Det tradisjonelle skriftemålet er under press. Nylig kom den norske regjeringen med et lovforslag om å fjerne prestenes taushetsplikt, noe som fryktes å kunne gå utover skriftemålet i Den katolske kirke. Samtidig, i Polen og Tyskland, diskuteres det å avvikle hele skriftemålet, da for barn.
Skriftemålet er ett av Den katolske kirkes syv sakramenter, og katolikker oppfordres til å skrifte minst en gang i året (se faktaboks).
Argumentene for å avvikle praksisen for barn i Polen og Tyskland spenner seg fra frykt for seksuelle overgrep til spørsmål om barnepsykologi, skriver Kristeligt Dagblad i en fersk artikkel.
– Det er kanskje noen som opplever situasjon som ekkel, men da betrygger vi om at det ikke er farlig, sier Pål Bratbak, som er sogneprest i den katolske menigheten St. Svithun i Stavanger.
Bratbak har vært såkalt skriftefar for mange barn i sin rolle som prest. Han avfeier kritikken fremsatt i Kristeligt Dagblad-artikkelen. Den pensjonerte norske barnepsykologen Magne Raundalen synes derimot at praksisen er problematisk, også i Norge.
---
Skriftemål
- Skriftemål, bekjennelse av synder for et annet menneske.
- I den katolske kirke anbefales alle troende å skrifte minst en gang i året, eller etter behov.
- I katolsk tradisjon innebærer skriftemål at den troende bekjenner sine synder overfor presten. En viktig forutsetning for skriftemålet er at presten har taushetsplikt, og at han opptrer på vegne av kirken både når han ilegger bot og gir absolusjon, det vil si tilgivelse.
- Skriftemål i Den katolske kirke skjer i en såkalt skriftestol hvor presten, som her fungerer som Jesu vikar, sitter på en side av et gitter og den som vil skrifte sitter på den andre siden.
- Kilde: Store Norske Leksikon.
---
– Jeg skjønner ikke helt koblingen
I Tyskland har en kommisjon nedsatt av Den katolske kirke anbefalt å avskaffe skriftemålet for barn. Årsaken er, ifølge det tyske mediet Katolisch, en undersøkelse som skal vise at skriftemålet kan bli «et startpunkt for seksuelt misbruk».
Bratbak stiller seg uforstående til kritikken.
– Jeg skjønner ikke helt koblingen her, men man ser jo fortsatt de mørke skyggene som de stygge misbrukssakene har skapt. Man glemmer at prester ikke er overrepresentert i statistikken over overgripere. Og hvis man skal fjerne alle muligheter hvor voksne kommer i kontakt med barn, får man et ganske merkelig samfunn, forklarer sognepresten.
– Vi skal gjøre alt det vi kan for at vi aldri havner i en situasjon hvor folk med forkvaklede interesser kan utnytte barn. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor man her har peilet seg inn på skriftemålet. Hvis man bruker skriftestolene, har man ingen mulighet til å utnytte barna. Det er også glassinnhegninger i dørene så folk kan se. Ting skal være transparent.
– Vi skal ikke grave i andre menneskers sjeleliv
Til Kristeligt Dagblad lister den polske barnepsykologen Aleksandra Piotrowska opp spørsmål hun mener man kan møte i skriftemål i Den katolske kirke i Polen:
«Har du tatt på deg selv? Har du hatt urene tanker?».
Bratbak kaller spørsmålene usmakelige.
– Jeg håper ingen katolsk prest stiller slike spørsmål i skriftemål. Jeg ville aldri gjort det. Det er mulig hun har hatt dårlige opplevelser. Man skal bare høre på hva barnet sier og hvis barnet får hjerneteppe, kan man stille noen spørsmål, men man ville ikke gått inn på de type spørsmålene. Hvis det er tilfellet, så er det galskap. Vi skal ikke grave i andre menneskers sjeleliv.
Sognepresten tror skriftemålet kan ha en god innvirkning på et barns psykiske helse.
– Det er ikke noe vits å bære på drit som du ikke trenger. Skriftemålet gir en objektiv visshet om at jeg nå kan legge dette bak meg og at jeg ikke trenger å dra det med meg lenger. Sånt er greit å vite før du blir tenåring og voksen, sier Bratbak.
Barna får skriftespeil
Bratbak forklarer at en prest i utgangspunkt ikke stiller spørsmål i et skriftemål. For å forberede seg til sitt første skriftemål, får barna utdelt et såkalt skriftespeil.
Bratbak har sendt Vårt Land skriftespeilet som barna får utdelt. Der omtales skriftemålet som «møtepunktet der Gud tilgir deg og alle dine synder og forsoner deg med Kirkens fellesskap.». Speilet inkluderer delen «samvittighetsransakelse» hvor barna blir bedt om å tenke gjennom 29 spørsmål.
Noen av spørsmålene er «Er jeg med vilje urolig og følger ikke med under messen?», «har jeg løyet til lærerne, prestene eller andre voksne som leder meg?», «lar jeg andre få lov til å være med på leken?» og «husker jeg på at jeg er uendelig verdt og elsket av Gud?».
– Spørsmålene skal få de til å reflektere over ting på forhånd. De er jo ikke snakk om store ting når det gjelder barn, men det handler om at man i tidlig alder skal vende seg til praksisen, noe som er et viktig poeng. For da vet de at muligheten finnes senere i livet.
Skriftemålet er en åndelig forberedelse til møtet med Kristus.
— Pål Bratbak, katolsk sogneprest
– Niåringer er ganske robuste
Det er vanlig å ha sitt første skriftemål mellom 7- til 9-årsalderen, noe som er en del av barnas forberedelse til å motta deres første nattverd.
– I dåpen blir vi Guds barn, men vi lever ikke alltid som Guds barn. Før man kan ta det neste skrittet mot full innlemmelse i det kristne liv, ved å motta nattverden, må man være i nådens stand. Det betyr at man ikke skal ha alvorlige synder på samvittigheten før man går til nattverd. Skriftemålet er en åndelig forberedelse til møtet med Kristus, sier Bratbak.
Den polske barnepsykologen Piotrowska mener at de religiøse aspektene ved skriftemål vil gå over hodet på de fleste niåringer for hun mener at de ikke har utviklet evnen til å tenke abstrakt.
– Barn i en viss alder begynner å kunne forholde seg til hva som er rett og galt. De fleste niåringer tror jeg vet når de har gjort ting som de kunne latt være å gjøre, sier Bratbak.
På dette punktet får han støtte fra den pensjonerte barnepsykologen Magne Raundalen.
– Det er ikke så farlig at det lander noen uforklarlige ting i et barns hode, og det gjør det fra andre kanter. Utgangspunktet mitt er at niåringer er ganske robuste skapninger mentalt. Stort sett. Men så er det ikke alle som er det, sier Raundalen.
Han er likevel kritisk til skriftemålet.
Raundalen arbeidet tidligere ved Senter for krisepedagogikk i Bergen, han har utarbeidet flere foreldreveiledningsprogrammer, skrevet en rekke fagbøker og stått sentralt i UNICEFs internasjonale program for barn i krig. I 2000 ble han kommandør av St. Olavs orden for sitt arbeid for barns beste.
Dette er regelrett et avhør. Det minner om noe som skjer før en tiltalebeslutning.
— Magne Raundalen, barnepsykolog
Mener skriftespeilet minner om avhør
– Jeg kan ikke se noen fordeler ved at barn skal snakke eller bli spurt om urene tanker og eventuelle handlinger som går på kropp og seksualitet og slike ting. Men at man kunne snakke om og forstå som niåring at man kan lette sitt hjerte på noen måte, er en god ting, sier Raundalen.
Den pensjonerte barnepsykologen minnes oppveksten sin.
– Vi var en større barneflokk knyttet til frikirken. Min mor sa til oss hver kveld «er det noen som vil lette sitt hjerte. Så skal jeg bare høre på». Da kunne jeg si at jeg hadde sagt et stygt ord og hun sa at jaja, gjør ikke det mer. Det er å lette sitt hjerte, men jeg tror ikke skriftemålet egner seg som en arena for sånt. Det er ikke en trygghetskanal for barns vonde tanker.
Raundalen har fått se skriftespeilet til Den katolske kirke. Han kaller det for «meget problematisk».
– Dette er regelrett et avhør. Det minner om noe som skjer før en tiltalebeslutning.
– Bakom er en dømmende Gud
Raundalen forklarer at retningslinjene for barn som har det vondt og som har opplevd traumer, er at situasjonen deres blir gjort først begripelig, dernest håndterbart.
– Grunnlinjen i å lette mentalt trykk hos barn handler om å gjøre ting begripelig og håndterbart så man kan snakke om ting. Derfor kan man tenke seg at i en helt ideell situasjon, så virker ikke skriftemål for niåringer til å være så gærent. Men så har du overgrepene som har vært og bakom sitter det en dømmende Gud som kan utdele en slags straff.
På spørsmål om han mener skriftemålet for barn burde avvikles, svarer Raundalen følgende:
– Hvis det ikke var for utgangspunktet som er den strenge Gud, og hvis man legger godvilja og guds velsignelse til, kan skriftemålet virke positivt når det kommer til å la barn snakke om vanskelige ting og å trøste dem i en vanskelig situasjon. Jeg regner ikke skriftemålet i seg selv som en umiddelbar skadelig ting, men det burde være absolutt frivillig for barn å gjøre det. Kirkesamfunnene burde garantere den frivilligheten. For det er kjempeviktig at de får en plausibel forklaring på hvorfor de skal gjøre det.
