Disse får kritikk i rapporten om Den norske kirkes forhold til jødene

Fredag fikk Den norske kirke og Mellomkirkelig råd overlevert utredningen om sitt forhold til jødedom og jøder, som et utvalg har jobbet med i over tre år. I utredningen, som er på over 300 sider, rettes det kritikk mot en rekke praksiser i Den norske kirke – men også tre personer får kritikk: Olav Fykse Tveit, Berit Hagen Agøy og Solveig Fiske.

Hensikten er «å identifisere noen av de utfordringene som kan oppstå i kirkelig kritikk», og utvalget skriver selv at «eksemplene har vært gjenstand for omfattende debatt og vil i denne sammenheng bli løftet frem som pedagogiske eksempler der vi kan definere noen læringspunkter».

Sammenligning mellom Israel og Nazi-Tyskland

Utvalget trekker fram at det er problematisk å sammenligne Israel med Nazi-Tyskland, og illustrerer med et konkret eksempel: På en solidaritetsmarkering for Gaza i 2021 sa daværende Hamar-biskop Solveig Fiske at:

«det vi i Norge opplevde i 5 år under andre verdenskrig, har palestinerne levd med i over 50 år siden seksdagerskrigen. Da gikk israelske styrker inn og overtok makten i store deler av Vestbredden og Gaza, som respons på en spent situasjon med nabolandene, og innledet perioden med okkupasjon som nå har vart i over 50 år.»

Utvalget peker på at det er store forskjeller på okkupasjonen av Norge og israelsk okkupasjonspolitikk på Vestbredden. De mener også at å koble staten Israel med det regimet som var ansvarlig for den verste forbrytelsen mot jøder i historien, er en hån mot ofrene fra Holocaust.

Solveig Fiske erkjente også selv at formuleringen var uheldig.

Tok selvkritikk

I en e-post til Vårt Land skriver Fiske:

«Jeg er klar over at appellen jeg holdt ved en solidaritetsmarkering med folket i Gaza i mai 2021, er berørt i rapporten. Jeg var og er uenig i at uttalelsen i appellen til støtte for palestinerne var ment å være antisemittisk. Imidlertidig tok jeg i etterkant selvkritikk på å sammenligne okkupasjonen i Norge med det palestinerne opplever i dag.»

«Dette vil jeg gjenta, og understreke at det var en uheldig sammenligning som kunne misforstås og vekke assosiasjoner jeg ikke tenkte på, og at sammenligningen derfor ikke blir riktig.»

Mye omtalt debatt på HL-senteret

Et annet eksempel utvalget trekker fram, er fra en mye omtalt diskusjon under et åpent møte på Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i 2022.

Daværende internasjonal direktør i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, sa der at hun på generalforsamlingen til Kirkenes verdensråd i Karlsruhe i Tyskland nylig hadde opplevd at et sterkt fokus på antisemittisme gjorde det vanskelig å diskutere Israel-Palestina-spørsmål. Agøy uttrykte bekymring for en lignende tendens i Norge.

Dette skapte reaksjoner blant en del tilhørere, skrev Vårt Land den gang.

Vårt Land har vært i kontakt med Agøy, som ikke ønsker å kommentere rapporten på dette tidspunktet.

Utvalget: «Debatten bidrog til saklige avsporinger»

I mediedebatten som fulgte fikk Agøy støtte fra preses i Den norske kirke Olav Fykse Tveit, som var enig med henne i at debatten i Karlsruhe hadde hatt et betydelig fokus på antisemittisme, mens det samtidig hadde vært som om «Israels politikk overfor palestinerne ikke eksisterte».

Om dette skriver utvalget at de spør seg:

«om også preses på denne måten bidrog til å etablere en motsetning mellom et oppgjør med kirkens antijødiske arv og engasjement for palestinernes rettigheter. Dette er imidlertid en konstruert motsetning, som kan ha polariserende og uheldige følger [...] Kirkeledere må kunne gjøre det ene, fullt og helt, uten at man svikter det andre».

Preses: – Utvalget har misforstått

«Utvalget har gjort et svært godt arbeid med de store problemstillingene som vi ba dem ta fatt i. Rapporten vil bidra til saklige selvkritiske refleksjoner og konstruktiv nytenkning om forholdet mellom kirke og jødedom i Den norske kirke, og i mange andre sammenhenger, og til arbeidet mot antisemittismen.»

Det skriver Olav Fykse Tveit til Vårt Land i en e-post.

Han mener likevel at utvalget har misforstått anliggendet bak kommentaren hans om generalforsamlingen i Karslruhe, og påpeker at poengene hans var nettopp de samme som utvalget fremførte i kritikken mot ham.

Han siterer fra rapporten:

«'Hvor avgjørende kontekstforståelse er’ og at det er viktig og mulig ‘å arbeide med kritisk kirkelig selvransakelse og oppgjør med antisemittismen … og samtidig ha et solidaritetsengasjement for palestinere.’»

Tysklands president Frank-Walter Steinmeier holdt åpningstalen i Kirkenes Verdensråd i 2022.

Fykse Tveit mener Steinmeier bidro til at forsamlingen ble mer polarisert enn den hadde trengt å bli, ettersom han tok opp det første og utelot det andre, noe preses opplevde påfallende.

Kontroversielt slagord

Utvalget peker ikke bare på utsagn fra enkeltpersoner: Slagordet «Vi er det korsfestede folk» ble under Kirkeuka for fred i Palestina og Israel i 2021 benyttet i tekstene til fotoutstillingen «The Holy Land» i St. Jakob kirke i Bergen. Det vakte reaksjoner, og formuleringen ble senere redigert ut av teksten. Utvalget som leverte sin rapport på fredag mener bruken av dette slagordet innebærer en fare for å «aktivere antijødiske troper».

Utvalget skriver:

«Når palestinere omtales som ‘et korsfestet folk’ i lys av Israel-Palestina-konflikten, risikerer man å kommunisere at det er Israel som har korsfestet dem, og på den måten aktivere den gamle antijødiske tropen om at ‘jødene drepte Jesus’. Dette er også et eksempel på at Israel blir ‘den kollektive jøden’».

Julekrybbe i ruiner

Det neste konkrete eksempelet handler om at bibelske motiver trekkes inn i nåtidens konflikt, som da norske kirker i adventstiden lot seg inspirere av den lutherske kirken i Bethlehem, som laget en julekrybbe hvor Jesusbarnet lå i en ruinhaug. Dette mener utvalget ble uheldig:

«Julekrybbene gjør Jesus til palestiner i konflikten mot Israel. Dermed risikerer man å påvirke nordmenns syn på jøder og å aktivere antijødiske forestillinger, blant annet om barnedrap og mordet på Jesus. Selv om dette ikke er intendert fra menighetenes side, illustrerer det like fullt hvordan et engasjement som prøver å mobilisere sterke virkemidler, ikke synes å ha tatt med i vurderingen vesentlige momenter om nærliggende, uønskede budskap.»