«Tusen takk for talen. Det er hyggelig med noe pent å se på».
«Det var et godt forslag, lille venn».
«Her har vi den lille teologen vår».
«Jeg tar ikke imot ordre fra hysteriske kvinnfolk i overgangsalderen».
Det er eksempler på såkalte mikroaggresjoner som kvinner i pastortjeneste i norsk frikirkelighet kan møte. Det sier Hilde Marie Øgreid Movafagh og Linn Sæbø Rystad, som forsker på kvinner i pastortjeneste.
– Og den typiske på et styremøte: en kvinne kommer med et forslag som gjentas av en mann like etterpå, og så er det mannen som får æren for forslaget, sier Movafagh.
Rystad nikker gjenkjennende.
Fant felles erfaringer
Begge jobber som førsteamanuenser ved MF vitenskapelig høyskole. De jobber med et forskningsprosjekt, som Vårt Land tidligere har omtalt, der de gjennom 38 dybdeintervjuer undersøker hvordan det står til med kvinner i pastortjeneste i syv frikirkelige kirkesamfunn.
Movafagh og Rystad har begge vært menighetspastorer, i henholdsvis Metodistkirken og Frikirken. Det var først da de møttes, etter at begge hadde gitt seg som pastorer, at de forstod at de hadde mange felles erfaringer: erfaringer av å være den eneste ansatte i en liten sammenheng, å være ung, singel kvinne i en lederstilling.
– Vi ville utforske om det er flere enn oss som har lignende erfaringer. For det er rett og slett gjort veldig lite forskning på dette, sier Movafagh.
– Det finnes noen fellesnevnere i frikirkene som kolleger i Den norske kirke ikke kjenner igjen. Det å jobbe for kvinners plass, var noe jeg følte jeg bare måtte gjøre, og gjorde bare i kraft av å være ansatt. Man kommer ikke unna å måtte ta den likestillingskampen, sier Rystad.
Finner mild seksuell trakassering i pastorhverdagen
Funnene skal etter planen gis ut i bokform neste år. Vårt Land møter dem i forbindelse med Likestillingskonferansen, hvor de torsdag presenterte noen foreløpige funn.
I møte med titalls kvinnelige pastorer, ser de at de ofte er svært lojale mot kirken sin.
– Mange er veldig glad i jobben sin. Men de godtar kanskje litt for mye, sier Movafagh.
– Hvilke ting da?
– Vi skal gjøre dypere analyser av dette, men det handler blant annet om å bli forbigått og usynliggjort, og mild seksuell trakassering. Kvinners kropp blir tematisert oftere enn det vi hadde trodd, sier Rystad.
Kvinnene de har snakket med beskriver jevnlige kommentarer om egen kropp, i tillegg til mikroaggresjoner, slik de nevnte eksempler på innledningsvis.
– Det handler om stort sett ubevisste signaler som bekrefter stereotypier om hvordan kvinner er. Siden det er ubevisst, er det av og til vanskelig å snakke om, for man kan alltid si at «ingen mente noe med det». Men når det blir et mønster, da blir det et problem, sier Rystad.
– Må ta kampen om igjen i hver menighet
Målet med prosjektet er å gi verktøy som kan bedre forholdene, særlig for unge kvinner i pastortjeneste.
– Én ting er at kvinnene må få noen verktøy til å kjenne igjen disse tingene, og lære å adressere det. Men mye viktigere er det at kirkesamfunnene jobber med disse holdningene.
I forskningsprosjektet har de intervjuet kvinner i pastortjeneste fra syv frikirkelige kirkesamfunn. Av hensyn til kvinnenes personvern kan de ikke si hvordan det står til i hvert enkelt kirkesamfunn.
De kan likevel se et mønster av at kvinner opplever mest motstand i kirkesamfunn uten et sterkt sentralledd – altså der enkeltmenighetene har stor grad av selvstendighet.
– I disse kirkesamfunnene må man omtrent ta kampen om igjen i hver enkelt menighet, sier Movafagh.
Hvor lenge kirkesamfunnene har vært åpen for kvinnelige ledere, spiller også inn.
Vi trenger å hente frem igjen den evangelikale feminismen
— Hilde Marie Øgreid Movafagh
Mange vil unngå feminisme-begrepet
Møtet med de kvinnelige pastorene har vist at det er svært ulikt hvordan de forholder seg til likestillingskampen i eget kirkesamfunn. Mens noen opererer med en form for nulltoleranse mot motstand mot kvinner i pastortjeneste, velger andre en taktisk linje – for eksempel ved at man unngår ordinasjon eller unngår hovedpastorrollen.
Det at man har ulike tilnærminger, kan gjøre at man i mindre grad opplever at man jobber for samme sak, og i stedet opplever friksjon i møte med andre kvinnelige ledere.
Det er også ulikt i hvilken grad de kvinnelige pastorene identifiserer seg med den feministiske bevegelsen.
– I mange kirkelige sammenhenger er feminisme et fyord, og mange ønsker å unngå å bli stemplet som feminist.
– Kan en slik aversjon mot feminisme-begrepet hindre likestillingen?
– Vi ser at feministisk teori kan gi kvinnene nøkler og verktøy, for eksempel ved å gjenkjenne og forstå mikroaggresjoner, sier Movafagh.
Ser til Barratt
Om man ikke vil se til den sekulære, feministiske bevegelsen, finnes det også feministiske røtter i den frikirkelige bevegelsen, påpeker hun. Som eksempel nevner hun T.B. Barratt, Pinsebevegelsens grunnlegger i Norge, som løftet frem kvinner i tjeneste – til tross for at det ble dysset ned etter hans død.
– Vi trenger å hente frem igjen den evangelikale feminismen. For det finnes verktøy i den frikirkelige arven, sier Movafagh, og legger til:
– Når kirkesamfunnene har skrevet sine historiebøker, har kvinnene ofte forsvunnet ut – og da er det heller ingen andre som tar vare på den arven for ettertiden. Det er et mål for oss at når nye, norske historiebøker skrives, så skal frikirkekvinnene tas med.
