En dag i 2015 fikk Tor Arne Mørkved en telefon han sent vil glemme.
Han hadde nettopp endt undervisning på Askim videregående skole, hvor han jobber som lektor, og hadde så vidt rukket å skru på mobilen da det ringte. Det var et ukjent nummer.
Mørkved tok telefonen og en eldre damestemme presenterte seg selv.
Hun spurte om hun snakket med Tor Arne Mørkved. Han svarte ja.
Så spurte hun om han var medlem av Den nordisk-katolske kirke.
Igjen var svaret ja.
Da kom ordene som har kommet til å bety mye for et lite kirkesamfunn:
«Jeg har en gård jeg vil gi til dere».
---
Den nordisk-katolske kirke
- Et kirkesamfunn opprettet i 1999, med teologi som har mest til felles med Den ortodokse kirke, og former som ligner Den katolske kirke.
- Høykirkelige lutheranere reagerte på utviklingen i de nordiske statskirkene, brøt ut og dannet sin egen kirke.
- Regner seg som en gammelkatolsk kirke, det vil si at den ikke har tatt opp i seg all ny lære i Den katolske kirke. Det gjelder blant annet punkter fra 1800- og 1900-tallet om pavens ufeilbarlighet og ulike aspekter ved Jesu mor Maria.
- Biskop er Ottar Svein Mikael Myrseth.
- Kirken har menigheter og fellesskap i Norge, Sverige, Tyskland, Ungarn, Frankrike, England, Italia og Spania, og er en del av Polish National Catholic Church i USA og Canada.
---
– En av de mest spesielle dagene i mitt liv
Samme dag som Mørkved fikk telefonen fra den ukjente velgjøreren, dro han med sin kone for å se på gården. Det betydde en reise til Trøgstad i Indre Østfold kommune.
På veien dit meldte det seg flere spørsmål. Hva er dette for noe? Hvem er denne kvinnen? Og, ikke minst, hvorfor oss?
Synet av gården gjorde den plutselige begunstigelsen enda mer uforståelig. Mørkved husker opplevelsen som et klyp i armen.
– Følelsene jeg fikk da jeg endelig så stedet tror jeg at jeg har lyst til å holde for meg selv. Det er en av de mest spesielle dagene jeg har hatt i mitt liv, sier Mørkved.
Seter gård er et skue. Med sine 149 dekar med dyrket jord, 300 dekar skog og et herskapelig våningshus med utsikt mot vest over innsjøen Øyeren, kan den minne om en gammel kongsgård. På eiendommen er fugl og småvilt freda, den edle løvskogen verna, og strandsonen nedenfor er blitt et naturreservat. Ved siden av hovedhuset, en majestetisk eik.
Nå tilhører alt dette Den nordisk-katolske kirke.
Men det er ikke bare å besitte noe. Det har tatt flere år å få gården til å se ut som den gjør i dag, og fortsatt gjenstår det mye arbeid. Siden 2015 har medlemmer i Den nordisk-katolske kirke reist til gården flere ganger i året for å brette opp ermene og ta i et tak.
– Det har vært mye dugnad. Hele huset måtte oppgraderes og det har blitt lagt ned en enorm innsats, sier Mørkved.
Følelsene jeg fikk da jeg endelig så stedet tror jeg at jeg har lyst til å holde for meg selv. Det er en av de mest spesielle dagene jeg har hatt i mitt liv.
— Tor Arne Mørkved, styreleder i Stiftelsen Seter Gård
Mørkved er i dag styreleder for Stiftelsen Seter Gård, som ble opprettet av velgjøreren og som kirkesamfunnet overtok sammen med gården.
Stiftelsen har som formål å vise hensyn til mennesker som trenger omsorg og legge til rette for økologisk jordbruk. Stiftelsen dyrker korn, hovedsakelig hvete, på gården.
Hovedformålet er imidlertid å støtte kirkens arbeid.
– Det står stiftelsen skal støtte opp om kirkens arbeid. På hvilken måte har den gjort det?
– Vel, foreløpig har det i stor grad vært motsatt. Men stiftelsen har stått som vertskap ved en rekke messer og andre arrangementer, sier Mørkved.
– Den som krattar best, krattar sist
Vårt Lands besøk skjer under en av kirkesamfunnets mange dugnader. Veien ut til Seter gård er en filmrull av kornåkre som iblant avbrytes av blunk fra forførende ravinedaler. Over oss flyr fuglene og bakom synger skogene. Idet ordene «Edens hage» mumles av undertegnede, som er fra området, må vi svinge unna en hoggorm i veikanten.
– Nære på.
Forbi fristeren og innover den tette alléen som leder til gården, åpenbarer dugnadianerne seg en etter en, nesten som maur i gresset.
Det er tuningen Ingrid Gjertsen som plukker kvist. Syreren Ashouk Isak som klipper gress. Fredrikstad-sokneprest Tore Andreas Andersen som bruker motorsaga på en svær trestamme (den majestetiske eika er forbudt å røre). Diakonen og mattelæreren Håkon Johannes Andersen som skraper maling av vinduskarmer og pensjonist Torhil Aarflot som maler dem. Den tidligere ukrainske boksemesteren Ivan Dachenko som vasker vinduer med en hånd og tørker svette med den andre. Og svenske Margareta Hængsle som raker. Eller krattar, som det heter på svensk.
– Den som krattar best, krattar sist, slenger svensken ut med et smil.
De har alle en drøm om at det en gang skal bli et kloster på Seter.
Kanskje dette stedet kan bli et konvent en gang i framtiden. Det er så klart en lang vei dit.
— Ingrid Gjertsen, styremedlem i Stiftelsen Seter Gård
– Kanskje dette stedet kan bli et konvent en gang
– Jeg er en rakste-kjerring. Jeg liker det … å gjøre det fint.
Ordene kommer fra åttiåringen Ingrid Maria Gjertsen, som raker sammen kvister.
Gjertsen vokste opp i Den norske kirke i den tidligere Østfold-kommunen Tune, men ble med i Den nordisk-katolske kirke i 2001. Hun har vært en av kirkesamfunnets primus motorer og er i dag styremedlem av Stiftelsen Seter gård.
Ved overtagelsen av gården ble Gjertsen daglig leder av stiftelsen, som ikke må forveksles med styreledervervet som Mørkved har. Jobben som daglig leder involverte at Gjertsen måtte bo på Seter gård, da det er boplikt på eiendommen. Hun bodde der i ett år.
– Det er et vakkert sted med ro og mye fin natur. Men det fordrer jo at det bor flere folk enn bare én her.
– Kanskje dette stedet kan bli et konvent en gang i framtiden. Det er så klart en lang vei dit, sier Gjertsen og kaster en bråte med kvister oppi båra.
Drømmen som visler i kvistene
Innad i kirkesamfunnet er Gjertsen en del av Benediktinerfellesskapet, som består av personer som ikke har gått inn i et forpliktende klosterfellesskap, men som likevel ønsker å praktisere benediktinsk fromhet. De arrangerer tidebønner og messer på kirkelige festdager, enten på Seter gård eller i menighetskirkene.
– Man skal være forsiktig når man snakker om styring fra Gud …
– Hva mener du?
– At det er en mening med dette her. Kanskje det faktisk er det vi skal ha her. Et kloster.
Hun ser seg rundt.
– Men det må være en annen enn meg som får et kall til å starte det.
«Takk ikke meg. Takk Han der oppe!»
– Donasjonen kom helt ut av det blå. Det var ingen av oss som kjente henne, forteller Mørkved.
Styrelederen beveger seg rundt i hovedhuset på Seter. Før var det annen som pleide å gjøre det og hennes navn var Rakel Målfrid Ramberg.
Ramberg vokste opp på Seter gård som den yngste av fem søsken. Det var foreldrene hennes, Ragna og Marius Ramberg, som eide gården.
Etter examen artium tok hun juridisk embetseksamen på Universitetet i Oslo, flyttet til Oslo og arbeidet som jurist ved Oslo ligningskontor til hun gikk av med pensjon 70 år gammel.
Da Ramberg pensjonerte seg, flyttet hun tilbake til familiegården i Trøgstad. Det var der hun begynte å tenke på hva som ville skje med gården etter hennes død.
Ramberg ønsket å gi gården til en kirke som praktiserte tradisjonell kristendom og tok vare på arven fra den første kristne tid. Det så hun som Guds vilje. Det var til slutt en lokal sokneprest som spurte henne om ikke Den nordisk-katolske kirke kunne være et egnet alternativ.
Mørkved forteller at Ramberg hadde et åndelig perspektiv på donasjonen. Han minnes godt husvelsignelsen på Seter en lørdag like før jul i 2015.
– Etter velsignelsen stod vi ute på tunet i den kjølige luften. Biskopen gikk bort til Rakel og takket henne for hennes store donasjon. Da svarte Rakel nokså kontant, nesten bryskt: «Takk ikke meg. Takk Han der oppe!». Så pekte hun opp mot himmelen.
---
Historien til Den nordisk-katolske kirke
- Noe begynte å skje allerede fra 1960-tallet da det vokste fram et miljø rundt studentpresten på Menighetsfakultetet, Stein Eirik Foss.
- Ifølge kirkehistoriker Bernt Oftestad, som selv var med, ønsket Foss å føre teologistudentene inn i tidebønnene og kirkens sakramentale og liturgiske liv.
- Gruppen begynte å arrangere større samlinger på Gran på Hadeland, og i 1969 ble bønne- og arbeidsfellesskapet Pro Ecclesia stiftet.
- I starten handlet det mest om liturgisk og sakramentalt liv, men i løpet av 1970-tallet fant gruppen det nødvendig å avklare ståsted i spørsmål som ble stadig mer brennbare: Abort, kvinnelige prester og etter hvert også likekjønnet samliv og vigsel. De ville holde igjen. Navnet Kirkelig Fornyelse ble tatt i bruk på midten av 1970-tallet.
- På 1990-tallet dannet flere fra Kirkelig fornyelse og noen andre grupperinger Samråd på Kirkens Grunn, SKG. Hensikten var å opprette en alternativ struktur innenfor Den norske kirke, som en slags havn for de prestene som ikke fant den hos sin biskop.
- På slutten av 1990-tallet startet arbeidet for å finne kirkelige alternativ. Til da hadde gruppen oppfattet seg selv som et kirkelig supplement i Den norske kirke, men arbeidet skjøt fart fra 1990-tallet og førte dem til det som heter Polish National Catholic Church i USA og Canada PNC), som de fikk en avtale med i 1999. Da ble Den nordisk-katolske kirke dannet, i i første omgang med en biskop fra PNC.
- De feirer 25 år i oktober i 2024.
---
– Ordet ‘katolsk’ er så misforstått
– Ordet ‘katolsk’ var nærmest et banneord da jeg vokste opp. Det er mye skepsis rundt at vi bruker ordet, men så er betydningen av ordet også så misforstått. Vår bruk av det har i alle fall ikke vært en stor suksess, sier Hængsle, med henvisning til kirkesamfunnets navn.
Ordet ‘katolsk’ kan kanskje få de uinnvidde til å tro at Den nordisk-katolske kirke er et utbrytersamfunn fra Den katolske kirke, men det er slettes ikke tilfelle.
Kirkesamfunnet startet som en landingsplass for flere prester som i årevis kjempet for å fornye Den norske kirke innenfra, men til slutt ikke så noen annen vei enn ut. Ved inngangen til tusenåret gikk prestene ut av Den norske kirke og startet sin egen.
– Ordet katolsk betyr jo egentlig allmenn. Det er jo noe man sier i Den norske kirke også, at man tror på en hellig, allmenn kirke, forklarer Tore Andreas Andersen, sokneprest i menigheten St. Mikael.
At Andersen er oppvokst som protestant kan man ane når han i en samtale med Mørkved om Roma slenger ut i sin Fredrikstad-dialekt: «Peterskirken … Det blir litt voldsomt for meg altså».
I tilfellet til Hængsle, som vokste opp i et indremisjonsmiljø i Örnsköldsvik i Nord-Sverige, fulgte hun etter sin ektemann Tom Hængsle, tidligere prest i Den norske kirke, som forlot folkekirken til fordel for Den nordisk-katolske kirke ett år før hun gjorde det.
De er begge medlemmer av menigheten St. Johannes Døperen i Oslo, en av kirkesamfunnets fem menigheter i Norge. De øvrige er St. Mikael i Fredrikstad, St. Sunniva i Bergen, St. Olav i Ålesund og St. Justin Martyr i Trondheim.
– Vi håper og ber om at vår kirke skal vokse
– Vi står for den udelte kirkens tro, det vil si slik kirken var da den kom til våre strender for tusen år siden. Vår teologi har derfor mest til felles med Den ortodokse kirke, liturgisk står vi i den vestlige, katolske tradisjonen, forklarer Mørkved.
Den nordisk-katolske kirke regner seg som en gammelkatolsk kirke, det vil si at den ikke har tatt opp i seg all ny lære i Den katolske kirke. Det gjelder blant annet punkter fra 1800- og 1900-tallet om pavens ufeilbarlighet og ulike aspekter ved Jesu mor Maria.
Litt over tjue år etter opprettelsen av kirkesamfunnet, kan man ikke si at det er blitt en tallmessig suksess. I dag er de rundt 130 medlemmer i Skandinavia.
– Det er en høy gjennomsnittsalder på dere. …
Mørkved ler.
– Ja, det er det. Det har dukket opp noen ferskere ansikter i det siste, da. Jeg har tillit til at det vil ‘årne’ seg, sier Mørkved og legger til:
– Vi håper og ber om at vår kirke skal vokse.
Boksemesteren fra Ukraina
Et stykke bortenfor Gjertsens trillebår-base står en kort og tettbygd mann på en stige inntil et stabbur. Det er ukraineren Ivan Dachenko som vasker vinduer. Den tidligere boksemesteren ser ikke ut til å ha kastet inn håndkleet enda. Etter en stund plumper to føtter i jorda for så å bevege seg mot Gjertsen.
Sliten?, blir han spurt fra avstand.
– Åh, sier Dachenko, mens han teatralsk later som han fjerner svetten fra pannen.
Ivan snakker ikke særlig mye norsk, men på gebrokkent vis klarer han å forklare at han har begynt på en språkkafé for å lære seg norsk. Et ord som i hvert fall er umulig å misforstå er «Mariupol».
– My hus … bomba, sier Ivan kort og beveger seg tilbake til arbeidet.
Gjertsen tar ordet.
– Tenk deg det. Han unnslapp. Datteren til Ivan var i Norge da krigen brøt ut, men Ivan og kona hans var i Mariupol. Vi ba sammen med henne for de to. At Ivan er her i dag er et bønnesvar.
Ivan virker til å ha ombestemt seg, nå er han på vei tilbake.
Han stopper opp foran oss. Så erklærer han, sånn som man sier sitt eget navn på et nytt språk for første gang:
– Jeg … tror … på Gud.
Tid for bønn
Ingrid Gjertsen setter ned trillebåra og beveger seg rolig mot inngangen på huset. Der gir hun en felles beskjed, i form av sang: «Sluuuuutt og jobbeeeee!». Det er tid for tidebønn.
Gjertsen er folkesang-forsker og har jobba et helt liv med folkemusikk. Det har kommet til nytte i St. Sunniva menighet i Bergen, der hun har vært aktiv, blant annet med å lære bort tidebønner og salmer.
Nå har hun vært med å gjøre klar til tidebønn i storstua. Der er det satt opp to motstående stolrader, og på hvert sete ligger det et eksemplar av tidebønnboka som Den nordisk-katolske kirke utga i 2020.
– Det er en klassisk sammensetning av tidebønner som har vært fra tidenes morning, blant annet Davidssalmer, bønner fra Bibelen og Sakarjas lovsang, sier Gjertsen, som lagde bøkene i lag med Anne Gunn Pettersen.
En av de første som entrer rommet er Hængsle, som raskt flytter den ene raden med stoler noen centimeter vekk fra raden overfor, da de to radene står akkurat litt for nærme hverandre for hennes smak.
– De gamle er eldst, sier sokneprest Andersen idet han setter seg ned, hvorpå Torhil Aarflot raskt presiserer:
– Nei. De gamle er faktisk best.
Ingen sier eller gjør noe for å indikere at spøken skal gå over til tidebønn. Det bare skjer.
Diakon Håkon Andersen leder bønnen og Gjertsen leder sangen, mens ukrainske Ivan Dachenko forsøker å henge med på teksten og ikke minst; når i sangen han skal bøye hodet. Han får litt hjelp av hans bønnekavaler for dagen, presten Andersen, som nå har erstattet sag med sang.
Når sangen er ferdig, er det ingen som sier noe for å indikere at det er over. Det er bare over og gjengen beveger seg en etter en til den andre stua. Det er tid for lunsj.
– Du må aldri slutte med noe
På dette tidspunktet i teksten kan det vært lurt å påpeke en detalj som har vært utelatt til nå. Det bor noen på gården.
Og beviset på det er, som engelskmennene sier, i puddingen. Eller i dette tilfelle, i kikert-suppen som står på bordet i spisestua. Den heter zuppa di ceci og ble tilberedt tidligere på dagen av den italienske kokken som til vanlig bor i huset, Andreas Kleven-Felloni.
Kleven-Felloni bor i huset sammen med kona Isabell og deres fire barn. De tok over gården i 2017 og Isabell har vært daglig leder siden da.
– At de sa at de kunne bo på gården, reddet oss. Det begynte å bli tidskritisk med å få inn noen til å bo her, sier Mørkved mens han heller oppi suppe i en tallerken.
Mørkved sikter til konsesjonsloven som har et krav om bo- og driveplikt innen et år fra overtakelse og så i fem år.
Rundt bordet sitter praten løst. Det snakkes om tid.
Visste du for eksempel at det var Pave Sabinius som innførte skikken med å markere døgnets timer med klokkeslag? Og at det er derfor vi spør «hva er klokka?», og at klokkeslett egentlig betyr klokkeslag?
Videre katolsk klokkekuriosa serveres over en lav sko til en avbryter og spør om ikke de skal stikke ned til Øyeren og bade. Da svarer Gjertsen at hun i sin alder har tatt en viktig avgjørelse: Hun har sluttet å bade.
Aarflot er raskt på med å oppmuntre:
– Uansett hvor gammel du blir, må du aldri slutte med noe.
Å unnslippe
På veien tilbake fra Seter gård, nå i samtale om det er en floskel å bruke Edens hage som vinkling på saken, er undertegnede sekunder unna å kjøre på en elgkalv.
– Nære på. Igjen.
Elgen blir stående og stirre. I en lang tid. I en utrolig lang tid, faktisk. Til slutt forsvinner den inn i skogen.
