Gjennom 50 år har tre Lausannekongresser satt retning for evangelikale kristne, og både muliggjort og hindret samarbeid langt inn i det norske kirkelandskapet.
Denne helgen skal arven fra Billy Graham tas videre når 5000 kristenledere fra 200 land samles til den fjerde Lausannekongressen i Seoul i Sør-Korea. Målet er å legge en felles strategi for global kristen misjon frem mot 2050.
Det skjer i en tid hvor den evangelikale bevegelsen kanskje først og fremst assosieres med en mektig og tungt konservativ velgergruppe i USA.
– Det er forskjell på evangelikal som et teologisk begrep og som et sosiologisk begrep. Lausanne samler evangelikale kristne i teologisk forstand, sier Lars Dahle, professor ved NLA Høgskolen.
Han har vært leder for Lausannes medienettverk siden kongressen i Cape Town i 2010, og har sammen med sin kone Margunn Serigstad Dahle, førstelektor ved NLA Høgskolen, blant annet holdt en rekke mediekurs i Lausanne-regi.
---
Lausannebevegelsen
- Den første Lausannekongressen ble holdt i Lausanne i Sveits i 1974. Vertsbyen Lausanne ga navnet til Lausannebevegelsen, som ble etablert i etterkant av kongressen
- Bevegelsen samler evangelikale kirke- og misjonsledere fra rundt 200 land
- Arbeidet er sentrert rundt Lausannekongressene: Lausanne i 1974, Manila i 1989, Cape Town i 2010 og Seoul i 2024
- Hver kongress har munnet ut i et felles dokument: Lausannepakten, Manilamanifestet og Cape Town-erklæringen tegner alle opp en felles visjon for kristen misjon i samtiden
- Det fjerde kongressen i rekken arrangeres i Seoul i Sør-Korea 22.–29. september 2024. Rundt 50 norske delegater deltar.
---
Var til stede for 50 år siden: – Et før og et etter
Da Lausanne-bevegelsen oppsto på 70-tallet, var det delvis som et motsvar mot Kirkenes Verdensråd, som Lausanne-grunnleggerne mente bevegde seg i en for liberal retning, og i for liten grad betonet behovet for evangelisering til nye folkegrupper.
I spissen sto den amerikanske evangelisten Billy Graham, som i to tiår hadde fylt stadioner verden over med sine storslåtte evangeliseringskampanjer. Med seg på laget hadde han den britiske teologen John Stott.
Gjennom en massiv misjonsmønstring skulle man få verdensevangelisering opp i bevisstheten til kristne verden over. Dermed var det i 1974 det duket for at rundt 2.700 delegater fra 150 land kunne samles til misjonskongress i Lausanne i Sveits.
Én av dem som var til stede, var Helge Hollerud, tidligere pastor og misjonær for Frikirken. Den gangen var han 23 år gammel.
– Salen var full av forventning. Det å komme sammen med så mange mennesker med ulik bakgrunn, samlet om det samme, det gjorde det sterkt inntrykk, sier Hollerud.
Han har vært på alle de tre foregående kongressene – den første som delegat og de neste to som frilansjournalist. Han forteller om vitnesbyrd og menneskemøter som har brent seg fast.
– Jeg tror Lausannekongressene har gjort den globale kirke mer bevisst på at evangeliet skal videre.
Vårt Land møter ham sammen med tidligere pastor Oddvar Søvik, som nikker gjenkjennede til Holleruds opplevelser.
– For meg var det et før og et etter kongressen i Lausanne. En grensesprengende opplevelse, sier Søvik, som var til stede på den første Lausannekongressen som skolelagsprest.
Søvik viser til at kristen misjon på slutten av 60- og 70-tallet var i tilbakegang, og flere på den tiden tok til orde for at man burde kalle tilbake vestlige misjonærer. Han mener Lausannekongressen ble et vendepunkt.
– Billy Graham kom med dette initiativet for å gi en bibelsk fundert begrunnelse for evangelisering, og utfordre kirken til å ta opp verdensevangelisering som oppgave, sier Søvik.
Unådde folkegrupper og bibeloversettelse
Ekteparet Dahle redigerte sammen med missiologen Knud Jørgensen et 500 siders bokverk om Lausannebevegelsen, som kom ut i 2014. De trekker frem noen særlige misjonstrender som de mener kan spores tilbake til de foregående Lausannekongressene:
- Fokus på misjon til unådde folkegrupper (Lausanne 1974)
- Et særlig fokus på «10-40-vinduet», som betegner området som går fra Nord-Afrika, via Midtøsten og til deler av Asia, hvor kristendommen har minst fotfeste (Manila 1989)
- Felles satsing på å oversette Bibelen til nye språk (Manila 1989)
- Bevissthet om teltmakermisjon – misjonærer med sivilt yrke – og det å være kristen på arbeidsplassen (Manila 1989)
- Fokus på storbymisjon og misjon blant migranter (Cape Town 2010)
Evangelikale i Trumps USA
I motsetning til Kirkenes Verdensråd, er ikke Lausannebevegelsen en medlemsorganisasjon. Likevel samler den kirke- og misjonsledere fra 200 land som identifiserer seg med den evangelikale bevegelsen. I Norge er den representert gjennom Norme, hvor 43 misjonsorganisasjoner og trossamfunn er medlemmer, og har Lausannepakten som grunnlag.
Internasjonalt er det likevel ikke åpenbart hvem som faller inn under bevegelsen – særlig siden begrepet evangelikal siden 2016 i stor grad har vært brukt som en politisk betegnelse på en gruppe amerikanske velgere.
I USA er mange av dem som har vært engasjert i Lausanne partiløse i dag.
— Lars Dahle, professor ved NLA Høgskolen
Han tror at mange amerikanere i Lausanne-bevegelsen ikke vil kjenne seg igjen i betegnelsen evangelikal i sosiologisk forstand, slik den brukes i amerikansk politikk.
– I USA er mange av dem som har vært engasjert i Lausanne partiløse i dag. De kjenner seg ikke igjen i «MAGA»-retorikken til Trump, og heller ikke i et demokratisk parti som oppfattes som radikalisert. Det er et bredt midtfelt som ikke er besatt. Det tror jeg er en utfordring for mange av de Lausanne-aktive lederne i USA, sier Dahle.
Som teologisk begrep innebærer ordet noe annet, men mange tenker kun sosiologisk når de hører ordet evangelikal, vedgår ekteparet Dahle.
– Vi snakker imidlertid om en kirkelig og misjonal bevegelse – en bevegelse som finner sammen i arven av reformasjonen og vektleggingen av vekkelse og misjon, sier Lars.
– Gang på gang må vi forklare hva vi legger i begrepet. Men jeg er stolt og takknemlig over å være en del av den evangelikale bevegelsen, legger Margunn til.
– Tror du det amerikanske valget vil sette sitt preg på kongressen?
– Jeg har aldri hørt noen partipolitisk uttalelse i Lausanne-sammenheng. Samtidig vil en aktualisering av Bibelens budskap ofte ha relevans for politikk og samfunnsliv. Men dette er jo en global samling, der den amerikanske delegasjonen bare er én av mange, sier Lars.
Jeg er stolt og takknemlig over å være en del av den evangelikale bevegelsen.
— Margunn Serigstad Dahle, førstelektor ved NLA Høgskolen
Avsnitt om seksualitet vakte oppsikt
Hver av de foregående kongressene har munnet ut i en felles erklæring, som man gjerne har fremforhandlet under kongressen. Den opprinnelige Lausannepakten fra 1974, ført i pennen av John Stott, er grunnlaget for bevegelsen, og regnes som et av de viktigste dokumentene i den evangelikale kristenheten.
«Vi er dypt grepet av hva Gud gjør i vår tid, angrer oppriktig våre feilgrep og kjenner oss utfordret av det ufullførte evangeliseringsoppdraget», heter det i Lausannepakten – som både slår fast synet på Bibelen som Guds inspirerte ord, tar avstand fra religionsblanding, og utfordrer til evangelisering og sosialt ansvar.
Manila-manifestet fra 1989 gikk enda mer i dybden i trosgrunnlaget, mens Cape Town-erklæringen fra 2010 er et omfattende dokument som også går lenger i å beskrive strategier for praktisk utøvelse av misjonsoppdraget.
I Norge har særlig avsnittet i Cape Town-erklæringen som omhandler seksualitet vakt oppsikt. Der omtales all seksualitet utenfor ekteskapet mellom mann og kvinne som «avsporet seksualitet».
At Cape Town-erklæringen tar et tydelig standpunkt om bibelsyn og samlivsspørsmål, virker å ha gitt grunnlag for en felles front mot liberal teologi.
Da det i 2016 og 2017 ble strid om hvorvidt frikirkelige menigheter kunne ha fellesmøter sammen med prester fra Den norske kirke i henholdsvis Vennesla og Kristiansand, var det nettopp Cape Town-erklæringen som ble brukt som grunnlag for å utelukke prester som åpner for likekjønnet vigsel. Fortsatt legger Fellesmøtene i Kristiansand Lausannepakten til grunn for samarbeid.
Bruker Lausanne som grunnlag: – Sentrale og samtalende
Da mediemisjonsorganisasjonen Tro og Medier i 2021 sa nei til å være med i samarbeidet da Vårt Land startet TV-kanal, var det nettopp med henvisning til Lausanne-pakten og Cape Town-erklæringen. De har lagt begge dokumentene som grunnlag for hele sin virksomhet.
– Vi ønsket en tydelig og tverrkirkelig basis for det vi jobber med. Disse bekjennelsene fra Lausannebevegelsen er noe av det mest sentrale og samlende innenfor den evangeliske kristenheten per i dag, sier daglig leder Jarle Haugland i Tro og Medier.
Kirken har alltid hatt et behov både for å definere hva den står for, i tillegg til å sette en avgrensning til hva den ikke står for, påpeker han.
– Hva er det viktig for dere å sette en avgrensning mot?
– Det går på de helt sentrale kjernesannhetene i den evangeliske bevegelsen: bibelsyn, forståelse av Jesus som den eneste veien til frelse, og misjonens nødvendighet.
Deltar for Den norske kirke: – Naturlig at en biskop har kontakt med Lausanne
Siden begynnelsen på 70-tallet har flere sentrale personer i Den norske kirke vært tett involvert i Lausannebevegelsen, deriblant biskopene Erling Utnem og Bjørn Bue.
De senere årene har kontakten ikke vært like synlig. Kirken er heller ikke medlem i Norme, og er ikke forpliktet på Lausannepakten.
Under årets kongress i Seoul er likevel to representanter fra Den norske kirke invitert: én representant fra Mellomkirkelig råd, og Stein Reinertsen, biskop i Agder og Telemark.
– Ledere i Den norske kirke, deriblant flere biskoper, har vært sentrale i Lausannebevegelsen siden begynnelsen, og det er naturlig også i fortsettelsen at en biskop har kontakt med bevegelsen. Jeg mener vi har et ansvar for å jobbe økumenisk, sier Reinertsen.
Han erkjenner imidlertid at koblingen mellom Lausanne og Den norske kirke er svakere enn det var tidligere.
– Det er litt mindre kontakt mellom ledere i Den norske kirke og Lausanne nå, samtidig som det er mer kontakt mellom Kirkenes Verdensråd og Lausanne nå enn tidligere, sier Reinertsen, og viser til at preses Olav Fykse Tveit ble invitert til å tale under Cape Town-kongressen da han var generalsekretær i Kirkenes Verdensråd.
I 1972 var det et begrep som gir mening, men i dag gir det en del assosiasjoner som jeg overhodet ikke ønsker å identifisere meg med.
— Stein Reinertsen, biskop i Agder og Telemark
– Cape Town-erklæringen er blant annet svært kritisk til likekjønnet samliv. Er det mulig for Den norske kirke å være tilknyttet en bevegelse med et slikt syn?
– Det vil alltid være ting man vil være uenig om i økumeniske sammenhenger, men det er noe annet som samler oss enn dette spørsmålet. Lausannes hovedarbeid handler om å spre evangeliet.
– Mener du at evangelikal fortsatt er et godt begrep å bruke?
– I 1974 var det et begrep som ga mening, men i dag kan det gi det en del assosiasjoner som jeg overhodet ikke ønsker å identifisere meg med. Slik det brukes i enkelte kretser i USA, er langt unna det jeg står for. Men i betydningen av at evangeliet er det som styrer i livet vårt, er det noe enhver kristen kan stå bak.
Mener Kirkenes Verdensråd og Lausanne har nærmet seg hverandre
Einar Tjelle, internasjonal direktør i Den norske kirke, mener forholdet mellom Den norske kirke og Lausannebevegelsen er godt.
– Lausannebevegelsen og Kirkenes Verdensråd har begge utviklet seg og tilnærmet seg hverandre. Kirkenes Verdensråd har de siste tiårene fått en tydeligere misjonsprofil, og Lausannebevegelsen har fått en noe sterkere sosialetisk profil. Fra vår side er det positivt å følge med i begge disse sporene, sier Tjelle.
Han viser til at Cape Town-erklæringen blant annet utfordrer til etisk forvaltning og vern av skaperverket, og håper at man i kongressen i Seoul vil fortsette å utfordre til fattigdomsbekjempelse og miljø- og klimaengasjement som en del av det å følge Jesus i dag.
– Jeg ble positivt overrasket over at man i Cape Town i 2010 var så tydelig på at disippelskap innebærer å forholde seg til fattigdomsbekjempelse og forvalterskap. Jeg håper de vil fortsette og forsterke de signalene.
AI, digitalisering og seksualitet
Når 5.000 delegater samles i Seoul fra søndag av, er det ventet at den seks dager lange kongressen vil munne ut i nok en felleserklæring – på engelsk kalt «the Seoul Statement».
Hvilke temaer som vil tas opp er ennå ikke kjent. En omfattende rapport utarbeidet av Lausannebevegelsen i opptakt til kongressen, «The State of the Great Commision» gir imidlertid en pekepinn.
Rapporten sier blant annet at misjonens tyngdepunkt beveger seg fra den vestlige verden og til det globale sør, samtidig som man skal nå en stadig aldrende befolkning, en voksende middelklasse og en stadig mer digitalisert hverdag. Større fokus på mental helse, økende gjeld og en forståelse av kjønn i endring, er alle fenomener som skal diskuteres under årers kongress.
Også under årets kongress er seksualitet og identitet satt på agendaen – blant annet under ledelse av den svenske teologen Olof Edsinger.
Lars Dahle tror at også Seoul-dokumentet vil bli toneavgivende for den evangelikale bevegelsen i tiårene som kommer.
– Vår samtid er preget av mye usikkerhet og forvirring, og folk søker etter svar. Da trenger vi velfunderte tekster som gir retning.
LES OGSÅ: Min tro med Lausanne-bevegelsens leder: – Jeg visste ikke hvem fiendene mine var