidig man avhengig av alt dette, sier Tveitereid.
– I en mer sakramental kirketradisjon er man litt mer ærlige, opplever jeg. Man vedkjenner seg at tingene betyr noe: kirkerom, vann, lys, altertavle, vin og brød. I den moderne lovsangen trengs det bare at «akkurat du åpner ditt hjerte». Da legges veldig mye av ansvaret over på den som synger, at hun eller han åpner sitt hjerte på riktig måte. I lengden tror jeg det blir en gud og en tro som blir tung å bære.
Noen har beskrevet det modernegudsbildet som «den intime majestet», sier praktikumslederen.
– Det tror jeg er presist. Det er den opphøyde, vidunderlige, ubeskrivelige Gud vi møter, som samtidig er veldig nær, tilgjengelig og personlig og gir akkurat deg audiens.
Mange steder har lovsangen nærmest tatt plassen til sakramentene, mener han.
– Den fungerer som et nytt sakrament, altså et middel som bringer Gud nær oss og oss nær Gud. Lovsang blir viktigere enn nattverd og dåp. Problemet er at «lovsangssakramentet» fort blir en prestasjon. Man synger ikke bare ett vers, og så har underet skjedd, sier Tveitereid.
– Jeg har ofte lurt på hvorfor det ikke holder med én låt? Hvorfor må det være tre, helst seks? Jeg tror ikke vi trenger å mane Gud fram. Da er det ikke lenger nåde, da blir Gud en vi trekker nær oss ved vår iherdige og inderlige innsats. Hvis selve formen får oss til å ta i mer og mer, hjelper det ikke at tekstene sier at alt er gratis, påpeker han.
Et nytt presteskap?
Det sakrale ved lovsang er også Knut Kåre Kirkholm innom i en artikkel på nettstedet foross.no. Kirkholm er høgskolelektor ved Fjellhaug internasjonale høgskole og redaktør av tidsskriftet Fast Grunn: «Hvis lovsangen er en sakramental formidling av Guds nærvær, blir lovsangslederne nesten som et presteskap å regne». Teologisk og menneskelig mener han dette er feil.
Opplever David André Østby seg som en prest?
– Enkelte karismatikere har prøvd å finne en teologi for lovsangslederes rolle og har søkt til presterollen i Det gamle testamentet. Vi lovsangsledere har en slags prestetjeneste, i at vi er hyrder og lærere som prestene i Det gamle testamentet, men ikke fullt ut.
– Har du en rolle som formidler av Guds nærhet?
– I Det gamle testamentet ble Guds nærvær forvaltet av et presteskap. Men da Jesus døde, revnet forhenget i tempelet, og gjorde Gud tilgjengelig for alle. Jeg har ikke tro på at Gud blir mer virkelig eller mer til stede når vi lovsynger, men vi kan bli mer til stede. Lovsang kan åpne oss for Gud – som var der også før vi begynte å synge.
Sanger fra klosteret
Kirkeklokkene runger i Akersgata, fra Trefoldighetskirken i Oslo. Mennesker er samlet på pave Frans’ oppfordring til unge kristne om å be sammen. De som ikke kan samles i Roma denne lørdagskvelden, samles i andre europeiske byer. Koråpningen i Trefoldighetskirken er pyntet med oransje tekstiler og levende lys. Et krusifiks og friske blomster utgjør alteret.
Sangene som synges er fra Taizé, den økumeniske kommuniteten som årlig samler et hundretusentalls unge fra hele Europa og andre verdensdeler i Bourgogne, Sør-Frankrike.
Brødrene i Taizé har utviklet sin egen, meditative sangform som fra og med 1980-årene spredde seg til Norge, særlig via festivaler som Korsvei, retreatsteder og ulike sammenhenger i Den norske kirke.
Likheten mellom Taizé-musikk og annen moderne lovsang er enkel tekst og ett – eller få – vers som gjentas om og om igjen. Men musikalsk ligger den pop-pregete lovsangen et godt stykke unna Taizé-sangene. Taizé-varianten er i større grad akustisk, henter mer fra klassisk musikktradisjon og fra klosterlivet, sangene ligner mer på salmer og har innslag av latin.
På Spotify har utgivelser med Taizé-sanger vel ni millioner avspillinger.
«Slitesterke sanger»
I Trefoldighetskirken forteller lydnivået at folk kan sangene – eller lærer dem fort. Et lite orkester og et kor ledes av svenske Ulla Käll som bruker sangene i retreater hun leder. Slitestyrke er et kjennetegn ved musikken, mener hun:
– Sangene er fokusert på Gud og på min etterfølgelse og mitt hjertes holdning.
Sangene er ikke et sovemiddel eller trygghetsnarkomani
— Ulla Käll
I Trefoldighetskirken synges én av sangene, ett og samme korte vers, hele 13 ganger.
– Hva er hensikten?
– Du trenger å gjenta det for at det skal bli en virkelighet i ditt liv, sier Ulla Käll, og legger til:
– En gang satt jeg og sang i Taizé. «Nå kan de bare ikke ta det én gang til», tenkte jeg. Men de fortsatte. Jeg kapitulerte og fortsatte å synge. Da fikk jeg en fysisk fornemmelse av at sangen gikk fra hjernen og ned til hjertet. Så bare sang det i meg, en slags hjertets bønn.
– En ro i lovsangen
Bakerst i kirken sitter Erik Østerhagen og styrer lyden. Han er fungerende sogneprest i Grorud menighet og har hatt med unge – noen av dem konfirmanter – til Frankrike, på påskeleir i Taizé.
– Sangene er enkle å koble seg på. Det er noe med den kontemplative måten å tilbe på som jeg liker. Det er noe å lande i, sier han når han svarer på hvorfor han liker Taizé-sangene.
Han ser også at de unge lett lærer sangene og går og nynner på dem.
– Hva skjer med deg i lovsangen?
– Jeg føler en slags ro.
– Er dette det nye sakramentet?
– Jeg er usikker på om jeg vil si det, men jeg kan også kjenne at jeg kommer nærmere Gud, særlig når jeg er i Taizé. Jeg kan synge ord som målbærer klage uten at jeg er trist og lovsang uten at jeg er spesielt glad. I annen moderne lovsang forventes det mer at man føler noe bestemt, sier Erik Østerhagen.
Laget sangene enkle
Klosterbrødrene i Taizé la merke til at gjestene ikke klarte å lære seg sangene i den første klosterliturgien de brukte, forteller Ulla Käll. De forsto at de måtte forenkle sangene for at kommuniteten skulle være så gjestfrie som de ville. Nå er det en gruppe brødre som skriver sangene.
I Taizé prater man også om kamp og kontemplasjon, påpeker hun.
– Hva betyr det?
– Sangene er ikke et sovemiddel eller trygghetsnarkomani. Lovsangen er virkelig en bønn og en kamp for en verden med krig, vold og miljøtrussel. Sangene hjelper meg å være modig i livet, sier Ulla Käll.
Etter tekstlesingen i messen følger seks minutter i stillhet. Det er bare å lene seg tilbake, lukke øynene – og puste. Siste sang, med tekst av Birgitta av Vadstena (1303-1373), lyder som et ekko i stillheten:
«Herre, visa meg vägen,
och gör mig villig att vandra den.
Herre, visa mig vägen.
Ge mitt hjärta ro».
Denne saken stod først på trykk i magasinet STREK. Bestill ditt prøveabonnement her.