Religion

Frelsesarme-offiser: – Aldri opplevd liknende vekst

VEKST: I sine 45 år som offiser i Frelsesarmeen har Leif-Erling Fagermo aldri opplevd en liknende vekst. Søndag feiret Frelsesarmeen på Kongsvinger ti nye medlemmer.

Søndag feiret Frelsesarmeen i Kongsvinger at 10 voksne nylig har meldt seg inn som tilhørige, det vil si sivile medlemmer.

– Det er en helt unik begivenhet, og på ingen måte en hverdagsopplevelse, sier major Leif-Erling Fagermo til Glåmdalen, som først omtalte nyheten.

Frelsesarmeen på Kongsvinger har dødd og gjenoppstått to ganger. I 2001 var tredje forsøk på å etablere en kirke som ble værende.

Siden majorene Leif-Erling og Anne Beth Fagermo kom til Kongsvinger for åtte år siden har antall besøkende på gudstjeneste gått fra 20 til 100, på en god søndag.

Anonym, men også sett

Om ett år skal majorene pensjonere seg, men det er med tungt hjerte. Nå har de ansatt to unge kvinner som skal ha ansvar for barne og ungdomsarbeidet i kirken.

– En av de snakker både spansk og ukrainsk. Slik kan vi nå litt lenger ut, sier Fagermo.

Han tror det er flere grunner til veksten de har opplevd de siste årene.

For tre år siden byttet de til et større lokale.

– Her kan de som ønsker sette seg bakerst å være litt anonym, sier han.

Ovenfor det nye lokalet ligger Frelsesarmeens bruktbutikk og kafé.

– Før tenkte jeg at Frelsesarmeen kun var for de svakeste i samfunnet- de som ikke hadde mat eller var rusmisbrukere

—  Monika Neuberg, nytt medlem i Frelsesarmeen

– Folk som aldri har gått her før, går på bruktbutikken og kafeen. Der får de høre om gudstjenestene, og en del av de er her nå fast hver søndag.

Monika Neuberg

Fagermo opplever Kongsvinger som et vanskelig sted å bli kjent med andre. Det bekrefter Monika Neuberg. Hun har tidligere bodd i Kongsvinger på 90-tallet og flyttet tilbake for 8 år siden.

– Jeg tenkte at jeg kom til å bli venneløs, forteller hun.

Selv om det er bedre plass til å være anonym, tror Fagermo mange ønsker en venn og at Frelsearmeen er et sted hvor mulighetene er gode.

– Folk her er veldig flinke til å hilse på de som kommer alene, sier major Fagermo.

Det bekrefter Neuberg, som nå har fått flere nære relasjoner i Kongsvinger.

Klasseløst samfunn

Neuberg er et av de nye medlemmene i trossamfunnet. Hun ble kjent med Frelsesarmeen ved å ta med barna på «Sammen barn og voksne» - et tilbud majorene startet opp hvor voksne og barn kommer for å spise middag og delta på aktiviteter og barnegudstjeneste. En inngang flere av de nye medlemmene har brukt.

– Så har de kommet på gudstjeneste på søndagene og deretter har enkelte kommet til tro, forteller major Leif-Erling Fagermo.

Etter seks uker kurs mottok Neuberg og de andre på søndag et bevis på at de er tilhørige. En tilhørig er «lavere» rangert på den militærliknende rangstigen, enn en soldat eller en offiser. De er frivillige og har færre forpliktelser.

Til tross for rangeringen mener Neuberg at Frelsesarmeen på Kongsvinger er et samfunn uten «kaster» - både blant medlemmer og alle som bruker kirken.

– I starten var det slik at de som var brukere spiste frokosten alene, mens de som stelte i stand stod utenfor. Nå spiser vi alle sammen sammen, forteller hun.

Fram til hun flyttet fra Bodø til Kongsvinger, hadde hun aldri vært innom Frelsesarmeen.

– Før tenkte jeg at Frelsesarmeen kun var for de svakeste i samfunnet- de som ikke hadde mat eller var rusmisbrukere. Men her er alle velkommen. Omsorgen er stor- og alle trenger hverandre, sier hun.

Frelsesarmeen


– Helt paff

Som alenemor for tre har Neuberg ikke før søndag hatt mulighet til å forplikte seg som tilhørig.

Med dårlig helse vil det å hilse og vise omsorg, framfor praktisk arbeid, bli en av oppgavene til Neuberg.

Hun vil gi videre det hun har fått.

Blant det er Kristuskransen, et armbånd av perler med ulike kristne symbol, og et Frelsesarmeen-skjold, som kan festes utenpå klærne.

– Tro er veldig tabu emne å snakke om for nordmenn i dag - dersom man sier man er kristen skal man alltid argumentere for det. Jeg har alltid sagt at min tro er min private, og jeg har ikke ønsket å presse tro på noen, forteller hun.

– Samtidig har det skjedd en endring i meg de siste to årene. Bør jeg ikke dele det jeg kan dele? Nå går jeg med kristuskransen og til tider skjoldet, som kan bli en åpning for samtale om tro. Og jeg har blitt helt paff - det er så mange mennesker som jeg ikke visste hadde en tro. Vi blir som en slags familie, det er en trygghet i det.



Anna Bugge

Anna Bugge

Mer fra: Religion