Etter at dette hendte, ble sønnen til kvinnen som eide huset, syk. Og sykdommen tok så hardt på at det til sist ikke var livspust i ham. Da sa hun til Elia: «Hva har jeg med deg å gjøre, gudsmann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og få sønnen min til å dø.» Han svarte: «Gi meg sønnen din!» Så tok han gutten fra hennes fang, bar ham opp på takkammeret hvor han bodde, og la ham på sengen sin. Han ropte til Herren og sa: «Herre, min Gud! Vil du virkelig gjøre så ondt mot denne enken som jeg får bo hos, at du lar sønnen hennes dø?» Så strakte han seg tre ganger ut over barnet og ropte til Herren: «Herre, min Gud! La livet vende tilbake til barnet!»
Herren hørte Elias bønn. Og livet vendte tilbake til gutten; han ble levende igjen. Elia tok barnet og bar det fra takkammeret ned i huset. Han ga det til moren og sa: «Se, sønnen din lever!» Da sa kvinnen til Elia: «Nå vet jeg at du er en gudsmann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.»
1 Kong 17,17–24
Tekstblikk: Gud gjør sånn som Gud gjør
Håkon Sunde Pedersen, førstemanuensis i Det gamle testamentet ved Fjellhaug internasjonale høgskole
«Hva han tar og hva han giver, samme Fader han forbliver», synger den svenske salmedikteren Lina Sandell. I møte med livets vanskeligste timer lovpriser hun Gud slik Job i første omgang gjorde (Job 1,21). Paulus går enda litt lenger. Han er «stolt over lidelsene» og ser dem som en mulighet for noe godt: utholdenhet og håp (Rom 5,3–4).
Enken i Sarepta ser det annerledes og knytter sønnens død til egen synd. Hennes angrep på Elia tjener bare til å understreke hvor fortvilt og hjelpeløs selvbebreidelsen kan være (vers 18).
Men også Elia ser det annerledes. Han deler kvinnens fortvilelse og vender seg til Gud. Ikke i takk og lovprisning, men i protest. Elia tar kvinnen i forsvar mot Gud: «Vil du virkelig gjøre så ondt (rāʻaʻ) mot denne enken?» (vers 20). Elia angriper Gud.
Hvis det er noe som er «typisk gammeltestamentlig», så er det slike protestbønner. De representerer en slags religionskritikk i bønneform som er bredt belagt i GT, og i senere jødisk tradisjon. At Gud sitter i dommersetet, hindrer ikke at Gud samtidig kan plasseres på tiltalebenken når Gud ikke lenger er til å kjenne igjen. Et talende eksempel er Jeremias protest i Jer 12,1: «Rettferdig er du, Herre, når jeg fører sak mot deg. Likevel må jeg snakke med deg om hva som er rett.»
Det er nettopp denne paradoksale samtidigheten – samtidig dommer og tiltalt, samtidig bønn og protest – som er så karakteristisk for protestbønnene. Selv om kritikken kan være knallhard og tidvis synes grenseløs (f.eks. Sal 44,10–15, Jer 15,18 og Klag 2), leder den ikke til en detronisering eller avvisning av Gud. Snarere tvert imot! Appellen til Gud intensiveres.
Elia fortsetter å rope: «Herre, min Gud!» (vers 20 og 21). For når alt håp er ute og gutten er død, kan ikke Elia så mye annet enn å håpe at Gud til sist skal gjøre sånn som Gud gjør: vende død til liv (vers 21).
Prekenblikk: Hva kan Gud ha ment med dette?
Åste Dokka, teolog og kommentator i Vårt Land
GT-teksten og evangelieteksten i dag er nesten helt parallelle. I begge to dør en sønn og en mor sørger, desperat og fortvilet. Og i begge tilfeller finnes det et menneske som stiller seg mellom moren og den ødeleggende skjebnen, han får noe nytt til å skje: Både Elia og Jesus vekker opp igjen den døde.
Et barns død er tragedie stor nok, men i begge disse historiene ryker også hele livsgrunnlaget, inntekten og sikkerheten for den ellers barnløse moren. Sønnedøden er intet mindre enn en katastrofe, både for sjel og kropp.
Sorg og sinne over livets gang omdannes fort til mistro til Gud selv. Det er ikke rart. Bibelens verdensbilde tilsier ofte at det er nettopp Gud som står bak alt som skjer. Det opplagte spørsmålet er derfor: Hva kan Gud ha ment med dette?
De to fortellingene sier på hvert sitt vis at det som skjedde ikke forteller oss om Guds mening og vilje. Spesielt gjelder dette evangelieteksten, der Jesus vekker opp enkens sønn. Det står nemlig ingen steder at det er Guds ansvar at sønnen er død. Nei, det er kun etterpå at Gud dukker opp i teksten, og da som lovprist.
Det som uttrykker Guds vilje er med andre ord Jesu handling, og ikke guttens død. Gud vil liv. Når liv oppstår og holdes oppe, er det Gud vi skal takke. Dødskreftene er dypest sett ikke noe Gud står bak.
Når de mest himmelropende tragedier rammer, kan det altså finnes en redning, forteller tekstene oss. Lidelse og ondskap finnes, vi vet ikke hvorfor. Men vi tror på en Gud som vil det gode.
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes, Ingunn Aadland, Lena Stordalen, Ingrid Brækken Melve og Åste Dokka.
