Religion

Ble sendt til Norge som 12-åring. Foreldrene var igjen på misjonsmarken

PINSEBEVEGELSEN: Hun ble forlatt i misjonens tjeneste som barn. – Jeg ville ikke uttale meg negativt om dem som fulgte Jesu befaling, sier Anne Grete Orlien, datter av den profilerte pinsepredikanten Osvald Orlien.

Som 12-åring ble Anne Grete Orlien sendt fra Kongo til Norge, alene på et fly ledsaget av en voksen misjonær.

Foreldrene ble igjen for å bygge opp sykehuset, som den dag i dag står igjen som ett av Pinsebevegelsens mest banebrytende bidrag på misjonsmarken.

I Norge ble Anne Grete tatt vare på av sine voksne søsken.

Det tok tre år før hun fikk se foreldrene sine igjen.

– En sårbar alder der jeg trengte omsorgen fra foreldrene mine, ble utrygg for meg, sier Orlien, som i dag er 72 år.

Anne Grete Orlien

Hedret av kongen og Mukwege

Anne Gretes foreldre, Osvald og Hildora Orlien, var misjonærer for Pinsebevegelsen i Kongo i en årrekke.

Osvald Orlien var både predikant og lege, og sentral i opprettelsen av sykehuset i Kaziba i Kongo. I 1975 utnevnte kong Olav ham til ridder av St. Olavs Orden for sin innsats i Kongo, og lege og nobelprisvinner Denis Mukwege er blant dem som sier at Orlien har inspirert ham i sin egen tjeneste.

Osvald forlot tjenesten som forstander i Filadelfia Oslo for å følge misjonskallet i Afrika. Anne Grete, som var yngst i en søskenflokk på seks, var bare fem år gammel da hun kom til Kongo, hvor hun tilbrakte store deler av oppveksten.

Anne Grete Orlien

Sendt hjem da opprøret kom

14. februar i år kom Pinsebevegelsen med en beklagelse til misjonærbarna som ble utsendt fra bevegelsens menigheter. Pinsebevegelsen beklager at internatskoler har vært brukt, og at mange av misjonærbarna har hatt en krevende oppvekst uten tilstrekkelig ivaretakelse.

Selv om Anne Grete i et halvt års tid gikk på internatskole, har hun ingen vonde minner fra den tiden. For henne var det det årene etter internatskolen som ble vanskelig, og som hun har brukt mangfoldige av sine voksne år på å bearbeide.

Første halvdel av 60-tallet, årene etter at Kongo fikk sin uavhengighet fra Belgia, var preget av sterke uroligheter i landet. Våren 1964 nådde det såkalte Mulele-opprøret provinsen der familien Orlien var, og det ble ikke lenger regnet som trygt for barn å oppholde seg i provinsen. På dette tidspunktet var Anne Grete den eneste av Orliens barn som var igjen i Kongo, men av hensyn til sikkerheten ble det bestemt at også hun skulle reise hjem til Norge.

Mens Anne Grete ble sendt på fly til Norge sammen med en voksen misjonær, ble foreldrene værende i Kongo. Til tross for sterke oppfordringer fra Utenriksdepartementet (UD) om å reise hjem, insisterte Osvald Orlien på å bli værende for å drive Kaziba-sykehuset.

Anne Grete Orlien

Gjenforent etter tre år

Etter flere år i et land preget av opprør og uro hadde Anne Grete vært vitne til flere dramatiske scener. Men det var en stillferdig 12-åring som flyttet inn hos sin 16 år eldre storesøster, som da hadde både mann og barn.

Vårt Land har vært i kontakt med to de to eneste gjenlevende søsknene hennes, som bekrefter historien. De forteller at Anne Grete som 12-åring virket lite interessert i å snakke om årene i Kongo.

– Jeg var innesluttet og følte meg utenfor, beskriver Anne Grete selv.

Tre år senere, da hun var 15 år gammel, ble hun gjenforent med foreldrene sine på flyplassen. Da hadde foreldrene, om enn noe motvillig, reist hjem etter råd fra UD.

Faren kjente ikke igjen sin egen datter på flyplassen, erindrer Anne Grete.

– Men det var for så vidt forståelig, siden jeg hadde vokst og forandret meg, sier hun.

Anne Grete Orlien

Tok oppgjør

Anne Grete opplevde at det var vanskelig å snakke åpent om hvordan hun hadde det. Hun mente det var problematisk å komme med negative uttalelser som indirekte omhandlet foreldrene hennes.

– Slik jeg ser det var misjonstjenesten et hellig kall, nærmest pålagt fra Gud. Jeg ville ikke være den som uttaler meg negativt om foreldrene mine som fulgte Jesu befaling, sier hun.

Likevel valgte hun å ta et oppgjør med sine egne foreldre i voksen alder, og åpnet opp om at hun opplevde at de valgte misjonskallet over henne. I dag er begge foreldrene døde.

Oppgjøret med foreldrene tror hun har hjulpet henne å bevege seg videre fra barndommens vanskeligheter.

– Erfaringene mine som misjonærbarn har gitt meg en dypere forståelse for traumer og hvordan komme styrket ut av dem, sier Orlien, som har jobbet i 40 år som psykiatrisk sykepleier.

Snakket om pliktkollisjon

I Osvald Orliens selvbiografi, kalt I Kongo med bibel og operasjonskniv, kommer det fram at han kjente på smerte over at misjonskallet kan bli en belastning for familien.

Erfaringene mine som misjonærbarn har gitt meg en dypere forståelse for traumer

—  Anne Grete Orlien

«Dagen kommer da barna er for store til å følge med foreldrene, så de skal settes igjen hjemme. Det sliter i mors og fars hjerte, og det er her det virkelige offer blir brakt. Barna på sin side føler at de ikke lenger kommer i første rekke. Denne pliktkollisjonen er for foreldrene svært smertelig. På den ene siden føler vi kallet til å gå til hedningene med budskapet om Jesus, på den andre siden kjenner vi ansvaret for de barna Gud har gitt oss», skrev Osvald Orlien.

Boken kom ut i 1962, to år før Anne Grete ble sendt til Norge som 12-åring.

Anne Grete Orlien

Frykter beklagelser kommer for sent

Anne Grete forlot Filadelfiakirken i en alder av 22 år, og er i dag aktiv i Ellingsrud kirke i Oslo. I sitt voksne liv har hun blant annet holdt en rekke foredrag om Kongos turbulente historie, hvor hun har vektlagt de gode opplevelsene hun har fra oppveksten på misjonsmarken.

Nå ønsker hun at også den krevende delen av hennes oppvekst som misjonærbarn skal komme frem.

Pinsebevegelsen har også tidligere beklaget til misjonærbarna. Tidlig på 90-tallet deltok Anne Grete også i en kartlegging som blant annet ble gjort på oppdrag for Pinsebevegelsen.

Fred Emil Bjerke, daglig leder i Pinsebevegelsen, blir beveget av å høre Anne Gretes historie.

– Vi blir også berørt når vi hører om barn som ble fraskilt fra sine foreldre i så ung alder, sier Bjerke.

Han understreker at Pinsebevegelsen har en åpen invitasjon til dem som ønsker dialog eller samtale om sin oppvekst på misjonsmarken.

– Med økt innsikt og forståelse ser vi klart at ting kunne vært gjort annerledes. Vi kjenner naturligvis ikke vurderinger og detaljer som ble gjort den gangen. Vi vet mer nå enn vi visste da, og flere historier bidrar til å gi et bilde om at forlatthet har hatt vidtrekkende konsekvenser i livene til mange misjonærbarn.

Vi blir også berørt når vi hører om barn som ble fraskilt fra sine foreldre i så ung alder

—  Fred Emil Bjerke, daglig leder i Pinsebevegelsen

Anne Grete er glad for den beklagelsen som nå har kommet fra Pinsebevegelsen. Likevel skulle hun ønske at mer ble på et tidligere tidspunkt.

– Det er et viktig signal at de inviterer misjonærbarn til å ta kontakt. Dessverre er jeg er ikke så sikker på om så mange vil gjøre det. Mange av dem er like voksne som meg, og tenker at det er for sent.


Les mer om mer disse temaene:

Herman Frantzen

Herman Frantzen

Herman Frantzen er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion