STAVANGER: På Ung Landsmøte reiser de til kirken, Babylon, ørkenen og overraskende steder - altså hele verden.
Men det er kun retorisk. Stedene er navnene på morgenmøtene som holdes i en stor hall i Norges oljeby. Her samler Misjonsambandet ung og ImF-ung nærmere tusen unge.
Mellom stolradene står likevel enkelte som har reist nesten like langt som hele verden. De har en solbrun farge i huden og en forvirrende dialekt - det kan være vanskelig å gjette seg til hvor de kommer fra.
De er misjonærbarna som har kommet «hjem».
– Vi blir sett på som litt rare
– Det er kaldt i Rogaland, sier Valentin Mjølhus (15) skjelvende.
Selv om han har bodd det siste året i Norge virker det som han enda ikke har blitt helt vant til været.
Han og broren Silas (16) ble født i Kenya, og har siden da vekslet mellom å bo i utlandet og i Norge. For ett år siden kom brødrene hjem til Norge fra to år i Midtøsten. Av sikkerhetsmessige årsaker kan de ikke fortelle hvilket land.
– Mor ville ikke at vi skulle glemme Norge helt.
Slik forklarer Silas den hyppige flyttingen.
På UL møter de andre som også har vært på flyttefot. Andreas Lindefjell Dyrøy (16) er en av dem. Etter en fin oppvekst på Varhaug måtte han bli med familien til Kenya for to år siden.
– Det var egentlig en ganske dritt beskjed, sier Andreas, men legger til at det likevel har gått greit.
Nå er han på ferie i Norge. Da kan han møte på mange nordmenn som ikke helt forstår livsstilen.
– Vi blir nok sett på som litt rare, sier Silas.
Ikke vant til iPad og Playstation
Vårt Land møter ungdommene på UL for å høre hvordan det er å være misjonærbarn i dag, og hvordan det oppleves å komme tilbake til Norge etter år med flytting og andre kulturer.
Silas begynner å fortelle om en helt annen oppvekst enn mange andre.
– Norske barn har det gøy med iPad og Playstation. Vi er vant med å klatre barbeint i trær.
– Vi har heller ikke fulgt med på alle TV-programmene de snakker om, legger Valentin til.
De har likevel valgt å tilpasse seg noe.
Norske barn har det gøy med iPad og Playstation. Vi er vant med å klatre barbeint i trær
— Silas Mjølhus
– Vi spilte Playstation med vennene våre selv om vi aldri kjøpte en selv, forteller Silas.
Samtidig har de tatt med nordmenn på aktiviteter ute.
– Det er nok mange som tenker de må passe inn når de vender hjem. Men jeg tenker man bare må akseptere at man er annerledes og være seg selv, sier Silas.
Møter de nærmeste vennene én gang i året
For brødrene Mjølhus har det aldri vært et problem å få seg venner. Det har blitt en ferdighet de har utviklet for hver gang de flytter.
– Men de blir ikke langvarige venner, forteller Silas.
På spørsmål om det har vært kjipt, trekker han på det, men svarer nei.
– Det er jo noe vi vet på forhånd - at vi snart skal reise videre, sier Silas.
De nærmeste vennene møter han én gang i året, tidligere på Misjonssambandet sin generalforsamling og de siste årene på UL. De er og misjonærbarn.
– Vi deler mye av den samme oppveksten, forteller han.
Andreas møter igjen vennene han bor i Kenya med her. Han forteller at disse vennskapene er spesielle.
– Vi har opplevd mye som jeg aldri ville opplevd med vennene mine i Norge. Vi bor tett og får ganske gode relasjoner, sier han.
– Kan være vanskelig å holde en samtale
Kristin Fjelde Tjelle er førsteamanuensis i historie ved VID vitenskapelige høyskole, samt leder for misjon- og diakonarkivet. Hun har selv tatt med seg barna til Japan for å drive misjon.
Hun opplever at familie og venner i Norge kan ha en forventning om at barna forstår de norske kodene, men at det ikke nødvendigvis er tilfelle.
– For misjonærbarn kan det være vanskelig å ha en helt vanlig dialog med norske ungdommer, sier hun. og sikter til at de ikke alltid kan de samme referansene.
Tjelle tror omveltningen av å flytte kan gjøre det vanskelig for barn av misjonærer å for eksempel å følge med på undervisningen i skolen.
Andreas kjente på dette da han plutselig skulle starte på amerikansk skole i Kenya.
– Det tok tid å komme inn i engelsken og skolesystemet. I Norge drar man på skolen for å treffe venner, der er det mer fokus på prestasjon, forteller han.
– Hvorfor skal vi sitte her og spise sjokolade?
Til tross for flere problemstillinger knyttet til å vokse opp som misjonærbarn, forteller guttene om unike opplevelser og høy kulturell kapital takket være foreldre som dro dem med til utlandet.
Alle tre kunne en dag tenke seg å kalle seg misjonærer.
– Hvorfor skal vi sitte her i rike Norge, spise sjokolade og tenke «Yes, jeg er frelst», når folk i andre land dør uten å fått sjansen til å ta imot Jesus, spør Silas.
---
Ung landsmøte «UL»
- Arrangeres av Misjonssambandet ung og ImF- ung
- Er for de over 15 år.
- Samtidig arrangeres det UL + i samme lokaler for de over 22 år
- Ble i år arrangert i Stavanger 23.-27. juli
---
