– Jeg drar ingen steder før IS er borte fra Irak

På et lite kontor i den kurdiskstyrte byen Dohuk nord i Irak, forsøker Emanuel Youkhana å koble lyd til zoom-samtalen. Han vifter med hånda mot skjermen og signaliserer «vent litt».

Den assyriske presten har levd i eksil hos kurderne helt siden den islamistiske terrororganisasjonen IS herjet i Mosul og de kristne landsbyene på Ninivesletta i 2014.

Det er ikke første gang området er gjenstand for dyp dramatikk. I Det gamle testamentet blir oldtidsbyen Ninive omtalt som «den blodige byen». Det var hit profeten Jona kom på oppdrag fra Gud, for å advare innbyggerne om at byen ville gå under om de ikke omvendte seg fra sin onde livsstil.

Til Jona sin store overraskelse lyttet ninivittene til profeten, viste anger og fastet. Hendelsen har gitt navn til Ninive-fasten, en tredagers faste som Østkirken praktiserer hvert år til minne om Jona og ninivittene.

Det skraper i en høyttaler, og lyden kobles til PC-en i Dohuk. Den aldrende presten, med hvitt skjegg og grånende hår hilser med et «God bless».

– Vi kristne irakere har dype røtter i den irakiske kulturen. Irak var en del av Bibelens land. Her har Abraham og Jona tråkket før oss, og Ninive er en viktig symbolsk plass for oss, sier presten.

– Men til tross for vår 2000 år lange historie i Irak, må vi slåss for vår overlevelse. Samfunnet ønsker oss ikke velkommen.

---

Kristne i Irak

• De kristne i Irak har røtter helt tilbake til de første århundrene etter Kristus.
• Før den amerikansk-ledede invasjonen i 2003, var det nær 1,2 millioner kristne i landet.
• Etter Saddam-regimets fall, flyktet mange kristne til utlandet. Under IS sin okkupasjon i 2014-2018 måtte enda flere kristne flykte.
• I dag er tallet redusert til 166.000, ifølge World Christian Database.
• Den assyriske kirke, den kaldeiske katolske kirke og den syrisk-ortodokse kirke er de største kirkesamfunnene i landet.
• I dag har mange kristne søkt tilflukt i de kurdiske områdene i Irak.

Kilder: Stefanusalliansen, Store norske leksikon, World Christian Database, Dagen

---

«Saddams fengsel»

Emanuel Youkhana har vært prest i Den assyriske kirke i øst i en mannsalder. Så lenge han kan huske har de kristne kirkesamfunnene i Irak hengt i en tynn tråd.

Da han som ung diakon jobbet i Bagdad, under diktatoren Saddam Husseins regime, ble kirkene overvåket og Saddams spioner lurte på hvert gatehjørne. Selv fikk han en granat inn i hagen en gang på 90-tallet, uten at han noen gang fikk bevis for hvem som sto bak. Selv tror han det var diktatorens menn.

Likevel omtaler han livet i «Saddams fengsel» som et bedre Irak for landets kristne, og beskriver et yrende kristenliv i Bagdad før diktatorens fall. Dusinvis av kirker fra ulike kirkesamfunn lå spredt over hele byen. I hans egen menighet varte nattverden under påskegudstjenesten i opp til seks timer. I dag kan han enkelt telle hvor mange som kommer for å feire påske ut fra bildene som Bagdad-menigheten legger ut på Facebook.

– Vi kristne ble overvåket og forfulgt også den gangen, men det fantes i alle fall et system. Da Saddams regime falt i 2003, kollapset staten og myndighetene mistet kontroll. I 2004 begynte kirkene å bli angrepet, forteller Youkhana.

Mange kristne forlot Irak på denne tiden. De som ble igjen samlet seg i nord, i storbyen Mosul og de omkringliggende landsbyene på Ninivesletta. Bare ti år senere måtte de flykte for livet igjen.

IS herjer i Irak

Maktvakuumet som oppstod med diktatorens fall, la veien åpen for geriljagrupper. Det var i denne konteksten terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) vokste fram. Målet var å etablere et kalifat i Syria og Irak, og føre hellig krig mot de vantro.

Da IS var på sitt mektigste i 2014, utførte terrororganisasjonen bestialsk vold mot irakiske minoriteter. Jesidiene ble forsøkt utryddet, og de kristne i Mosul og i landsbyene rundt Ninivesletta måtte flykte for livet. I august 2014 slo Youkhana rot på nytt, nå i den kurdisk-styrte byen Dohuk, enda lenger nord i landet.

Vi kristne irakere har dype røtter i den irakiske kulturen. Irak var en del av Bibelens land.

—  Emanuel Youkhana

Her har han blitt værende. Resten av familien bor i Tyskland.

– Jeg drar ikke noe sted før IS er borte fra Irak, sier han.

For selv om IS offisielt ble nedkjempet i 2018, mener den gamle presten at tankesettet fortsatt styrer hodene til folk.

– IS sin ideologi lever i beste velgående i regionen. Andre religioner enn sunni-islam er ikke akseptert. Signalene som sendes gjør det åpenbart at vi ikke er velkomne, selv om vi ikke er fysisk truet lenger.

Youkhana nekter å tillate at det kristne Irak forvitrer, selv om faresignalene er mange. Kirker står ødelagte og tomme. De kristne skolene er stengt. Kristne ungdomsleirer, som en gang hadde lange ventelister, eksisterer ikke lenger.

Selv om det ikke lenger er livsfarlig å praktisere kristendom i Irak, har man ikke egentlig religionsfrihet. Sharia-lover og muslimer blir favorisert, ifølge presten.

Som å miste et organ

Siden han kom til Dohuk har han vært direktør i den kristne hjelpeorganisasjonen Capni. Målet er å styrke kristnes posisjon i Irak. Youkhana kan ikke kan gjøre mye med at landet har blitt tømt for kristne over de siste 20 årene, men han kan bidra til å gjøre kristendommen synlig i samfunnet. I fjor reiste han til Bagdad for å møte presidenten i forbindelse med Toleransens dag, en offisiell dag i Irak som ble opprettet i 2021.

– Jeg advarte presidenten om at dersom vi kristne forsvinner, vil vi ikke lenger ha et Irak slik vi kjenner det. Det er som om kroppen skulle mistet et organ. Kristendommen har formet Irak. Vi hører til her.

Frykten er at kirken i Irak blir et museum. Håpet ligger i de mange menighetene som popper opp i Dohuk. Youkhana beskriver forskjellen i hvordan de blir behandlet av kurderne som enorm. Stadig flere kirkesamfunn slår rot i de kurdisk-styrte områdene, og i 2015 ble Det katolske universitet i Erbil grunnlagt.

– Men vi er fortsatt i Midtøsten, ikke i Skandinavia. Alt er ikke rosenrødt. Men sammenlignet med Bagdad, og med kristnes kår i Syria, Iran og Tyrkia, er livet i Kurdistan bedre. Her blir radikal islam slått ned på, sier han.

Håp og påskefeiring

Påskens budskap, om livet som seirer over døden, har dobbel klangbunn for de kristne menighetene i Dohuk.

– I påskegudstjenesten ligger det en en oppmuntring om å se fremover. Men det er også en høytid som vi bruker til å minnes de vi har mistet, og de mange som lever i diasporaen. Det er blandene følelser denne uka, sier presten.

Håp er ikke et ord vi kan tillate oss å kaste ut i en preken. Håp må kunne materialisere seg.

—  Emanuel Youkhana

Men det seirende korset står tross alt som et viktig symbol på håp.

– Som kristne mister vi aldri håpet. Men det er ikke et ord vi kan tillate oss å kaste ut i en preken. Håp må kunne materialisere seg.

Selv får Emanuel Youkhana håp av å se barn som går på skole, unge mennesker som etablerer seg, eller bønder som har et arbeid å gå til. Samtidig frykter han at de få gjenværende kristne i Irak skal miste håpet av alle tragediene de har vært gjennom.

– Nå mer enn aldri før må vi be for fred verden over. La oss dedikere påsken til håpet om fred.