FREDRIKSTAD: – Vi må ufarliggjøre det overnaturlige. For prester kan dette være et skummelt område.
Randi Anne Skårdal har reist seg og tatt ordet på treff for ledere og prester på Oase-stevnet. De har samlet seg innerst i den store hallen. Rommet er ellers nokså tomt – første møte er ferdig og det er enda noen timer til neste.
Stevnet arrangeres av bevegelsen Oase som startet opp for 47 år siden med et ønske om fornyelse i Den norske kirke. Visjonen var å gi større rom for Den hellige ånd i kristen-Norge.
I dag er rundt halvparten av deltakerne på stevnet fra Den norske kirke, mens resten er fra frikirker, anslår Skårdal. Hun opplever at det er færre fra Den norske kirke på stevnet nå enn da hun var her for første gang.
På samlingen med nettverket for prester og ledere, er de imidlertid i stort flertall. Når nettverksleder Per Anton Leite spør om hvem som tilhører Den norske kirke, løfter 90 prosent av forsamlingen hendene.
Han tror antallet fra Den norske kirke er på vei opp igjen.
Holdt på å gi opp
– Oase har vært livsnødvendig, forteller Skårdal.
Før hun kom hit, holdt hun på å gi opp kristenlivet, forteller hun.
– Jeg klarte ikke be. Og hva er vel vitsen da, spør hun.
Hun opplevde den lokale kirken som lite interessert i bønnelivet, og måtte oppsøke Oase for å «overleve åndelig», sier hun.
Skårdal, som tidligere har jobbet som kateket, tror flere prester i Den norske kirke også kan slite med bønnelivet, men at det er lite rom for å gi uttrykk for det.
– Mange undervisningssteder behandler bønnelivet som ditt eget ansvar – det er ikke en del av undervisningen. Prester får da ikke noe erfaring med den overnaturlige siden ved Gud. Da kan det være vanskelig å innrømme at man sliter med dette når man egentlig skal være ekspert på faget.
Fellesskapet hun ikke fikk i menigheten
Nettverksleder Per Anton Leite er ikke helt enig med Skårdal. Han er sokneprest i Stjørdal, og opplever at det der er rom for å være ærlig om det personlige livet med Gud.
Han er på stevnet for inspirasjon og påfyll.
– Oase hjelper oss å ha mer fokus på at Gud er til stede mellom oss, sier han.
Det er gruppa som står igjen etter samlingen enige i.
– For meg har det vært fint å være del av en bevegelse som har turt å ha en slags forventning til Gud, sier prest Espen Hægeland.
Fellesskapet er også en viktig faktor som gjør at de kommer hit år etter år.
For Aud Kristin Saltvik Aasen var Oase stedet hvor hun som barn og ungdom møtte andre kristne på hennes alder.
– Jeg vet ikke om jeg hadde jobbet i Den norske kirke dersom det ikke var for Oase. Oase har vært og er en viktig påfyllsstasjon for meg, sier hun. I dag jobber hun som seniorrådgiver i Nidaros biskop og bispedømmeråd.
Å ta med inspirasjonen hjem
Espen Hægeland har tatt med inspirasjonen fra Oase hjem til Fjellhamar kirke i Lørenskog. Der arrangerer han gudstjeneste med en mer uformell form, enn hovedgudstjenesten tidligere på dagen.
Hægeland tror liturgi fort kan bli rutinebaserte ledd uten særlig bevissthet over hva man er med på. Derfor inngår noe av liturgien i lovsang med band, og noe er fjernet. Forbønn og tilbedelse står i fokus.
– Det kan ligne på et Oase-møte med spontaniteten og forventningen, men samtidig kjenner man igjen noe av liturgien fra Den norske kirke, forteller Hægeland.
Savner gudstjeneste på Oase
Til tross for begeistringen for Oase kan enkelte likevel savne en gudstjeneste med feiring av nattverd.
På tidligere stevner har dette vært fast begivenhet, men nå er det droppet fra programmet.
– Dersom det var Oase hele året og ingen gudstjenester hadde jeg manglet noe, sier Per Anton Leite.
På spørsmål om hva, svarer han først liturgien man deler med fellesskapet, før han tenker seg om.
– Vi har jo trosbekjennelsen i lovsangene, sier Leite.
– Det blir jo en slags liturgi på Oase òg. Etter tre sanger kommer talen. Man kan miste noe av spontaniteten her også, sier Roald Håbrekke.
– Og på gudstjeneste i kirka har vi jo også bønnevandring med forbønn, legger Leite til.
Leite konkluderer med at det ikke er så mye forskjell mellom et Oase-møte og en gudstjeneste, men at uttrykksformene er forskjellige. Den norske kirke og bevegelsen har forskjellige funksjoner, men utfyller hverandre og han «elsker begge deler».
Samtidig er flere enige om at liturgien i Den norske kirke gir noe unikt.
– Den er slitesterkt. Innholdet i liturgien har holdt i århundrer, og da holder det også i livet mitt, sier Aase.
