KRISTIANSAND: – ‘94 var det vel? Eller var det ‘95? Jeg er litt usikker på når jeg kom ut av skapet hvor, sier Frank Mosvold og humrer.
– Det må ha vært i ‘94, for jeg bodde i London da. Må være ‘94, svarer lillebror Kurt Mosvold.
– Ja, ‘94 ja.
De to brødrene sitter på det fasjonable kontoret til eiendomsinvestor og lillebror Kurt i Kristiansand sentrum. Han driver familieselskapet Mosvold & CO, som i flere generasjoner har drevet med shipping, men som har gått over til å bli et rent eiendomsselskap. Familien deres har dype røtter i Misjonskirken Norge, som de begge har vokst opp i.
Tidligere i sommer kastet brødrene seg inn i debatten om synet på homofilt samliv i Frikirken. I et intervju med Fædrelandsvennen uttrykte de støtte til artist Maria Arredondo, som valgte å si opp jobben sin i Kristiansand Frikirke. Det skjedde etter at kirkesamfunnet gikk inn for et vedtak hun var dypt uenig i, der de stadfestet at synet på homofilt samliv er et bekjennelsesspørsmål.
De er bekymret for at utviklingen i flere kirker går i en mer konservativ retning.
Selv endret Kurt mening om likekjønnet samliv etter broren stod fram som homofil.
Det tok 29 år
– Vi er fra en kristen, konservativ, patriarkalsk sørlandsk rederfamilie, ramser Kurt opp.
Hjemme var det synd å danse, synd å spille kort. De fikk ikke gå på kino, ikke teater.
– Kortstokker med hjerter og spar ble kastet av min mor, forteller Kurt.
Foreldrene ble skuffet om de to brødrene bestemte seg for å gå på klassefest på ungdomsskolen. Hver tirsdag var det fjernsynsteater, hvor det ofte var et banneord. Det fikk de ikke se. På fredagskveldene var det detektimen, der det gjerne var et mord. Det var heller ikke særlig populært.
Med en konservativ familie og konservative venner tok det tid for Frank å komme ut som homofil.
– Jeg var redd for å miste familien, redd for å miste venner. Det var jo derfor jeg var i skapet såpass lenge.
Storebror Frank og lillebror Kurt har vært tette hele livet. De skiller bare ett år og de hadde mye av studietiden sammen. De ville følge familietradisjonen og begynte som fjerde generasjon skipsredere. Begge gikk på universiteter i New York og Boston. Der bodde de to brødrene sammen, og delte det samme livet.
Samme vennekrets, samme studie, samme etternavn. De endte til slutt i London, der de begge arbeidet med shipping.
Helt til Frank bestemte seg for at nok er nok. Han ville finne sin egen retning i livet, gjøre det han faktisk ville.
Nok er nok
– Jeg reiste tilbake til California og fulgte barndomsdrømmen, forteller han.
Han skulle bli filmskaper og begynte på filmskole. I starten laget han kortfilmer.
Det var slik han kom ut av skapet. Han laget tolv kortfilmer for å akseptere for seg selv at han var homofil. Og det var slik han slapp bomben til foreldrene sine. Han viste en av filmene.
Men det skulle gå åtte måneder for han fortalte det samme til lillebror og bestevenn.
– Og han sa ikke homofil i starten. Han begynte med å si at han var bifil, for da var det liksom ennå håp, forteller Kurt.
– Men det var jo bare tull. Du er jo definitivt homo, følger han opp og ler.
Det samme gjør Frank.
Men det gjorde de ikke den gangen i 1994. Kurt kunne nesten ikke tro det.
– Min egen bror, mitt eget kjøtt og blod - homofil!
I to uker gikk Kurt rundt og tenkte på det broren hadde fortalt ham. «Min egen bror. Homofil. Er det egentlig mulig?».
Han hadde tidligere tenkt at homofili ikke var synd, men at å leve det ut var det. Nå som han plutselig kjente en homofil måtte han tenke nøyere gjennom tankegangen.
Han gikk til domprosten i Kristiansand for råd. Der fikk han høre at det viktigste Kurt kunne gjøre, var å elske broren sin for den han var.
– Det syntes ganske fornuftig for meg. Og det var aldri aktuelt for meg å skyve min bror vekk. Aldri.
Mange av de konservative leser og studerer bibelen, men får ikke med seg det fulle budskapet.
— Frank Mosvold
– Man sitter her og fordømmer folk. Det henger ikke på greip
Det begynner å bli lenge siden 1994. Frank synes verden har gått i riktig retning en god stund, med færre pekefingre og mer åpenhet. Men nå føler brødrene at utviklingen har snudd.
– Det er jo helt fantastisk at kirkene i dag, i 2024, bruker så mye tid og energi på en sånn liten sak. Hele verden er på full fart i feil retning med krig og flyktninger og alt sånn, så sitter man her og fordømmer folk. Det henger ikke på greip for meg.
Brødrene hyller Maria Arredondo, som utfordret flertallets ståsted under debatten på synodemøtet. Møtet endte med en stadfestelse av Frikirkens syn på at ekteskapet tilhører mann og kvinne, og at spørsmålet er kirkesplittende og et bekjennelsesspørsmål.
– Det heter kanskje ikke hedersmann, men kvinne, men hun har integritet som står for det hun mener. Det synes jeg det står stor respekt av, sier Frank.
– Også er det trist for Frikirken å miste en sånn ressursperson, legger Kurt til.
Frank forteller at slike vedtak som det Frikirken har gjort gjør at han ikke føler seg velkommen i kirka og det synes han er trist.
Ville blitt liberal uansett
Kurt var også uenig i Frikirkens vedtak, men er mer optimistisk enn storebroren. Han synes utviklingen i kirkelandskapet går sakte, men sikkert i det han mener er riktig retning.
Han eksemplifiserer med at det er få som praktiserer at kvinner skal tie i forsamling. Eller at det ikke skal være lov å gjengifte seg etter en skilsmisse.
Derfor tror han flere kirkesamfunn etter hvert også vil tillate homofilt samliv og samboerskap.
Kurt har fortsatt å bidra i Misjonskirken i voksen alder, og latt barna sine vokse opp der. Der er det også et konservativt syn på homofilt samliv, men det synes han har vært uproblematisk. Nå tenker han annerledes.
– Tiden er for lengst inne for at også Misjonskirken burde åpne opp for homofile, på lik linje med heterofile.
Har bidratt på alphakurs
Kurt mener han ikke trenger å se lenger enn til sine foreldre for å forklare hvorfor noen mener det er synd å være homofil.
– Min far har hatt samme vennekrets i alle år, knyttet til kirka. De hadde ingen impulser utenfra, før plutselig broren min var homofil. Da fikk de den rett i fleisen, sier Kurt og illustrerer med å slå håndbaken inn i hånden.
– Tror du det er noe av grunnen til at det fortsatt er konservative i homofilispørsmålet i dag? At det er for få treffpunkt?
– Ja, absolutt. Det er jeg helt overbevist om.
– Tror du at du ville blitt liberal i dette spørsmålet også med en heterofil bror?
– Ja, det tror jeg, men det ville nok tatt mer tid.
Han forklarer at han er svært opptatt av å ikke havne i samme «felle» selv.
Kurt har hatt et stort engasjement i Randesund misjonskirke, der han blant annet har bidratt på alphakurs. Det har også vært velkjent på Sørlandet at Mosvolds selskap har bidratt mye økonomisk til både Misjonskirken og andre kirker. Samtidig har han sørget for å ha et stort engasjement også utenfor kirkelandskapet.
Blant annet er han nestleder i styret til Kilden teater- og konserthus, viseformann i Stine Sofies stiftelse, dypt engasjert i Kristiansand topphåndball, involvert i fotballklubben Start og Den internasjonale kulturfestivalen, ramser han opp.
– Mitt mantra i livet er mangfold.
Mener mange ikke får med seg Bibelens budskap
– Mange konservative vil peke til Paulus for å forklare hvorfor de mener homofili er synd. Hvordan forholder dere dere til det som står der?
Kurt svarer kontant:
– Tro, håp og kjærlighet, men størst av dem er kjærligheten. Det er selve fundamentet, og det er det jeg forholder meg til.
Frank er enig, og følger opp.
– Den eneste gangen Jesus snakket om seksualsynd, den eneste gangen, var da han sa at den som er uten synd kan kaste den første steinen.
