Monja bygger bygda

Det begynte med en sommerjobb det året hun ble 21. Så ble det jobb også sommeren etter, og sommeren etter den.

Da hun var 27 år, giftet hun seg inn i familien som har drevet hotellet siden 1899. I august er Monja Mjelva og ektemannen Sindre vertskap når Märta Louise og Durek Verrett har bryllupsfest på Hotel Union i Geiranger.

Men akkurat det vil hun egentlig ikke snakke om.

– Det er klart at det påvirker oss, i den form at vi må forberede oss godt. Det er klart det blir oppmerksomhet når det er kongelige. Og det er fint at vi får en hyggelig omtale og at de har valgt Geiranger. Så det er stor stas for oss. Og vi ligger bra an.

– Kan du si noe mer om det?

– Nei, jeg holder veldig stille, både når det gjelder dem og andre gjester.

Et skjebnefellesskap

Når Vårt Land møter henne i et veikryss i Fjord kommune, er hun på vei tilbake til Geiranger etter å ha hentet ei av døtrene på flyplassen etter en folkehøgskoletur til Australia. Det er ikke den travleste tida av året, men driften er i gang igjen etter vinteren. Noen rom og korridorer skal pusses opp, planer for sesongen skal legges, folk skal rekrutteres.

Det blir lange dager, men ikke så lange at det ikke er rom for noe annet. På en vanlig dag nå, jobber hun til litt før åtte. En kveld gikk nylig med til å se Barbie-filmen sammen med to av de fire døtrene. De drakk rosa drinker og spiste rosa godteri. Visst kan jobben bli oppslukende, men ikke altoppslukende.

Monja Mjelva har tidligere beskrevet forholdet mellom hotellet og bygda som et «skjebnefellesskap». Omtrent 80 prosent av barna i skole og barnehage er barn av folk som jobber på hotellet. Flere nye bedrifter i bygda er startet av tidligere ansatte. Veien inn er rasstengt flere ganger i løpet av vinteren.

– Når vi bor så avgrensa, blir jobb og fritid veldig tett sammenvevd på vinterstid. Da er det viktig å ta vare på hverandre, også etter arbeidstid. Om et sted skal være en god plass å bo, er det avgjørende at det skjer ting også etter klokken fire.

Det er klart det blir oppmerksomhet når det er kongelige. Og det er fint at vi får en hyggelig omtale og at de har valgt Geiranger. Så det er stor stas for oss. Og vi ligger bra an

—  Moonja Mjelva, om sommerens kongelige bryllup i Geiranger

Norgesturismens fødested

Bygda Geiranger har i snart 200 år vært uløselig knyttet til framveksten av norsk turistnæring. Sommeren 1869 kom den markante engelske kvekeren og bankmannen Edward Backhouse og hans reisefølge til Geiranger med yachten Nereid, som regnes som en av de første utenlandske turistbåtene som besøkte Norge. Reisefølget hadde med seg fotoapparat, og Nasjonalbiblioteket har nå et fotoalbum fra reisen. Da veiforbindelsen østover fra Geiranger kom på plass i 1889, ble bygda for alvor etablert som et turiststed, og samme år var det registrert 40 anløp fra turistbåter. Hotellet ble bygget i 1891, og kjøpt av familien Mjelva i 1899. Monja og ektemannen er fjerde generasjon som driver det.

– Var du bevisst på hva du gikk til?

– Jeg måtte gå en runde med meg sjøl. Det var kjærlighet, og så fikk vi ta resten når det kom. Hvis det ikke hadde gått, så hadde vi måttet finne på noe annet. Men fordi jeg ikke er noen A4-person, så tenkte jeg det skulle gå greit.

– Kjenner du en ærefrykt for tidligere generasjoner med hotellsjefer som titter dere over skuldra?

– Jeg gjør ting på min måte, er meg selv, og så får det være godt nok. Hvis ikke sliter man seg ut.

En togtur og en lang, lang samtale

I oppveksten gikk hun mellom Tensing-miljøet og nærbutikken familien drev på Gurskøya. Hun er fortsatt kristen, og i Geiranger har hun vært søndagsskolelærer og nå er hun vara i menighetsrådet. Men når hun nå tenker på sitt livssyn, er det også noe annet som er nærliggende å trekke fram:

En tjuefiretimers togttur hun tok fra Florida til Washington D.C. som student.

På toget kom hun i prat med en mann. Han hadde på seg dress og flosshatt. Han var i USA for første gang, og hadde fem barn hjemme på Jamaica. De to begynte å snakke sammen, og samtalen varte hele turen.

– Vi snakket om livet, og hva religion handler om. Han var Jehovas vitne, og fortalte om hva det var i forhold til min tro. Jeg satt igjen med en erkjennelse: Om vi ser på oss selv fra stjernene, gir det ingen mening å skulle heve seg over andre, eller mene at noen har et livssyn som er riktigere enn andres. Så det ble min livsfilosofi: Å vise nestekjærlighet, og ikke hevde oss fordi om vi tilhører den eller den retningen.

Da de tok farvel på Union Station i Washington DC, kom en eldre kvinne bort til henne. Hun sa at hun hadde sittet i togkupeen og vært så bekymret for henne hele turen. Så spanderte kvinnen lunsj.

– Hun hadde sikkert masse omsorg og var bekymra for ei så ung dame som reiste aleine. Men for meg ble det en togtur hvor jeg lærte at vi mennesker egentlig er veldig like, når alt kommer til alt.

Bort fra en av-og-på-knapp

Lenge har Geiranger vært et sted som nærmest slås av med en bryter om høsten, og på igjen om våren. Om sommeren kan det være 15.000 besøkende om dagen, mens bygda kan være innesnødd og avsondret fra resten av verden på deler av vinteren. Men nå er det i ferd med å skje noe:

I mars åpnet ny tunnel som gir trygg vei fra nordvest. De siste fire årene har innbyggertallet steget med rundt 30 personer, et høyt tall for ei lita bygd. Mye av forklaringen er at hotellet tok initiativ til å få bygget 24 nye leiligheter, for å få mer stabile boforhold for ansatte. I en sak på NRK.no beskriver forsker og bygdesosiolog Bjørn Egil Flø snuoperasjonen i Geiranger som en «våt draum».

Drømmen er likevel enda flere helårsinnbyggere, og mer helårsaktivitet som kanskje kan ta av for noe av det heftigste trøkket i høysesongen. Slik det er nå, har hotellet 140 ansatte om sommeren og 60 om vinteren. Da må de heltidsansatte trå til der det trengs, med sjauing, servering, ryddig og maling.

– Det kjekkeste jeg vet er at jeg ser unge folk som kan blomstre og utvikle seg i et arbeid. Og så finne gleden i arbeidet og i at de kan etablere seg og skape seg familie og finne seg utrett og bosette seg her. Jo flere lys vi ser i bygda vår, desto mer føles det som at vi lykkes i arbeidet vårt, sier Mjelva.

I midten av mars kåret Møre og Romsdal fylkeskommune hotellet til årets bedrift, og begrunnet det med at drift i større deler av året har gitt grunnlag for flere helårsarbeidsplasser og tilflytting til bygda.

Et mulitikulturelt minisamfunn

På hotellet jobber folk fra svært forskjellige steder: Thailand, Litauen, Latvia, Filippinene, Finland og Sverige, er land hun selv kommer på i farta.

– Så lenge man har en god fordeling på det, og det ikke blir klikker med nasjonaliteter, så klarer vi å skape en internasjonal omsorgsfull organisasjon. Så er det noen utfordringer som handler om kultur og forventninger knyttet til hierarki, kjønn, religion og sånn. Men jeg bruker å si at hos oss, så er vi alle like.

– Har du opplevd at folk fra andre plasser forventer at du skal være mer autoritær?

– Absolutt. Noen har kommet og tatt ifra meg serviset hvis jeg går og rydder. De kan føle seg støtt og tro at det er fordi jeg ikke synes de gjør jobben sin godt nok.

Når AS Norge har søkt om å få verdensarvstatus for Geiranger, så er det et krav at det skal være ei levende bygd. Men hvem sitt ansvar er det å legge til rette for det?

– Hvor produktiv tror du den norske, flate strukturen er, sammenlignet med strammere hierarki som kan være vanlig andre steder?

– Du kan fortsatt stille krav om at folk skal levere i jobben sin. Selv om vi er like, betyr ikke det at folk kan få gjøre akkurat det de selv vil. De ansatte har en arbeidsbeskrivelse.

– I politikken diskuteres det om den norske fellesskaps- og tillitsbaserte modellen kan vedvare, når samfunnet blir mer sammensatt. Da er kanskje hotellet ditt et mikrosamfunn som kan gi et frampek?

– Ja, jeg tror at du må være veldig tydelig på regelverket, og ha et godt tillitsforhold og en god dialog med de ansatte. Hvis du skaper et miljø der folk ser at unnasluntring fører til at kollegaen må gjøre en jobb for deg, så føles det ikke så godt. Om man skaper en forventning i organisasjonen og bruker redskapene som finnes, så ser jeg det ikke som et problem å drive etter en tillitsbasert, norsk modell, også i et arbeidsfellesskap med folk fra forskjellige steder.

Er toppen nådd?

I fjor var kom 160 cruiseanløp i Geiranger. Nitrogenoksid fra skipene blir liggende lenge mellom de bratte fjellsidene. Fra 2026 skal det stilles krav om at skipene som seiler til Geiranger skal være utslippsfrie, men det er ennå usikkert om slike skip i det hele tatt vil finnes om to år. Når rundt 900.000 mennesker i løpet at tre måneder skal besøke ei lita, norsk bygd med rundt 200 fastboende, skaper det store utfordringer. Det er i stor grad Geiranger, og steder som ligner Geiranger, vi snakker om når vi diskuterer hvordan turismen i framtiden kan gjøres mer bærekraftig.

– Når AS Norge har søkt om å få verdensarvstatus for Geiranger, så er det et krav at det skal være ei levende bygd. Men hvem sitt ansvar er det å legge til rette for det? Er det kun de lokale bedriftene, eller er det også et samfunnsansvar å jobbe for helårsarbeidsplasser, helårsturisme og bærekraft? Når man bruker slike ord, må man også ha et virkemiddelapparat for å få det til.

– Så hva ønsker du deg?

– Bedre infrastruktur og helårsferge. Et besøksbidrag som kan gjøre det dyrere å komme hit når presset et stort, og gratis når belastningen er mindre. Så kan midler fra besøksbidraget brukes på infrastruktur.

– Hvilke håp har du for framtida til Geiranger?

– Kanskje vi kan doble antall innbyggere. Og få det tilbake dit det var på 1930-tallet.