– Jeg ville ikke vært det foruten alt det der, for jeg er glad i det mennesket jeg har blitt.
Brått begynner Karl-Vidar Lende å tvile på det han nettopp har sagt.
– Eller er jeg litt for kul nå? Ingen blir jo noensinne helt ferdig med oppveksten sin, det blir en ting man bearbeider hele livet.
Skuespilleren sitter i en liten sofa i foajeen på Det norske teatret. I kaffebaren freser en espressomaskin, og en dør slår i et bankende kjør like ved der vi sitter.
Men Karl-Vidar Lende er på et godt sted.
Fram til juni spiller han hovedrollen i den franske eksistensialisten Albert Camus’ stykke Caligula, om en romersk keiser som blir manisk opptatt av å bruke sin uinnskrenkede makt til å vise at tilværelsen er meningsløs. Til mildt sagt trasige konsekvenser for menneskene rundt ham.
– Behovet for å finne mening i meningsløsheten, er noe jeg har kjent på siden jeg var veldig ung. Men Caligula velger jo en vei som er helt absurd. For hvis du erkjenner at alt er meningsløst, så kan du gå ganske langt, for da betyr jo ingenting noen ting.
Fra barndom i Levende ord til ungdomstid i teateret
I 1992, samme år som Karl-Vidar Lende ble født, ble også menigheten som skulle bli Levende ord etablert. Menigheten vokste raskt. På det meste var dette Norges største frimenighet med nær 3.000 medlemmer, mange av dem bodde rundt menighetens tilholdssted på Kråkenes i Bergen.
Faren til Karl-Vidar Lende var med fra starten og jobbet i administrasjonen. Karl-Vidar gikk i menighetens barnehage, på menighetens barneskole og ungdomsskole, på fredagsklubb og søndagsmøter.
Det var et sted hvor mange følte Guds nærhet. Men fra tidlig av følte Karl-Vidar mest på noe annet: At han virkelig ikke passet inn.
Så en dag, da han var tolv år gammel, så han en annonse i avisa: Fyllingsdalen teater trengte skuespillere.
Karl-Vidar ringte nummeret i annonsa. Han møtte til audition, og fikk rollen som Kjell i Olsenbanden junior. Brått oppdaget han at det fantes mennesker som tenkte og følte mer som ham. Plutselig fant han en verden utenfor menigheten.
– Det var som å leve to liv, på en måte, å være en del av teateret og en del av Levende ord. Jeg har hatt veldig støttende foreldre, og det var ingen som mente det var synd å spille teater. Men de forbandt det nok med å leve et syndig liv, tror jeg.
---
Fire raske
- Gud er: Forhåpentligvis kjærlighet
- Boka alle må lese: Bitch av Lucy Cooke
- Jeg kan ikke leve uten: Folk
- På min gravstein skal det stå: Eg vil ikkje ha realisme, eg vil ha magi
---
Stod i en stadig bredere spagat
I Levende ord ble det snakket om det de kalte «Arons skjegg-teologien» – at Gud kaller en mann og gir ham en visjon og salver ham til å utføre oppdraget. Denne mannen var Enevald Flåten, menighetens ubestridte, kontroversielle og karismatiske leder.
Karl-Vidar husker at forstanderen ofte kom inn i klasserommet. Noen ganger var det for å lære barna å tale i tunger, noe guttungen allerede den gangen syntes var pussig – for var ikke dette et magisk språk som skulle komme av seg selv?
Da han gikk på ungdomsskolen, begynte han å si imot lærerne mer – opponere mot autoritetene og det de stod for. Det å bli en del av teatermiljøet hadde satt i gang noe. Den ene skia var ute av skisporet, og Karl-Vidar sklei ut i en stadig bredere spagat. Det var ikke vondt og vanskelig, det var tvert imot en bra greie.
– For meg ble det lettere, for jeg tror jeg hadde stått i den spagaten inni meg selv lenge. Jeg hadde ikke følt meg som de andre i menigheten. Med teateret var det som om jeg fikk en bekreftelse på at det var greit.
Levende ord-kollapsen
Arons skjegg, som de snakket om i Levende ord, hadde en bakside: Det fantes ikke rom for kritikk.
Og dermed raknet alt. Forklaringen som har blitt stående, er at det ikke fantes en åpenhetskultur, og at for mye makt ble samlet hos én suveren leder. 1. juni 2006 forlot Enevald Flåten møtesalen i Levende Ord skjelvende av sinne, med neseblod og blodsmak i munnen, ifølge avisa Norge Idags journalist.
Men på det møtet var ikke Karl-Vidar. Han kom ikke på andre møter i menigheten heller. Han var 14 og gikk på menighetens ungdomsskole, men ellers var han der knapt lenger.
Han hadde valgt det andre sporet, og observerte menighetens kollaps på avstand.
– Jeg hadde opplevd at disse menneskene prøvde å umenneskeliggjøre seg selv, ved å si at de ikke hadde lyster, begjær, eller syndige tanker fordi de var religiøse. Men så dukket det opp det ene etter det andre. Det bekreftet mitt syn på at mennesker uansett bare er mennesker.
– Det var en fasade som krakelerte?
– Ja. Og som jeg alltid hadde opplevd som bare en fasade. Jeg kjente mitt eget hjerte og min egen hjerne, og trodde ikke på at det var mulig å umenneskeliggjøre seg selv, bare fordi man trodde.
– Godtet du deg litt da?
– Nei. Jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal bli bitter eller bære nag for det. Det ble bare en bekreftelse …
Han kniper leppene sammen og vugger hodet raskt fra side til side.
– Vel, det kan godt hende at jeg er godtet meg litt.
---
Karl-Vidar Lende
- Skuespiller født i 1992, oppvokst i Bergen
- Spiller for tiden hovedrollen i Caligula på Det norske teatret
- Også kjent fra TV-serien Makta, filmen Krigsseileren og en rekke teateroppsetninger
---
– Om guden jeg vokste opp med finnes, vil jeg ikke tro på den
Om noen nå spør, sier han at han ikke lenger er kristen. Men om han hadde vokst opp i et annet slags miljø, tror han at han kanskje fortsatt ville kalt seg troende.
– Jeg klarer ikke å tro på den guden jeg vokste opp med. Og hvis den guden jeg vokste opp med finnes, vil jeg likevel ikke tro på den. Men hver gang jeg sier at jeg ikke er kristen, kan jeg kjenne på en barnslig frykt for helvete.
– Når våget du først å si at du ikke var kristen?
– Jeg var over 20 år gammel. Det tok ganske lang tid, og jeg sa «ja» for lenge.
Samtidig får han heller ikke til å svare et bastant «nei».
– Jeg opplever at jeg er i kontakt med et eller annet, som ikke handler om en gudeskikkelse. Noe som er vanskelig å beskrive, men som handler om godhet, intuisjon, energi, og å være gode mennesker.
– Har du valgt å ta med deg noe fra oppveksten i Levende ord videre?
– Ja, jeg har med meg det som ofte kalles kristne verdier, men som jeg egentlig mener er medmenneskelige verdier. Så synes jeg det er vakkert når noen dedikerer livet sitt til noe de tror på, slik jeg nå dedikerer livet mitt til teateret. Jeg tror livet som menneske er lettere hvis man dedikerer det til noe.
Å gå på scenen og se sånn ut og snakke om de tingene, det er det skumleste jeg har gjort. Ingenting kommer noensinne til å bli like skummelt
— Karl-Vidar Lende, om monologen «Homofil homofob»
Homofil homofob
Skuespillerne som forbereder en ny musikaloppsetning har tatt lunsj. På storscenen står noen kulisser som ser ut som landskap laget av gamle kart. Ved siden av scenen står kulisser til andre forestillinger, som kan trilles inn på scenen ved behov: Noen snøkledde fjell som brukes i Frost og vegger, kontorstoler og en makuleringsmaskin som kan gjøre scenen om til kulissene for Caligulas spektakulære avvisning av menneskelige relasjoner og moral.
Noen forestillinger skal skape økonomisk handlingsrom, andre skal bruke det.
Dette er Karl-Vidar Lendes første hovedrolle på hovedscenen til Det norske teatret. Det er en rolle som nærmest bærer hele stykket, med voldsomme mengder tekst og en stadig eskalerende galskap. Han taler også i tunger, slik han lærte av Enevald Flåten for rundt tjue år siden. «I tittelrollen spiller Karl-Vidar Lende ut det manipulerende, egoistiske, stygge og vonde, i en dynamisk og energifull tolkning», skrev Vårt Lands teaterkritiker Kjersti Juul.
Skumle greier? Ikke egentlig, mener Karl-Vidar Lende selv. Det som var langt verre for ham, var det som skjedde to dager før prøvene begynte. For 16. desember i fjor gjorde han det skumleste han noensinne har gjort.
Han stod på en mindre scene på Det norske teatret, iført drag, og holdt en monolog han gav tittelen Homofil homofob.
– Å gå på scenen og se sånn ut og snakke om de tingene, det er det skumleste jeg har gjort. Ingenting kommer noensinne til å bli like skummelt.
For Karl-Vidar Lende er homofil. Lenge holdt han legningen for seg selv. Han trodde det var fordi han var redd for hva folk ville si. Men litt så skjønte han at problemet var at han ikke klarte å akseptere det selv.
– Det er ikke en bevisst greie, men man plasserer den frykten til noe hos andre mennesker – at de ikke skal tolerere deg eller elske deg lenger. Jeg slet masse med det selv. Jeg ville ikke være sånn. Jeg prøvde å be det bort.
Ville ikke være en «sånn» homo
Dette er egentlig ikke noe han snakker så mye om. Litt fordi han opplever at seksuell legning fort legger store føringer for hvordan hans rolletolkninger blir oppfattet, og hvordan han blir sett som skuespiller og privatperson. Men kanskje mest fordi han ikke har lyst til å såre mennesker som ikke har ønsket ham noe vondt, men som like fullt bærer et visst ansvar.
– Fordi jeg har vokst opp som homofob, har jeg alltid følt meg veldig «imellom». Det var viktig for meg å være homo, men uten å selv bli til det bildet jeg hadde av homofile i oppveksten. Dette har jeg jobbet meg bort fra, men det har vært ekstremt motsetningsfylt: å være homofil, men samtidig skamme seg, og i hvert fall i ungdomsårene.
I monologen, som han skrev sammen med sin venninne Christina Smeby, gjør han et forsøk på å bruke sine egne opplevelser til å forstå begge sider: det han kaller bibelbeltet på den ene siden, og Glitterberget på den andre.
– Jeg har ikke noe problem med at folk er homofobe, bare de ikke slår meg ned eller spytter på meg. Jeg trenger ikke å bli elsket for å være homofil, men jeg trenger å få eksistere. Og der tror jeg at jeg har en unik stemme, da. Fordi jeg virkelig har kjent og kjenner begge deler inni meg, og derfor forstår jeg veldig godt at en del kristne synes dette er vanskelig, uten at det handler om at de er trangsynte.
Jeg trenger ikke å bli elsket for å være homofil, men jeg trenger å få eksistere
Størst blant dem
Men så var det dette med å finne mening i meningsløsheten. Karl-Vidar Lende har et enkelt svar på hva som gir livet hans mening: Kjærlighet, medmenneskelige relasjoner, å bety noe for noen. Relasjonen til moren, er en slik. Og en venninne han har hatt siden han var 16 år gammel, som har fulgt ham når livet har slengt ham hit og dit.
– Jeg har mange meningsfulle relasjoner, men det er noe spesielt med de som vedvarer uavhengig av hvordan man vokser og utvikler seg.
– Men samtidig noe sårbart?
– Alle relasjoner er sårbare. Jeg har opplevd mange brudd eller at man vokser fra hverandre, og så skjønner man hvor sårbart det er å dedikere seg til et menneske. Men også smerten er meningsfull.
Han sklir over i en av yndlingsreplikkene fra den romerske keiseren han spiller: «Folk tror du lider fordi den du elsker, plutselig en dag dør. Men det som virkelig får deg til å lide, og som går mye dypere, er at heller ikke sorgen varer. Til og med sorgen er meningsløs.»
– Jeg kan skjønne at til og med dyp sorg skal gå over og bli noe annet som man kan leve videre med. Men her er jeg nok mer romantisk anlagt enn Caligula.
– Altså, jeg må tro på at også sorgen betyr noe. Ellers forstår jeg ikke hvorfor vi holder på med dette.